Meninger
– Feil å følge premissene i Birkenstock-dommen
Nylig slo tysk høyesterett fast at Birkenstock-sandalens utforming ikke var et «verk» i opphavsrettslig forstand. Mens Barbantonis og Wahlberg fremhever dommens betydning, mener Camilla Vislie at den er begrenset.
Camilla leder Thommessens faggruppe for immaterialrett.
Foto: Thommessen
Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger. Det kommenterer artikkelen Nicholas Foss Barbantonis og Henning Wahlberg skrev om Birkenstock-dommen i Lov&Data, og som senere ble omtalt i Advokatbladet.
Advokatene Nicholas Foss Barbantonis og Henning Wahlberg har i en artikkel i Lov&Data kommentert en dom fra tysk høyestererett i den såkalte Birkenstock-saken, der domstolen kom til at utformingen ikke var beskyttet av opphavsretten.
Begrunnelsen var i korte trekk at Birkenstock-sandalen ikke oppfylte kravene til et «verk» i opphavsrettslig forstand, fordi den ikke kunne kategoriseres som kunst, men som ren design.
Begrenset betydning for norsk rett
Det er lett å være enig med Barbantonis og Wahlberg i at avgjørelsen er interessant. Påstanden om at den bidrar til å «klarlegge grensene for opphavsrettsbeskyttelse for brukskunst etter opphavsrettsdirektivet» og tilfører «en mer presis sondring mellom kunstneriske og funksjonelle elementer, og en tydeligere definisjon av hva som kreves for at et verk skal oppnå beskyttelse», må imidlertid tas med en klype salt.
Dommen kan heller ikke bidra til å heve terskelen for å oppnå opphavsrettsbeskyttelse for brukskunst, slik det hevdes i artikkelen. Det ville tvert imot være feil hvis norske domstoler skulle følge premissene i den tyske dommen.
Den tyske domstolen tar riktig utgangspunkt i at begrepet opphavsrettslig beskyttet verk og det nødvendige nivået av originalitet er autonomt, og må tolkes og anvendes enhetlig i hele EU. Det er også riktig at gjenstanden må være original i den forstand at den utgjør «opphavsmannens egen intellektuelle frembringelse».
En gjenstand er original hvis den reflekterer opphaverens personlighet ved å uttrykke hans eller hennes frie kreative valg. Hvis utformingen derimot er bestemt av tekniske hensyn eller andre begrensninger som ikke gir rom for å ta kunstneriske valg, kan det derimot ikke legges til grunn at gjenstanden har den nødvendige originalitet, og det faktum at en gjenstand har en estetisk effekt er som sådan ikke relevant. Alt dette er ukontroversielt, og følger av EU-domstolens praksis (blant annet Levola, Cofemel og Brompton Bicycle).
En særtysk tilnærming
Senere i premissene faller imidlertid den tyske domstolen ut av EU-sporet og refererer til eldre tysk rettspraksis, der det avgjørende har vært om (fritt oversatt og forkortet) «gjenstandens estetiske innhold har nådd et slikt nivå at personer som er mottagelige for kunst og rimelig kjent med kunstvurdering vil kunne si at det er snakk om en «kunstnerisk prestasjon»– den estetiske effekten av designet kan kun rettferdiggjøre opphavsrettsbeskyttelse hvis den er basert på en kunstnerisk prestasjon og uttrykker dette».
Det må altså være snakk om «kunst» i en kunstkritikers øyne, noe som reflekterer en særegen tysk tilnærming til opphavsrettsbeskyttelse, og setter en svært høy terskel for originalitet.
For å få dette til å stemme med den EU-rettslige normen, skriver domstolen at denne særtyske terskelen «i det vesentlige» må anses som harmonisert med det autonome EU-rettslige verksbegrepet. Det kan neppe være riktig.
Uansett er det nå to forente saker fra Sverige og Tyskland som venter på avgjørelse fra EU-domstolen (Mio og USM Haller), som vil få vesentlig større betydning for grensedragningen for opphavsrettslig vern for brukskunst.
EU-retten peker en annen vei
Generaladvokaten var i sin uttalelse 8. mai i år avvisende til å bruke begrepet «kunstnerisk verdi» når det gjelder opphavsrettsbeskyttelse av industriell design:
«Det (…) oppstår en risiko for forvirring når begrepene 'kunstnerisk' eller 'estetisk' brukes for å karakterisere de valg som opphaveren har gjort eller resultatet av hans eller hennes frembringelse. (..) slike vurderinger (er) ikke relevante i opphavsretten: beskyttelse er på ingen måte betinget av den kunstneriske (eller andre) kvaliteten på verket, heller ikke for så vidt gjelder brukskunstverk. Etter min mening er det derfor mer hensiktsmessig å holde seg til ordene 'frie og kreative valg som reflekterer opphaverens personlighet'.»
Den tyske tilnærmingen er derfor ikke aktuell, med mindre EU-domstolen skulle mene noe annet.
