Ifølge departementet er hovedformålet med forskriften at det skal bli enklere for myndighetene å gå pålegg om undersøkelser og avbøtende tiltak i vassdrag som benyttes til vassdragstiltak.
Annonse
Vassdragstiltak, som for eksempel vannkraftverk, uttak av vann til settefisk, erosjonssikring eller grusuttak - kan utgjøre omfattende og varige naturinngrep, skriver departementet i høringsnotatet.
Fornybar Norge, som representerer de største vannkraftselskapene i Norge, skriver i sitt høringssvar at det er rasjonelt å regulere hjemler og krav i én forskrift, fremfor å regulere dette i konsesjonsvilkårene for mer enn 1800 kraftverk og ett tusen reguleringsmagasiner.
Ifølge Advokatforeningen er den viktigste materielle utvidelsen at forskriften også omfatter eldre konsesjonsløse vassdragstiltak og tiltak som ikke er konsesjonspliktige.
Langdryg prosess
En utfordring i dag er at konsesjonsvilkår først kan tas opp til alminnelig revisjon etter tretti år, ifølge vassdragsreguleringsloven § 8.
«Forslagene bidrar til å redusere dette misforholdet ved å gi forvaltningen bedre adgang til å pålegge undersøkelser og avbøtende tiltak uten at det må gjennomføres full vilkårsrevisjon, omgjøring eller innkalling til ny konsesjonsbehandling», påpeker Advokatforeningen.
Disse har arbeidet med høringssvaret
Høringssvaret er utarbeidet av tre lovutvalg i Advokatforeningen:
Lovutvalget for skjønns-, ekspropriasjons- og vassdragsrett, som består av Birgitte Bie Mørkved (leder) (bildet), Pål Martin Abell, Magnus Dæhlin, Chirsti Erichsen Hurlen og Odd Walther Moi.
Lovutvalget for miljø, klima og bærekraft består av Kjetil Haare Johansen (leder), Henriette Standnes Brochmann, Tonje Cecilie Hagen Geiran, Oddvar Myhren Møllerløkken, Tina Storsletten Nordstrøm, Ingvild Ombudstvedt og Lars Ole Sikkeland.
Lovutvalget for energirett, vannkraft, olje og gass består av Hallvard Gilje Aarseth (leder), Uzma Sadaf Bhatti, Marianne Andvord, Sverre Bjelland, Camilla Grytten, Eeva Kantanen, Christian Poulsson og Frode Støle.
Den mener at forslaget til forskrift representerer et viktig skritt for å styrke myndighetenes mulighet til å følge opp miljømålene etter vannforskriften og gjennomføringen av EUs vanndirektiv.
- Overlappende kompetansestruktur
Men enkelte av forlsagene er utilstrekkelige, mener Advokatforeningen, og viser blant annet til at myndighetsfordelingen i forslaget innebærer en kompleks og til dels overlappende kompetansestruktur.
Som eksempel viser den til at NVEs myndighet vil romme alle tilfeller som ikke faller inn under Miljødirektoratets område, samtidig som NVE gis myndighet i saker som prinsipielt tilhører direktoratet, men der tiltaket vesentlig kan påvirke vannføring, vannstand, vassdragets leie eller strømmens retning og hastighet.
«En slik utforming gjør det vanskelig for den ansvarlige å forutse hvilket direktorat som vil opptre som vedtaksorgan, og skaper en reell risiko for tolkningstvil og kompetansekonflikter mellom direktoratene.»
- Forutsigbarheten svekkes
Fordelingen av forvaltningsmyndighet er det mest sentrale spørsmålet i høringen, mener Advokatforeningen, som viser til at vedtakskompetansen fordeles mellom NVE, Miljødirektoratet og statsforvalteren ved delegasjon.
«Når forskriften utvider kretsen av ansvarlige samtidig som samordningen fortsatt skal håndteres gjennom en avtale mellom direktoratene og ikke gjennom regelverket, svekkes forutsigbarheten for de ansvarlige», påpeker Advokatforeningen, som mener dette er utilstrekkelig.
En slik ordning innebærer en risiko for motstridende eller overlappende pålegg, for ulik praksis mellom direktoratene og for manglende helhetlig vurdering, heter det videre.
- Utilstrekkelig rettslig rammeverk
Advokatforeningen viser til at utredningsplikten - i saker med overlappende kompetanse - tilsier at vedtaksorganet aktivt innhenter og vurderer informasjon fra andre berørte myndigheter.
Samordningsbestemmelsen i forslaget gir et utilstrekkelig rettslig rammeverk for å sikre at utredningsplikten faktisk oppfylles, mener foreningen, som foreslår at lovteksten i flere paragrafer utvides.
- Et sprang i teksten
Det andre sentrale strukturelle problemet i forslaget, ifølge foreningen, er organiseringen av klagebehandlingen.
Foreningen påpeker at det er et sprang i forskriftsutkastet mellom ordlyden som bare sier at «en klage skal avgjøres av nærmest overordnede forvaltningsorgan», til merknadene til bestemmelsene, som i praksis åpnes for fem ulike klageinstanskonstellasjoner:
«Klima- og miljødepartementet for vedtak fattet av Miljødirektoratet, Energidepartementet for vedtak fattet av NVE, Miljødirektoratet for vedtak fattet av statsforvalteren etter delegasjon fra Miljødirektoratet, NVE for vedtak fattet av statsforvalteren etter delegasjon fra NVE, og NVE der statsforvalterens vedtak gjelder forhold som omfattes av begge direktoraters ansvarsområde.»
- Risiko for at likhetsprinsippet undergraves
Foreningen viser til at etter forvaltningsloven § 28 første ledd, er nærmest overordnede forvaltningsorgan klageinstans, og at den foreslåtte klageordningen ivaretar dette utgangspunktet.
Men klageordningen vil komme i konflikt med et annet sentralt hensyn, nemlig behovet for ensartet og konsistent praksis, påpeker foreningen.
«Grunnloven § 98 første ledd fastslår at alle er like for loven, og likhetsprinsippet som alminnelig forvaltningsrettslig prinsipp tilsier at like tilfeller skal behandles likt. Når samme type vedtak, pålegg om undersøkelser eller avbøtende tiltak etter den samme forskriften, kan bli gjenstand for klagebehandling i flere ulike organer med ulik faglig kompetanse og ulike forvaltningstradisjoner, oppstår en strukturell risiko for at likhetsprinsippet undergraves.»
Foreslår to alternativer
Advokatforeningen anbefaler at departementet vurderer enten å innføre et samlet, felles klageorgan, eller at det som et minimum etableres bindende retningslinjer for å sikre praksisharmonering.
Foreningen peker også på at reglene om administrative sanksjoner i forskriften må utformes med tilstrekkelig vekt på rettssikkerhet, og at det bør avklares hvordan tiltakshaver skal kunne erverve nødvendig grunn eller rettigheter ved pålegg etter vannressursloven § 57.
