Pålegg om omvendt voldsalarm var ikke i strid med Grunnloven
Selv om påbudet bygger på vold fra 2008, og hjemmelen er fra 2024, er det ikke i strid med Grunnlovens forbud mot tilbakevirkende lover. Det slår Høyesterett fast i en fersk dom, og viser til at tiltaket har et fremtidsrettet formål.
En mann dømt for grov vold i 2010 må fortsatt bære fotlenke i tilknytning til et besøksforbud mot sin tidligere ektefelle, etter at Høyesterett nå har avvist anken hans.
Retten konkluderte med at pålegget om elektronisk kontroll ikke strider mot Grunnloven § 97 om forbud mot tilbakevirkende lover, selv om vedtaket bygger på voldshandlinger som ligger 17 år tilbake i tid.
Annonse
Mannen ble i 2010 dømt til forvaring med en tidsramme på 10 år og en minstetid på 7 år, etter å ha mishandlet og varig blindet sin tidligere ektefelle. I 2024 ble han ilagt omvendt voldsalarm med fotlenke, med hjemmel i straffeprosessloven § 222 g første ledd tredje punktum, en bestemmelse som først trådte i kraft i april samme år.
Straffeprosessloven § 222 g første ledd
Påtalemyndigheten kan ilegge elektronisk kontroll av et besøksforbud eller kontaktforbud dersom den forbudet retter seg mot, med skjellig grunn mistenkes for brudd på forbudet, og elektronisk kontroll anses nødvendig for at forbudet skal bli overholdt. Gjelder mistanken en krenkelse begått de siste 12 månedene, kan elektronisk kontroll ilegges sammen med et nytt besøksforbud. Selv om det ikke er skjellig grunn til mistanke om brudd på et besøksforbud, kan det i særlige tilfeller ilegges elektronisk kontroll av besøksforbud når det antas påkrevd for å hindre at noen begår en straffbar handling mot en annen person. § 170 a gjelder tilsvarende.
Spørsmålet var om vedtaket kunne bygge på forhold som fant sted lenge før loven kom.
Avgjørende elementer fra fortiden
Høyesterett tok opp spørsmålet om hvor den nedre grensen går for hva som skal regnes som tilbakevirkning. I avsnitt 53 viser førstvoterende, Høgetveit Berg, til juridisk teori som slår fast at det først foreligger tilbakevirkning når tidligere forhold utgjør mer enn et perifert moment. I denne saken var forholdene var avgjørende.
Sakens dommere
Førstvoterende dommer Borgar Høgetveit Berg
Dommer Henrik Bull
Dommer Borgar Høgetveit Berg
Dommer Thom Arne Hellerslia
Dommer Are Stenvik
Dommer Eyvin Sivertsen
«(...) Eg sluttar meg likevel til utgangspunktet om at det avgjerande for den «nedre grensa» for tilbakeverknad må vera kor ålmenne og perifere dei omstenda som i tid ligg før lova vart vedteken, er i saka. Der den reelle og faktiske tyngda i vurderinga er retta framover i tid, er det ikkje naturleg å konkludere med tilbakeverknad etter Grunnlova § 97 dersom dei tilbakeverkande elementa er ubetydelege».
«Eg er som nemnt ikkje i tvil om at handlingane i 2008 har vore nødvendige for påbodet i saka her. Tilbakeverknadselementet har difor ikkje berre ein ålmenn og perifer karakter».
Høyesterett mener at § 222 g tredje punktum ikke inneholder noe krav om tidligere lovbrudd som vilkår. Vurderingen er formelt sett fremtidsrettet, sammenlignet med bestemmelsens første alternativ. Dette gjør at bestemmelsen ligner mer på det retten kaller «uegentlig tilbakevirkning».
Fornærmedes behov veide tyngst
Konsekvensen av denne klassifiseringen er at forbudet mot tilbakevirkende lover ikke slår til med samme tyngde som det ville gjort dersom tidligere handlinger var et eksplisitt vilkår i loven.
Sakens parter
Ankepart ved advokat Mathias Vellesen – til prøve
mot
Påtalemakta ved konstituert statsadvokat Mads Fredrik
Baardseth
Høyesterett slår fast at det derfor ikke kreves like sterke samfunnshensyn for å tillate tilbakevirkning etter denne typen inngrep, som ved klassisk tilbakevirkning. Når de strenge vilkårene i § 222 g andre alternativ først er oppfylt, altså at andre vernetiltak ikke er tilstrekkelige, vil det i praksis være lite rom for å konstatere brudd på Grunnloven § 97.
Retten legger også betydelig vekt på fornærmedes situasjon. Kvinnen er blind og kan verken se eller nyttiggjøre seg vanlige sikkerhetstiltak som voldsalarm eller kamera. Truslene om drap er heller ikke trukket tilbake. Den psykiske belastningen og frykten hun lever med, ble vurdert som tungtveiende.
På den andre siden vurderes belastningen for domfelte som relativt liten. Fotlenken begrenser ikke hans bevegelsesfrihet utenfor forbudssonen, og oppleves primært som en psykisk påminnelse om det han har gjort.
