Carsten Smith er død – 93 år gammel

Fredag formiddag informerer Høyesterett om at tidligere justitiarius, Carsten Smith, er død. 

«Carsten Smith var justitiarius i Høyesterett fra 1991 til 2002 og satte gjennom et langt liv sterke spor i norsk rettsliv – som rettsvitenskapsmann, samfunnsdebattant og domstolleder. Han hadde også stor betydning for utviklingen av sameretten og menneskerettighetenes stilling i norsk rett», skriver domstolen. 

Smith sovnet stille inn, omgitt av den nærmeste familien, torsdag kveld - 93 år gammel. 

– Carsten Smith var høyt respektert og verdsatt, både som justitiarius og som menneske. Etter at han ble pensjonist, opprettholdt han en nær tilknytning til Høyesterett og var inntil nylig jevnlig innom oss. Det satte vi stor pris på, sier høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øie.

Sentral posisjon i norsk rettsliv

«At Høyesterett skulle være en prejudikatdomstol, har jeg forfektet siden jeg var student og forsøkte å gjennomføre som justitiarius. Mens jeg ledet Høyesterett på 1990-tallet og tidlig 2000-tall slo samtidig de internasjonale menneskerettighetene for alvor inn i Høyesterett og norsk rett. Ti år senere ble de også slått fast i Grunnloven. Det har vært min drøm siden jeg var gutt, og som dommer fikk jeg være med å bidra til at den fant sted», skrev han i sin egen juridiske biografi på Juridika.

Carsten Smith har hatt en sentral posisjon i norsk rettsliv, både som vitenskapsmann, dommer, utreder og rettspolitisk debattant, skriver Norsk biografisk leksikon. Juridika omtaler ham som en av 1900-tallets absolutt viktigste størrelser i norsk juss.

Førti år ved UiO

Carsten Smith ble født 13. juli 1932 i Oslo. Han ble uteksaminert fra Oslo katedralskole i 1949 som 17-åring. Samme år begynte han på jusstudiene, og ble cand.jur i 1956.

Han var gift med landets første kvinnelige dr. juris og den første kvinnelige rektoren ved UiO, Lucy Smith, og sammen fikk de tre døtre, generalsekretær i Advokatforeningen, Merete Smith, direktør for eierskap og etterlevelse i Norges Bank Investment Management (Oljefondet), Carine Smith Ihenacho, og sorenskriver i Asker og Bærum tingrett, Terese Smith Ulseth.

Carsten Smith har vært en sentral skikkelse i jussen stort sett hele sitt voksne liv. Han arbeidet i over førti år ved UiO, både som professor ved Det juridiske fakultet i Oslo og dekan, og var høyesterettsjustitiarius fra 1. mai 1991 til 1. august 2002.

En radikal endring

Rettshistoriker og professor ved UiO, Jørn Øyrehagen Sunde, forteller i boken Høgsteretts historie 1965 - 2015 om et dommermøte i Tromsø i 1974 som skulle bli et vendepunkt i Høyesteretts historie.

Daværende jusprofessor Smith var blitt invitert til å holde et innlegg om sine tanker om Høyesterett.

Smith ga uttrykk for at Høyesterett måtte ta en mer aktiv rolle i rettsutviklingen. «Vår øverste domstol bør legge til grunn at den viktigste oppgaven ikke er å avgjøre konkrete saker, men å trekke opp retningslinjer for fremtiden», sa Smith blant annet.

Smith oppfordret Høyesterett til å opptre mer politisk, mer kontroversielt, og i mye større grad bli en prejudikatdomstol, i stedet for bare en ankeinstans, fortalte Sunde under lanseringen av boken i Høyesterett tilbake i 2015.

Carsten Smiths tale til dommermøte i Tromsø i 1974 står som noe helt skjellsettende i historien om Høyesteretts utvikling, og helt avgjørende for det Høyesterett vi har i dag, som et rettspolitisk organ som prejudikatdomstol, uttalte Aftenpostens tidligere redaktør Harald Stanghelle, som var invitert til å anmelde Sundes bok.

«Dette verket er en bauta over Carsten Smith og hans betydning, hans holdninger og tilnærming. Jeg leser også usedvanlig friske og klare karakteristikker av det som skjedde», fortsatte han.

Etter foredraget var dommermøtet i Tromsø ikke lenger fredelig, og bare delvis dannet, kommenterer Sunde i boken.

– Ønsket person fra kritikernes rekker

Mange år senere fikk Smith en forespørsel fra daværende justisminister Kari Gjesteby (Ap) om å bli høyesterettsjustitiarius.

«I Høyesterett har det vært tradisjon for å hente justitiarius fra egne rekker, derfor var det nok ikke bare jeg som ble forbauset over at hun ønsket en person fra «den andre siden», fra kritikernes rekker. Siste gang man hentet en justitiarius «utenfra» var i 1909, da lagmann Thinn ble hentet inn til Høyesterett», fortalte Smith i et intervju med Advokatbladet i 2002.

Karenus Kristofer Thinn var justitiarius fra 1909 til 1920.

Samerettens far

Smiths faglige hovedområder var finansrett, samerett og internasjonale menneskerettigheter. I det nevnte intervjuet med Advokatbladet, som ble gjort kort tid etter at han ga seg som justitiarius, ble Smith spurt om på hvilket område hans arbeid har betydd mest.

- Det er arbeidet med sameretten. Det startet med at jeg ble bedt av Regjeringen om å lede samerettsutvalget fra 1980-1985. Det var en fantastisk tid. Jeg reiste mye rundt i Finnmark, og andre samiske bosetningsområder, og holdt offentlige møter, og ble kjent med mange interessante mennesker både blant samer og nordmenn. Det viktigste som skjedde, som følge av utvalgets arbeid, var opprettelse av Sametinget og Stortingets vedtak av grunnlovsbestemmelsen som verner om samenes kultur, svarte Smith.

Grunnloven § 110a om vern av samisk språk, kultur og samfunnsliv ble vedtatt i 1988, og ble i forbindelse med grunnlovsreformen i 2014 endret til § 108.

- Endret det samiske folks vilkår

Smith har formulert følgende tese, som er blitt hyppig sitert: «Norge er en stat som er bygd på territoriet til to folk – nordmenn og samer.»

Da Høyesterett i juni 2022 inviterte til et seminar om samiske saker i domstolen, innledet Smith om samerettens utvikling.

Tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga har uttalt at Smiths innsats «har endret det samiske folkets vilkår her i landet på en måte som vil bli markert med uthevet skrift i samefolkets historie».

Ville nå ut til befolkningen

Smith arbeidet for å synliggjøre Høyesterett som statsmakt, og tok til orde for at både pressen og allmennheten måtte få innsyn i og forståelse for Høyesteretts arbeid.

Under Smiths ledelse, ansatte Høyesterett for første gang en informasjonsmedarbeider.

«Jeg anser det som riktig at Høyesterett blir behandlet som andre fremskutte samfunnsinstitusjoner. Viktig fordi vi har et informasjonsansvar overfor befolkningen. Vi treffer stadig avgjørelser som angår store sosiale grupper. Derfor er det vesentlig at kunnskaper om dette blir bragt ut. Våre egne informasjonskanaler når stort sett bare fagmiljøene. Med den form vårt samfunn har i dag, som i så stor grad bærer preg av å ikke legge vekt på formell autoritet, så kan en samfunnsinstitusjon bare opprettholde sin styrke dersom den har tillit i befolkningen», sa Smith i intervjuet med Advokatbladet.

Aktiv i en rekke utvalg

Smith var aktiv på en rekke rettsområder: Han var sentral i arbeidet med menneskerettsloven av 1999, og var både medlem og leder av utvalget som forberedte loven.

I 1996 ble Smith oppnevnt som leder av Domstolkommisjonen, som leverte NOU 1999: 19 Domstolene i samfunnet, en utredning som førte til at administrasjonen av domstolene ble flyttet fra Justisdepartementet og et eget organ, Domstoladministrasjonen, ble opprettet i 2001.

Som følge av kommisjonens arbeid, ble det innført mange tiltak som sikret domstolene større administrativ uavhengighet og en mer selvstendig stilling i relasjon til de øvrige statsmaktene.

På 1970-tallet satt Smith i en komité ledet av Rolv Ryssdal som utarbeidet ny lovgivning om sentralbanken. Han satt også i bankdemokratiseringsutvalget ledet av Andreas Cappelen.

Han ble Bankklagenemndas første leder i 1988, og var hovedredaktør i Tidsskrift for rettsvitenskap.

Hedret over hele verden

Det er ikke bare Høyesterett og juridisk fakultet som har opptatt Smith. I 1960-årene var han blant annet dommer i spørreprogrammet «Kvitt eller dobbelt» på NRK, noe også hans kone Lucy og datter Merete har vært.

Smith har mottatt en rekke norske og utenlandske utmerkelser og andre ordener for sitt arbeid. I 2010 ble han tildelt Rettssikkerhetsprisen for sitt arbeid med menneskerettighetene, i 2003 mottok han storkors av St. Olavs Orden, og i 2001 ble han utnevnt til storkorskommandør av den svenske Nordstjerneordenen.

I 1996 fikk han den nordiske juristprisen, og han har også vært kommandør av den Den islandske falkeorden og av Finlands hvite roses orden. I 1988 ble han utnevnt til æresdoktor ved Uppsala universitet, og i 1997 ved Brigham Young University i USA. Han var også æresdoktor i Kina.

I 1985 ble Smith tildelt Fritt Ords Honnør, og i 1988 ble han hedret med Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning – for å nevne noen.

Han har utgitt en rekke juridiske bøker og artikler både innenfor offentlig rett, privatrett og internasjonal rett. Juridika har utgitt hans biografi i ni, digitale kapitler.

Leste både poesi og juss

Etter at han gikk av for aldersgrensen i Høyesterett i 2002, omtalte Smith seg som «en fagtenker uten stilling».

«Faget er rettstenkning. Det har vært min livsoppgave», skriver han i første del av sine memoarer.

«Trolig er jeg en domstols-romantiker. Mitt yrkesliv startet med lesning og analyse av rettsavgjørelser som student og forsker og endte med en stilling som dommer. Derfor har jeg kalt beretningen om mitt liv i retten for «Dømmekraft og Drømmekraft». Tittelen hentet fra Olaf Bulls ruvende dikt «De hundre år» om 1800-tallets nasjonsbyggere:

De hadde i seg to gedigne krefter

til arvelodd for slekten som kom efter:

sin dømmekraft i all politisk juss

sin drømmekraft mot fjerne vardebluss!

(Kilder: Juridika, Norsk biografisk leksikon, Advokatbladet.)