høyesteretts ankeutvalg
Høyesterett skal behandle erstatningsspørsmål i drapssak
Var skaden var en naturlig og forutsigbar følge av volden? Høyesterett skal avgjøre spørsmål i «vanskelig» adekvanslære.
Are Stenvik (på bildet) utgjorde Høyesteretts ankeutvalg sammen med Kine Steinsvik og Knut Erik Sæther.
Foto: Rizwana Yedicam / Høyesterett
Høyesterett skal behandle spørsmålet om betydningen av et dødsfall som skyldtes en kombinasjon av et halsgrep og en hjertesykdom. Det fremgår av en fersk kjennelse fra Høyesteretts ankeutvalg (HR-2026-1716-U).
Det er den avdøde mannens etterlatte ektefelle og tre barn som krever oppreisningserstatning og forsørgertapserstatning.
En mann som er rettskraftig dømt for vold mot den avdøde mannen, ble dømt til å betale totalt 2,6 millioner kroner i erstatning etter at saken ble tatt opp på ny i Romerike og Glåmdal tingrett på grunn av feil lovanvendelse. Mannen anket til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom 9. april i år (LE-2025-100045).
Lagmannsretten frifant mannen for krav om oppreisningserstatning og forsørgertapserstatning. Deretter anket den avdøde mannens etterlatte saken til Høyesterett.
Anke til Høyesterett kan ikke fremmes uten en såkalt anketillatelse. Slik tillatelse gis bare dersom anken gjelder prinsipielle spørsmål som har betydning ut over den enkelte sak eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett.
Kombinasjon av sykdom og vold
Bakgrunnen for saken er at den voldsdømte mannen, som var avdødes svigersønn, tok et halsgrep på avdøde med varighet på 4-5 sekunder i februar 2023.
Den avdøde mannen, som ble 59 år, døde kort tid etter.
På obduksjonstidspunktet ble det avdekket at mannen led av en alvorlig hjertesykdom og at han hadde hatt flere hjerteinfarkt tidligere. Lagmannsretten konkluderte med at verken den voldsdømte mannen eller noen andre hadde kunnskap om den avdøde mannens helsetilstand.
Det er enighet om at det var kombinasjonen av halsgrepet og hjertesykdommen som var årsaken til dødsfallet.
Det som Høyesterett nå skal ta stilling til, er om dødsfallet likevel fremstår som en så upåregnelig og atypisk følge av et halsgrep av den korte varigheten og karakteren at det blir urimelig å knytte erstatningsansvar til handlingen.
Lagmannsretten på sin side, kom til at døden ikke kunne anses som en påregnelig og tilstrekkelig adekvat følge til at det var naturlig og rimelig å knytte ansvar til det, men omtalte vurderingen som «vanskelig».
Dette sa lagmannsretten
Lagmannsretten oppsummerer adekvanslæren slik:
«I Hagstrøm & Stenvik Erstatningsrett (2023) s. 447 er rettspraksis oppsummert slik at adekvansvurderingen forutsetter en vurdering av både påregnelighet og nærhet, og at kriteriene inngår i en helhetlig vurdering av om det er rimelig å pålegge ansvar, jf. for eksempel Rt-2000-418».
Og videre:
«Vurderingskriteriene må sees i sammenheng, slik at en lav grad av påregnelighet vil medføre større krav til nærhet for at ansvar skal pålegges, og omvendt. Selv om en skade var påregnelig, kan den altså bli ansett som inadekvat dersom den var tilstrekkelig fjern, jf. for eksempel Rt-2006-690. Tilsvarende kan selv en direkte og umiddelbar skadefølge bli ansett som inadekvat, hvis den var tilstrekkelig upåregnelig».
Retten la vekt på at hjertesykdommen var den «egentlige» og helt vesentlige årsaksfaktoren.
Kombinasjonen av halsgrepets minimale varighet, den svært lave sannsynligheten for at så kort trykk skulle være dødelig, og avdødes dominerende helsetilstand, fikk retten til å konkludere at dødsfølgen ikke var tilstrekkelig påregnelig og adekvat til ansvar:
«At den skadevoldende handling er forsettlig voldsutøvelse innebærer en viss terskel for å konkludere med at det ikke er rimelig å knytte ansvar til handlingen. Etter bevisførselen fremstår det likevel som klart for lagmannsretten at avdødes hjertesykdom har vært den helt vesentlige og på mange måter «egentlige» årsak til at døden inntraff. Dette må videre sees i sammenheng med den svært lave sannsynligheten for at et så kortvarig halsgrep som her medfører død».
