Advokater elsker sine hunder, og noen av dem får til og med lov til å være med på jobb. Men, hvor kom uttrykket «menneskets beste venn» fra? Jo – nettopp fra en advokat! En sluttprosedyre i en amerikansk rettssak i 1870 ga oss en av verdenshistoriens mest opplagte sannheter; hunden er menneskets beste venn. Bestevennen som ga advokat George Graham Vest inspirasjon til kåringen, var foxhounden Drum, også kalt Old Drum.
Hundens eier het Charles Burden. Saken var i utgangspunktet enkel. Old Drum var blitt skutt og drept på nabofarmen til sauebonden Leonidas Hornsby, som var Burdens svoger. Hornsbys unge nevø Samuel “Dick” Ferguson sa til Ferguson at han godt kunne skyte for å skremme hunden som trengte seg inn på deres eiendom tidlig en oktoberdag i 1869, men Old Drum ble truffet av skuddet. Naboer hørte hylene til den sårede hunden i skogen. Hylene ble svakere og døde til slutt bort. Samme morgen fant Burden og en nabo i følge med ham Old Drum. Hunden lå med hodet i vannet og resten av kroppen på den ene bredden av Big Creek rett nedenfor Haymaker-mølla. Han hadde dødd av flere kuler i kroppen. Ingen av kulene hadde trengt gjennom kroppen. Det var åpenbart for Charles Burden at Old Drum hadde blitt slept eller båret til bekkekanten; søle på venstre side av kroppen og pelshår som lå feil vei, viste det. Det var også noen hestehår på kroppen til Old Drum. Burden visste tilfeldigvis at Hornsby eide et muldyr. For ham virket indisiene på at Hornsby hadde skutt hunden overveldende.
Burden tok ut søksmål, og en rettsinnkallelse påbød Hornsby å møte for fredsdommer Munroe i Madison 25. november 1869. Burden ba i utgangspunktet om hundre dollar for skadeopprettelse. Hornsbys to advokater avslo, siden søksmålet lå utenfor fredsdommerens jurisdiksjon. Men Burden fikk tillatelse til å rette et søksmål om vederlag. Summen ble endret til 50 dollar, som var den lovlige grensen for Old Drums verdi, og rettssaken fortsatte. De tre rettssakene som fulgte skulle vise seg å bli noen av de merkeligste i den delen av landet. Begge parter engasjerte de beste advokater. Etter flere runder i både magistratsretten og distriktsretten kom saken til slutt opp for Missouris høyesterett. Vest engasjerte seg sterkt. Under den endelige rettssaken 23. september 1870 i bygningen som i dag er Johnson-fylkets historiske forenings museum, uttalte Vest at han enten skulle vinne saken eller “be hver eneste hund i Missouri om unnskyldning”.
En udødelig tale
Det var sluttprosedyren som skulle gi både advokat Vest og Old Drum udødelig ry. Vests “Minnetale til hunden” i rettssalen i Warrensburg er da også prosa av den mest slitesterke sort i amerikansk rettshistorie, Bare første del av denne talen er bevart, men gjør dypt inntrykk. Nils Petter Thuesen gir oss både historien og talen i boken «Berømte hunder» som nylig er kommet ut. I talen sier Vest:
“Ærede rett: Den beste venn et menneske har i denne verden kan vende seg mot ham og bli hans fiende. Det kan hende at sønnen eller datteren han har oppdratt med rørende omsorg, viser utakknemlighet. De som står oss nærmest og som vi er mest glad i, og som vi stoler på med hele vår lykke og vårt gode navn, kan bli forrædere mot denne deres tro. Alle pengene et menneske har, kan det miste. De flyr bort fra ham kanskje når han trenger dem som mest. Et menneskes gode rykte kan ofres under et øyeblikks uoverveid opptreden. Menneskene som er tilbøyelige til å falle på kne for å ære oss når suksess er med oss, kan være de første til å kaste ondsinnethetens stein når mislykkethetens sky samler seg over hodene våre. Den eneste fullstendig uselviske venn et menneske kan ha i denne selviske verden, den eneste som aldri forlater ham og den eneste som aldri viser seg utakknemlig eller forrædersk, er hunden hans. Ærede rett: En manns hund står ham bi i velmakt som i fattigdom, ved god helse og ved sykdom. Den vil sove på den kalde steingrunnen der vintervinder blåser og snøen driver voldsomt hvis han bare er ved sin herres side. Han vil kysse hånden som ikke har noe mat å tilby, han vil slikke sårene og sår som vil oppstå i møtene med denne verdens hardhet. Han vokter søvnen til sin fattige herre som om han var en prins. Når alle andre venner forlater ham, blir han. Når rikdommer flyr bort og det gode rykte går til grunne, er han like konstant i sin kjærlighet som Solen er på sin reise gjennom himmelrommet.»
Lenge etterpå kalte historikeren William Safire denne talen for en av det 19. århundres aller beste. Dette var talen som førte til at hunden karakteriseres som “menneskets beste venn”. Advokat Vest vant saken ikke minst på grunn av inntrykket hans forsvarstale gjorde. Dommen ble anket, men Missouris høyesterett avviste den.
Historien er hentet fra boka «Berømte hunder; fortellinger om menneskets beste venn» av Nils Petter Thuesen.
Mange visdomsord er sagt i advokatenes sluttprosedyrer, men få taler har skapt et så stort inntrykk for ettertiden, som advokat George Graham Vest ode til menneskets beste venn.
