Flyktningleirer er ofte små øyer i staten, der staten ikke er villig til å administrere dem. Hvem har da ansvar for menneskerettighetsbrudd?
Maja Janmyr har skrevet doktorgrad om flyktningleirenes juridiske rammer, og jobber nå med et prosjekt om returavtaler og ett om syriske flyktningers politiske engasjement. Hun fikk uventede problemer da hun gjorde feltarbeid i Uganda.
Det var flyktningeproblematikken som førte Maja Janmyr inn i jussen. Hun dro til Polen og jobbet med tsjetsjenske flyktninger da hun var 18. Da ble hennes juridiske interesse vekket.
- Når staten ikke anerkjenner flyktningleirene, blir det ofte FNs Flyktingeorgan UNHCR og de andre internasjonale organisasjonene som blir staten i leiren. Hva gjør det med menneskerettigheter og ansvarsforhold, lurte Maja Janmyr, og bestemte seg for å bruke både samfunnsvitenskapelige og rettsvitenskapelige metoder i doktorgraden.
- Jeg har ikke selv studert eksempelvis antropologi, så det ble en utfordring å trekke grenser for hvor langt jeg kunne gå i samfunnsmessige metoder, uten å ha studert det, sier Maja Janmyr.
Finnes ingen juridisk definisjon
Det er mye som fremdeles er uavklart når det gjelder flyktningeleiren, selv om man han hatt internasjonale flyktningeleiren i mange tiår, og selv om det aldri har vært flere flyktninger enn før. 2,5 millioner syrere er på flykt, de fleste (97 %) i leire i nabolandene. Libanon har fått økt sin befolkning med 20 %, og det er flere syriske barn i Libanesiske skoler, enn det er libanesiske. Flyktningene slippes i liten grad inn i Europa, og nabolandene er på bristepunktet av hva de kan makte. Man er langt unna en løsning for flyktningeleirene. Faktisk finnes det ikke en gang en klar definisjon av hva som er en flyktningeleir.
- Det finnes ingen juridisk definisjon. En flyktningeleir kan være alt fra en bydel i en storby, til uformelle teltleire som ikke er drevet av internasjonale organisasjoner. I Tyrkia finnes det velutviklede leire med butikker, brosteinsgater og TV-apparater i “boligene”. Ideen er at flyktningeleirene skal være temporære, men i Kenya finnes det leire som har eksistert i 20 år, sier Janmyr.
- Skaper ikke dette konflikter med lokalbefolkningen?
- Leirene blir ofte plassert i utilgjengelige rurale områder der lokalbefolkningen ofte ikke vil bo. Men problem oppstår om man for eksempel tilbyr flyktningene gratis helsehjelp, og ikke lokalbefolkningen. Et annet problem er at de leirene for flykninger lenge har hatt et sterkere rettsvern som de internflyktningleirene ikke har. I Uganda så vi ibland at ugandiske internflyktninger dro til de Sudanesiske naboleirene, fordi disse hadde et sterkare internasjonalt vern. Det har vært en stor diskusjon om å øke rettighetene til de interne flyktningene, og i 2012 kom den afrikanske unionen med en revolusjonerende konvensjon som ga interne flyktninger større rettigheter, sier Janmyr.
- Vil problemet eskalere, for eksempel når vi får millioner av miljøflyktninger?
- Flyktningproblemet vil komme til å bli større, men det er ikke sikkert at miljøflyktninger vil få flyktningstatus i folkerettslig forstand. Det går også mot at flyktningene i større grad søker seg til byene. Da blir de mer selvstendige og får full bevegelsesfrihet, noe de ofte ikke har i leirene. Noen forskere mener til og med at leirene i seg selv bryter menneskerettighetene, fordi den alltid mer eller mindre innskrenker bevegelsesfriheten. At flyktninger trekker mot byene, setter høyere krav til hvordan organisasjonene skal jobbe med flyktningproblemet. Det har kommet kritikk mot de internasjonale organisasjonene, at de holder folk unødvendig i leirene, for å kunne vise verden hvor stort flyktningproblemet er, sier Maja Janmyr.
- Er det lovløse tilstander i disse leirene?
- Det vil jeg ikke si, men i Uganda så vi en del eksempler på at rebellene gikk til angrep på leirene. Både fordi de mente at de som bodde i leirene var lojale mot staten, og fordi leirene utgjorde en enorm rekrutteringsbase for rebellene. I tillegg kunne de være ute etter mat og annet som var i leirene, sier hun.
- Hvilke lover gjelder i leirene?
- Den nasjonale retten skal gjelde, men implementeres ofte ikke i leirene, Nærværelsen av mange internasjonale organisasjoner har derimot styrket en folkerettslig retorikk i leirene. Samtidig bygges det ofte en egen rettskultur i leiren, basert på praktiske problemer og løsninger fra hjemlandet. For eksempel kan man sanksjonere sladder eller nattebråk. Rettskulturen er ofte verken i samsvar med nasjonal eller internasjonal rett, sier Maja Janmyr.
- Og hva skjer når det begås overgrep i leirene?
- Det har vært en juridisk utfordring. Når en stat ikke vil gi internasjonal beskyttelse, hvem gjør det da? UNHCR? Kan man holde FN ansvarlig da? Rettsutviklingen går mot at man kan holde internasjonale organisasjoner ansvarlig. Eller at UNHCR og andre deler ansvaret med staten, sier Janmyr.
- Det har vært stor kritikk mot internasjonal nødhjelpspolitikk, der mange mener at nødhjelp sementerer problemene, skaper korrupsjon og tar ansvaret for egne borgere fra staten. Kan man kritisere flyktningpolitikken for det samme?
- Javisst. I Uganda så man for eksempel at staten drev sivilbefolkningen inn i egne leire for å ta rebellene. Det er grund til å tro at når internasjonale organisasjoner kom på plass i leirene forlengde dissa leirtilværelsen. Hadde man ikke gjort dette, ville det internasjonale trykket for å frigi folk fra leirene vært så stor at staten måtte ha gjort noe med det. UNHCR har i dag i liten grad en overordnet strategi for når man bør gå inn i en flyktningsituasjon, og når man ikke bør gå inn. I begynnelsen skulle UNHCR kun sørge for beskyttelse. I dag er de også en av de største nødhjelpsorganisasjonene. Man har sett at UNHCR går inn med nødhjelp også i situasjoner der de ikke kan gi internasjonal beskyttelse. Det er problematisk, og ikke helt i samsvar med intensjonen da man opprettet UNHCR, sier Maja Janmyr.
- Man får med andre ord et marked for internasjonal beskyttelse, med ulike aktører og markedsøkonomiske prinsipper?
- UNHCR er i konkurranse med frivillige organisasjoner som ikke er statlige, som Flyktingehjelpen. Noe som er enda mer problematisk fordi disse ikke-statlige organisasjonene ofte er avhengig av finansiering fra UNHCR. Dermed vil man ofte ikke få kritiske røster, om det er noe galt med systemet, sier Maja Janmyr.
- Kan man tenke seg andre løsninger på flyktningproblemet, enn disse store leirene?
- Leirene er ingen løsning. Innen flyktningretten finnes det tre klassiske løsninger: retur til hjemlandet, lokal integrasjon i asyllandet og bosetning i tredje land. Vi ser at den syriske flyktningsituasjonen har stelt dissa løsningene på spissen: retur er umulig, lokal integrasjon utenkelig med tanke på allerede overbelastende asylland, og bare noen få stater tar imot veldig få flyktninger for gjenbosetning. Derfor må vi utarbeide et nytt bindende system når det gjelder ansvarsfordeling av verdens flyktningebyrde, sier Janmyr.
- Nå skal du ned til landene rundt Syria, for å se hvordan de håndterer krisen i praksis?
- Ja, og prosjektet er særlig å se på flyktningenes politiske engasjement. Mange mener at flyktningene må kunne engasjere seg politisk, slik at situasjonen i hjemlandet blir bedre og man kan flytte hjem. De bør kunne bruke sosiale medier, organisere seg eller bli en del av eksilregjeringens støtteapparat. Å ytre seg og engasjere seg på denne måten er dessuten beskyttet av menneskerettighetene. Men samtidig skal asyl væra ikke-politisk og mange land ønsker ikke at flyktningene engasjerer seg politisk, for da kan de få konflikter med deres hjemland, sier Janmyr.
- Er det lett å komme i kontakt med flyktningene?
- En av mine største utfordringer har vært at flyktningene oppfatter meg som en del av en internasjonal organisasjon. De forventer – med retta - å få noe tilbake, at jeg kommer igjen for å borre en brønn eller noe. Det er ikke alltid lett å forklare hva jeg skal bruke materialet til, og ikke minst at det tar flere år før jeg kommer med et konkret resultat av forskningsarbeidet. Mange flyktninger er slitne av å fortelle historien sin så mange ganger, særlig når de ikke får noe tilbake. Det er forståelig, og reser mange etiske og moralske spørsmål. I bunn og grunn er det ubehagelig for meg å gjøre karriere på andres nød, sier Maja Janmyr.
