Foreldelse ved brudd på menneskerettighetene – hva nå?

Forrige onsdag avsa Høyesterett dom i HR-2026-704-A, der en far fikk tilkjent 100.000 kroner i reparasjonserstatning for en krenkelse av EMK artikkel 8, etter at kommunens barnevernstjeneste hadde fastsatt et for begrenset samvær og oppgitt gjenforeningsmålet mellom far og barn uten tilstrekkelig begrunnelse.

Et av sakens sentrale spørsmål var om kravet var foreldet.

Avgjørelsen innebærer en prinsipielt viktig avklaring av hvordan en uklar rettstilstand skal håndteres i spørsmål om foreldelse av oppreisningskrav for brudd på EMK. 

Høyesterett fastsatte at de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende for og imot foreldelse i slike saker gir grunn til å stille mindre strenge krav til skadelidtes kunnskap om rettsregler enn man ville gjort i kommersielle forhold.

- Etterlater ubesvarte spørsmål

Høyesteretts avklaring er viktig og riktig. Avgjørelsen etterlater likevel en del ubesvarte spørsmål, fordi dommen ikke adresserer kravene EMK stiller til bruk av nasjonale foreldelsesregler.

Foreldelsesregler kan gripe inn i både retten til domstolsbehandling etter EMK artikkel 6 og retten til et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13.

EMD stiller ingen allmenne krav til hvordan foreldelsesregler skal utformes eller tolkes. Begge bestemmelser forutsetter imidlertid at nasjonale domstoler vurderer om skadelidte i den konkrete situasjonen har hatt en reell mulighet til å fremme kravet til tross for foreldelsesreglene.

Stagno mot Belgia

Til illustrasjon kan det vises til avgjørelsen Stagno mot Belgia. Klagernes far døde da de var mindreårige. Livsforsikringssummen de var berettiget til ble utbetalt til deres mor, som brukte opp pengene før barna ble myndige. 

Klagerne fikk medhold i at den seksårige foreldelsesfristen som løp fra pengene ble utbetalt krenket EMK artikkel 6, fordi det var praktisk umulig for barna å forfølge kravet da de var mindreårige og vergen deres hadde motstridende interesser til dem selv.

EMD nøyer seg altså ikke med å vurdere om skadelidte har den nødvendige kunnskap, men vurderer om det er mulig for skadelidte å fremme kravet i tide, alle omstendigheter tatt i betraktning. 

- Mange tenkte saker 

Andre relevante omstendigheter kan være at skadelidte er i en tvangssituasjon, eller ikke har råd til å fremme kravet før foreldelsesfristen løper ut. Dette er forhold som vanskelig kan bakes inn i vurderingen av når man har «nødvendig kunnskap» om kravet. 

Det finnes derfor mange tenkte saker hvor foreldelsesreglene kan tenkes å krenke EMK, og da står man overfor potensielle motstridstilfeller mellom EMK og norsk foreldelseslov. 

Høyesteretts avgjørelse fra forrige onsdag gir ikke noe klart svar på hvordan slike spørsmål skal løses i fremtiden.

Begrensede summer i oppreisningserstatning

For øvrig gir saken grunn til å spørre om det i det hele tatt bør være nødvendig å fremme reparasjonskrav for menneskerettskrenkelser for domstolen. Det er lang tradisjon både i Europa og i Norge for å fastsette forholdsvis begrensede summer i oppreisningserstatning ved menneskerettsbrudd.

Et søksmål som resulterer i et oppreisningskrav på 100.000 kroner kan fort komme til å koste mer enn det smaker for den som er utsatt for en menneskerettighetskrenkelse. 

Verken borgeren eller samfunnet er tjent med at man må gå rettens vei for å få reparasjon for brudd på EMK, og i alle fall ikke om man må bruke store deler av forhandlingen på å strides om foreldelse med kommunene eller staten som motparter.

Kanskje en bedre løsning kunne være å opprette et forvaltningsorgan med kompetanse til å behandle anførsler om menneskerettighetskrenkelser og tilkjenne egnet reparasjon. Slik kan man skåne både borgeren og rettsapparatet for vanskelige foreldelsesspørsmål, i saker som egentlig burde handle om effektiv reparasjon for menneskerettskrenkelser.