Ringer noen Janne Kristiansen i julen for å takke for presangen eller for å ønske henne lykke til i ny jobb, så svarer hun ikke. Da er hun i Oman. ”Prinsesse” for en uke med tjener og sjåfør. Men over nyttår er hun på jobb igjen. Ikke som advokat i Moss, da er hun statsansatt leder for den nyopprettede Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Justismordkommisjonen, som noen kaller den. - Jeg er klar for noe helt nytt, sier hun.
Vi må justere litt for at det skal bli helt riktig. Hun ble åremålsutnevnt for fem år med virkning fra 1. september. Det er loven om den nye kommisjonen som trer i kraft ved årsskiftet. De siste månedene har hun avviklet og solgt sin advokatpraksis i Moss, samtidig som hun har forberedt seg til ny jobb, ordnet tusen praktiske ting før oppstart og lagt bemanningskabalen.
- Det har vært en glitrende høst. Jeg har vunnet sak etter sak. Har aldri fått så mange frifinnelser som etter at jeg ble utnevnt. Nå har jeg bare to saker som gjenstår før jeg er ferdig med over 20 år som advokat.
Da vi besøkte henne i kommisjonens lokaler i Teatergaten rett ved Tinghuset, var hun den eneste på post. Tomme hyller og nakne vegger i alle rom. Det blir mer liv når den selvstendige kommisjonen er i gang over nyttår, vil vi tro. På Janne Kristiansens eget kontor var det også glissent. Men et stort og nydelig utført skip av tre pranget ved vinduet. En fullrigger fra Sørøst-Asia, får vi forklart.
- Jeg fikk den i gave av en utlending som jeg forsvarte. Han fikk mange år å sone og god tid til slikt. Han må ha vært godt fornøyd med min innsats likevel, sier Janne Kristiansen til Advokatbladet.
Startet med Liland
Det var ikke så rart at forsvarsadvokat Kristiansen i april ble oppfordret til å søke stillingen da den ble utlyst. 51-åringen har nok den ideelle bakgrunn, og hun var medlem av det utvalget som Stortinget i 1995 påla regjeringen om å oppnevne for å granske og vurdere politiets og påtalemyndighetens behandling av straffesaken mot Per Kristian Liland. Liland-utvalget la frem den offentlige utredningen året etter, et dokument som ble en viktig del av bakteppet for etablering av gjenopptagelseskommisjonen.
Statsråd Dørum må ha vært såre fornøyd med å ha fått den kjente forsvarsadvokaten fra Moss til å søke og ta den nye stillingen. Les bare hva han sa i pressemeldingen som ble sendt ut etter at innstillingen hadde passert ved Kongens bord: - Ved utnevningen av Janne Kristiansen har kommisjonen fått en svært kompetent leder med høy integritet og uavhengighet. Dette borger for at kommisjonen blir en sentral bærer av rettssikkerhetsprinsipper, sier justisminister Odd Einar Dørum.
- Det var vakkert sagt om deg?
- Veldig vakkert, smiler hun og ser nesten drømmende ut av vinduet. Men så strammer hun til og blir skarp i tonen, noe hun skal være kjent for i rettssalen.
- Det ble en skikkelig brudulje da listen med søkernes navn ble offentliggjort i mai. Jeg ville ha navnet mitt skjult for offentligheten, av mange gode grunner. Jeg hadde hatt kort frist og hadde ikke bestemt meg for om jeg ville dette. Kravet om anonymitet var viktig for meg, jeg hadde en ansatt å ta hensyn til. Det var ikke noen statshemmelighet at jeg kunne tenke meg å gjøre noe annet om ikke altfor lenge. Men jeg var ikke klar. Sekretæren min, meget lojal i 15 år, hadde to år igjen til pensjonsalderen. Jeg hadde planlagt å vente med noe nytt til den tiden var omme. Jeg ville heller ikke at familie og klienter skulle få beskjed gjennom avisene. Dessuten er det jo dårlig butikk å si at du slutter som advokat når du ikke har bestemt deg.
Så kom det likevel – med ordlyden ”Kvinnelig advokat fra Moss på 50 år”!
Jeg skrudde på mobiltelefonen da jeg landet med morgenflyet i Brüssel, der jeg skulle lede et stort møte i strafferettsutvalget i Rådet for advokatforeningene i Europa – CCBE. Det hadde rent inn med henvendelser og beskjeder. Mediene sto i kø for å få kommentarer. Det passet meg dårlig. Jeg bannet stygt – på norsk. Det ble helt håpløst å skulle lede møtet. Jeg forklarte at noe var gått galt på hjemmebane og fikk avlastning og forståelse.
- Men noen i Justisdepartementet fikk ikke forståelse?
- Nei, stakkars avdelingsdirektør Per Andersen i Sivilavdelingen fikk noen salver som han ikke var vant til da han ringte for å be om unnskyldning for glippen. Så sa jeg til pressen at jeg hadde trukket søknaden. Det var på en fredag, mandag var jeg i et møte med departementet. Da var jeg ferdig med å være sint og fortsatt interessert.
Opp som en rakett, og ferdig med det. Jeg er sånn, sier Janne Kristiansen.
- De som nok var mest bekymret, det var ”barna mine” på 10, 13 og 15 år. Jeg er så heldig å ha tidligere naboer som er så sjenerøse at de lar meg få være en nær ”tante” og deler barna sine med meg. Jeg har til og med fått skjemme dem bort på hotellferie i Paris. Jeg får låne hunden deres også. Barna fryktet at jeg måtte bytte til rimeligere bil. ”Må du selge X5’en nå, tante Janne?” Barna elsker den. Det er ingen billigbil.
Flott bil er en luksus jeg har unnet meg, jeg har hverken barn, båt eller bikkje. Jeg har alltid vært en bilfreak. Det er da vel greit å si at det finnes noe som betyr mye selv om det bare er en gjenstand? Du snakker ikke om bilpriser med en bilfreak, prisene er vanvittige i Norge.
- Det er visst blitt noen fartsbøter?
- Bare tre! Janne Kristiansen viser tre fingre. - Jeg er blitt bedre. Ganske flink, det er jo blitt fin vei fra Moss til Oslo nå, nesten bare 100. Og jeg kjører ikke fort i Hallingdalen til familiens hytte, der er det mye politi. Jeg er blitt tatt tre ganger i Østfold og blitt gjenkjent. Gud - hva har jeg kjørt i nå? spurte jeg. Den ene gangen var overskridelsen helt ubetydelig, synes jeg.
- Hvorfor studerte du jus?
- Drømmen var å arbeide i Utenrikstjenesten. Reise masse. I 1972 da jeg var ferdig med gymnaset i Moss, var det et flertall av jurister som fikk stilling i Utenriksdepartementet. Jus kan jo brukes til det meste, man kan bli så mangt. Det var ikke noe press. Pappa var ingeniør og bygget opp en fabrikk i Moss. Th. Kristiansen er nå overtatt av min bror. Min andre bror er lege.
Jeg kjedet meg grassat i store deler av studietiden, mye var temmelig dødkjedelig. Det var mye morsommere å være resepsjonist på Hotell Refsnes Gods på Jeløy i helger og i ferier. Jeg tenkte hardt på å gå over til hotellbransjen, men fortsatte på ren fornuft. Studiet gikk i bølger. Første avdeling var bra, avtalerett var gøy. Obligasjonsrett på andre avdeling var ikke gøy. Råkjedelig, men jeg fikk det med meg. Det tok seg opp på siste avdeling med spesialfag i engelsk og amerikansk rett. Og strafferett, selvsagt. Det var spennende fag.
Parykk i London
Spesialfaget pekte i riktig retning for Janne Kristiansen; mot utlandet. Men et år som elev i London og Paris ble en blandet fornøyelse.
Det bar først til London, sjørett og store forlis. Shell-skipet ”Salem” gikk ned utenfor Sør-Afrika like før Alexander Kielland-ulykken. Store saker, utrolig spennende. Jeg var pupil i et Barrister’s Chamber, dokumentene var bundet sammen med rosa bånd. Parykker, og kjeft hvis vi hadde noe annet på enn sort drakt og hvit bluse. En forkjølet kollega måtte fjerne et silkeskjerf med noe rødt i.
Jeg traff en voldgiftsdommer i London. En meget vis mann som rådet meg til å fortsette i Paris og skaffet meg jobb der i et fransk-amerikansk firma. Der var det ikke mye tilretteleggelse for nykommere! Mitt første oppdrag krevde innsikt i saudiarabisk lov Det var slavearbeid for partnerne. Fullmektigene ble utnyttet lenge, for så å hoppe til gullkantede jobber. Jeg følte at dette nesten tok livet av meg og reiste hjem til Moss etter et par måneder i november 1980. Hjem til pikeværelset. Jeg måtte hjem for å få advokatbevilling før jeg dro ut igjen til en lovet jobb i London, så hadde jeg noe i bakhånd.
Hjemme best?
Hjemme var det noe jeg måtte ordne, og jeg tok med pappa til hans advokat, Claus Heidar. Høyesterettsadvokat med godt renommé, men ved dårlig helse. Så sa jeg at jeg trodde han trengte en fullmektig og ba om å få begynne. Du kan få bli her til jul, sa Heidar. Det varte litt lenger, sier Janne Kristiansen.
- Jeg fikk raskt mange straffesaker og en ganske spektakulær drapssak etter halvannet år, drap var ikke vanlig i Moss, akkurat. Fem vietnamesere ble tatt for å ha drept den sjette. To av dem ble tiltalt og dømt.
Det ble advokatbevilling i 1982 før hun overtok Heidars praksis i 1986. 17 år senere, skal det snart pussig nok igjen stå Heidar på døren: Barnebarnet Sille Heidar overtar Janne Kristiansens praksis.
- Londonplanene smuldret bort, utlendinger når ikke til topps der uten papirer fra Oxford eller Cambridge. Bedre å forsøke å gjøre det skarpt på hjemmebane, ble jeg rådet til. Så jeg foretrakk Moss. Jeg må ha sett snodig ut for folk. Jeg holdt stilen – sorte sko med stilletthæler, sort drakt og hvit bluse. Det ga meg profesjonell avstand. Jeg hevet meg over janteloven. Den står stadig sterkt i norske småbyer. Men jeg har aldri møtt noen kvinnediskriminering.
- Tøff dame, sa vel folk?
- Jeg har en fremtoning som kan virke ganske arrogant, men var vel mer reservert den gang enn senere. Hodet på skakke og nesa i sky! Dette er genetisk, jeg prøver å legge bånd på meg. Jeg synes forresten at jeg er ganske hyggelig innimellom, sier Janne Kristiansen.
- Litt arroganse i rettssalen også?
- Ja, i rettssalen har det vært fremtredende på vegne av klienter som jeg føler ikke blir respektert nok. Da har jeg aldri lagt noe imellom. Det skal bli lagt merke til at en klient er blitt tråkket på. Da legger jeg inn arrogansen, og det kan virke noe skremmende, har jeg hørt. Men, jeg lærte ærbødig opptreden i England, den stilen har jeg beholdt, og den er ganske formell. Jeg reiser meg alltid når jeg tiltaler dommerbordet. Litt mer stramhet her bør det være, synes jeg. Stillhet før dommeren ankommer til det klubbes, har jeg sans for. Men parykken savnes ikke, den ødela sveisen.
Janne Kristiansen har vært fast forsvarer i Borgarting lagmannsrett, Østfold lagsogn fra 1986 og i Moss tingrett fra 1990. Men hun har forsvart tiltalte omkring i hele landet også. Hun fikk fort et navn.
- Du har mistet troen på juryen, har vi lest i aviser. Hvorfor har du forandret syn?
- Jeg var medlem av toinstansutvalget og hadde tro på juryordningen. Men etter åtte år har jeg mistet troen slik systemet har utviklet seg. Tingretten avsier begrunnet dom, i lagmannsretten er dommen ubegrunnet – juryen sier ja, med mer enn seks stemmer. Man kan altså få en klient frifunnet i tingretten for så å oppleve at vedkommende blir dømt uten begrunnelse i neste instans. Skulle vi gått nærmere inn på mine grunner for å snu, så ville det blitt et intervju i seg selv.
Rettssikkerhet!
Jeg har tro på en stor meddomsrett slik man foreslår i Danmark. Den kan bestå av tre dommere og fem til ni legdommere. Legmannselementet er stadig tungt inne, men i kombinasjon med dommerne. I dag sitter juryen alene i et rom og ingen vet hvordan de tenker, ingen utenfor aner hva de diskuterer. Ordningen fungerer ikke lenger etter forutsetningene. Juryordningen forutsetter at medlemmene starter med blanke ark, og da er det ikke riktig at dommen i første instans står gjengitt i avisene og på nettet. Selvsagt kan slikt påvirke. Veiledning av dommere i avgjørelsesprosessen er å foretrekke, mener Janne Kristiansen.
- Tror du at det sitter mange uskyldig dømte i norske fengsler?
- Ja, jeg er overbevist om at det er personer som er uriktig dømt i Norge, men jeg har ingen formening om hvor mange det kan være. I enkelte tilfeller er det ikke tilstrekkelig med bevis til å dømme skyldig. Rettssikkerhet har alltid opptatt meg sterkt, og som advokat har jeg hatt flere saker der jeg har ment at bevisene var uriktig vurdert.
Det verste som kan skje et menneske er å være uriktig dømt og høre celledøra smelle igjen bak seg. Jeg brenner for å forsvare rettssikkerheten og forlater nå Advokatforeningen og dermed også vervet i Rettssikkerhetsutvalget. Nå kan jeg brenne for rettssikkerheten på en annen måte, og det skal bli spennende.
Liland-kommisjonen anbefalte å endre reglene for gjenopptagelse av straffesaker. Riksadvokaten kom så med forslag til justisministeren om å utrede den engelske modellen som har virket i noen år. England fikk en selvstendig og uavhengig kommisjon i 1995, Skottland i 1999. Utredningen til Stortinget anbefalte en kommisjon nesten lik den skotske, som er tilpasset en mindre saksmengde enn den engelske. Kommisjonens medlemmer blir ikke ansatt, men har det som verv. Sakene utredes i et sekretariat som jeg skal lede. Vi blir fem ansatte pluss sekretær, min sekretær fra Moss. Kommisjonen har syv medlemmer pluss meg selv.
- Venter du en strøm av anmodninger om gjenopptagelse av straffesaker i kommisjonens startfase?
- Det har allerede kommet en del henvendelser fra personer og advokater, så vi blir iallfall ikke arbeidsløse, tror jeg. Jeg vil oppfordre enkeltpersoner og advokater til å besinne seg litt i begynnelsen slik at vi ikke lammes i startfasen fordi alle vil komme først i køen. Vi må få staben på plass og utrede rutiner og arbeidsmetoder for virksomheten. Vi står ganske fritt. Hvis arkivet er fullt 5. januar, blir vi nødt til å finne en ordning for prioriteringer.
Jeg har vært på studietur i England og Skottland. I England har kommisjonen fått opptil 2000 saker i året, i Skottland ca. 100. Jeg tenker meg et nivå på linje med det skotske, men da uten Lockerbie-saken som de nettopp har fått i hendene – fem billass med dokumenter etter at en som ble dømt for terrorisme har begjært gjenopptagelse. Dette viser hvor uforutsigelig dette arbeidet er. Vi får vente og se. Jeg nullstiller meg.
Beslutningsdyktig
Janne Kristiansen skal fortsette å bo i Moss, i sin leilighet på Jeløy med utsikt helt fra Hurumlandet til Tønsberg by. Den utsikten er viktig for henne når hun skal slappe av. Den fete BMW’en til tross, hun føler seg ikke så urban. Men hun har kjøpt seg et krypinn i Oslo til hverdagsbruk. Da vi var på hjemtraktene hennes for å fotografere, var det tett tåke og øsende regn på Oslofjordens vakreste øy. Så vi dro til kunstnerne som arbeider og selger på Røed Gård Jeløen for å finne motiver innendørs.
Det ble et dyrt besøk, kan man si. Janne Kristiansen begynte å handle bilder til nakne vegger i osloleiligheten. Hun falt også for en diger konkylie og en skummel øgle i keramikk. En gekko. Det gikk kjapt med bærehjelp, beslutningsdyktigheten imponerte. Selv kunne vi jo ikke skjemme oss helt ut og dro hjem med en pingvin etter å ha blitt beordret til å drikke hyllebærte og spise øyas beste sjokoladekake.
Joda, hun har noen egenskaper som en myndig arbeidsleder kan trenge og er ikke spesielt tilbakeholden.
- Blir du en god sjef?
- Det vil vise seg. Jeg har selv valgt ut folk til utredningsoppgavene og er meget fornøyd. Det er tilsatt tre utredere med politifaglig bakgrunn og erfaring fra kompliserte straffesaker og arbeid i viktige kommisjoner og utvalg. Det er videre ansatt en jurist i tillegg til meg selv: Elisabeth Kjærheim kommer fra jobb som kontorsjef hos Sivilombudsmannen. Hun har bakgrunn som dommer og blir min nestkommanderende i sekretariatet.
Jeg tror at dette til sammen gir staben en god og bred kompetanse.
Jeg fikk også være med på å foreslå navn til vervene i kommisjonen. Noen navn er godt kjent. Ann-Kristin Olsen er fylkesmann i Vest-Agder og tidligere politimester i Halden og sysselmann på Svalbard. Hun er nestleder. Anne Kathrine Slungård er økonom og kjent Trondheim-politiker. Professor Svein Magnussen ved Universitetet i Oslo er en anerkjent forsker i vitnepsykologi. Lagdommer i Hålogaland og tidligere førstestatsadvokat Vidar Stensland har rettet kritisk lys mot påtalemyndighetene.
Blant de tre varamedlemmene er Harald Stabell godt kjent blant advokater. De to andre er tingrettsdommer i Skien, Anne Elisabeth Landsverk, og overlege og psykiater på Ullevål, Øystein Mæland, som var statssekretærer under tre justisministre fra Arbeiderpartiet.
- Du fikk kanskje bestemme statslønnen din også?
- Jeg synes at jeg har fått en god lønn, sier Janne Kristiansen.
- Hva kommer du til å savne mest når du ikke er advokat lenger?
- Det blir litt vemodig ikke å skulle i retten igjen, men hvem vet. Jeg har et åremål som utløper om fem år. Jeg kommer til å savne den spennende hobbyen min. Min fritidssyssel har i nesten 20 år vært verv, verv i offentlige organer, men først og fremst verv i Advokatforeningen. Spesielt kommer jeg til å savne mine internasjonale verv i CCBE som norsk delegasjonsleder og lederskapet i organisasjonens strafferettsutvalg, som jeg var med på å starte. CCBE hadde ikke engasjert seg i dette før, den var mest opptatt av forretningsadvokatenes arbeidsområder. Nå blir strafferettsutvalget snart den viktigste komiteen. Hadde jeg fortsatt som advokat, ville dette arbeidet vært årsaken. Det er slutt på alt dette når jeg nå er statsansatt, dessverre. Det er støyten som jeg må ta. Ved siden av det med min sekretær, så var det dette som gjorde meg så usikker på om jeg ville skifte beite.
Halvveis med
Det har vært veldig fascinerende å få arbeide nært sammen med topp representanter fra mange europeiske land. Et vanvittig spennende og inspirerende arbeid. Når de nye medlemslandene nå kommer med i CCBE for å bidra til sterk lobbyvirksomhet opp mot EU-kommisjonen, representerer organisasjonen 700.000 europeiske advokater mot 500.000 før. De østeuropeiske landene har det ikke lett, de har en lang vei å gå. Norges manglende innflytelse i EU er beklagelig. Vi er en del av Europa. Jeg har selv vært skeptisk til EU, men vi må realitetorientere oss når bare vi, Liechtenstein og Island står utenfor. Vi må implementere direktivene uansett. Det er rart å være halvveis med.
Heldigvis har Den Norske Advokatforening absolutt innflytelse via CCBE for tiden, fordi vi har Helge Jakob Kolrud helt på toppen. Han gjør en glimrende jobb som president. Jeg synes kanskje ikke at Advokatforeningen har vært flink nok til å informere medlemmene om hva som skjer i det store europeiske advokatfellesskapet. I det hele tatt må vi vel erkjenne at kommunikasjonen mellom dem som har engasjert seg sterkt og den store medlemsmassen over hele landet til en viss grad har sviktet.
Uetisk spill
Men personlig har jeg fått maksimalt ut av Advokatforeningens utvalgsarbeid, det har gitt meg mye egenutvikling. Jeg har fått lov til å bli med på mye, også i mange interessante regjeringsoppnevnte utvalg.
- Etikkdebatten går, har du noe å tilføre?
- Jeg må bare si at det har vært på tide at advokatene tar seg selv i nakken, selv om de fleste opptrer bra. Som forsvarsadvokat er jeg bekymret over egenmarkeringen. Det er mange om beinet og mye bikkjeslagsmål om en del forsvareroppdrag, slikt kunne vi vært foruten. Det brukes i dag teknikker for å få oppdrag som er helt på kanten eller forkastelige. Det informeres fra fengsler om at det også er noen som bryter loven i sin higen etter oppdrag. Dette bekymrer Forsvarerforeningen av 1977, der jeg har vært med lenge, og Advokatforeningen sterkt.
- Kan du være mer konkret?
- Hvordan får utlendinger som er tatt for kurervirksomhet og satt i varetekt med brev- og besøksforbud tak i navn og visittkort? Personer som aldri har vært i Norge før. De viser frem et navn på en advokat. Fikk han kortet av ganggutten? Eller av fengselsbetjenten? Av politiet? Hvem vet? Noen har gjort det. Det er nok brodne kar hos oss som i andre etater innefor strafferettspleien. Det er vanskelig å bevise noe, og de som sitter siktet er ikke sett på som de mest troverdige.
Jeg nyter ganske stor tillit i fengselssystemet og hos politiet og har fått en del underhånden-informasjon som ikke akkurat er betryggende for advokatstanden. Og ryktene går, ikke minst i pressekretser. Klientkapring har hatt en utvikling de fem-ti siste årene. Ryktene peker mot bestemte personer, men det er ikke lett å røyke dem ut, det må jo kunne bevises. Det gjelder et mindretall som ødelegger for flertallet og er i stor grad et hovedstadsproblem, sier Janne Kristiansen.
- Og julen, den feirer du i Oman, naturligvis…
- Ja, jeg har venner der, den indiske ambassadørfruen der er en meget god venninne som tror at vi var søstre i et tidligere liv. Hun er jo hindu. Jeg har vært på tilsvarende besøk flere ganger hos henne og mannen hennes i Saudi-Arabia og sett mange steder som er lukket for turister. Når jeg er hos dem, så får jeg være ”prinsesse” for en uke. Det passer meg bra, det er komfortabelt med egen tjener og sjåfør!
- Går det bra for advokatstanden i alt ruskeværet?
- Det krever selvdisiplin. Jeg håper at vi har nok av det. Advokater må være klar over at vi ikke lenger sitter på vår lille tue lenger. Etableringsdirektivet er et faktum. De kommer! Vi får konkurranse. Dette er man opptatt av over hele Europa, og for så vidt over hele verden.
Det har skjedd nesten lammende mye internasjonalt de siste seks-åtte årene. Det skal bli svært meget mer krevende å være advokat i fremtiden enn i den landhandlervirksomheten som preget mye av advokatpraksisen da jeg startet. Det er mye landhandel fremdeles, men det blir vanskeligere å være alene. Markedskreftene vil rå i de store byene, tror advokat og kommisjonsleder Janne Kristiansen.
