Kvinne som vaksinerte seg mot kusma har ikke rett på erstatning

I 2015 var det et utbrudd av kusma i Trondheim kommune. Etter anbefaling fra kommunelegen tok en kvinnelig administrativ leder i barne- og familietjenesten i kommunen derfor en oppfriskningsdose av en MMR- og DTP-vaksine. MMR-vaksinen gir beskyttelse mot meslinger, kusma og røde hunder.

Kommunelegens anbefaling var basert på råd fra Folkehelseinstituttet (FHI).

I etterkant av vaksinasjonen fikk kvinnen kraftig hodepine, og ble etter hvert diagnostisert med multippel sklerose (MS). I 2020 ble hun innvilget hundre prosent uføretrygd.

Kvinnen mente at utviklingen av hennes MS-sykdom skyldtes MMR-vaksinen, og meldte skaden inn til Norsk pasientskadeerstatning i 2019. Søknaden ble avslått med henvisning til at kravet til årsakssammenheng ikke var oppfylt. Kvinnen klaget på vedtaket til Pasientskadenemnda, men klagen ble avslått. 

Kvinnen gikk deretter til sak mot staten, med krav om at domstolen skulle fastsette at staten var ansvarlig for at hun utviklet MS.

Både tingretten og lagmannsretten mente at staten var erstatningsansvarlig for kvinnens utvikling av MS og hennes økonomiske tap som følge av dette. Flertallet i Høyesterett kom derimot til motsatt resultat, og frifant staten.

Var vaksinen anbefalt?

Høyesteretts flertall viser innledningsvis til at det i pasientskadeloven § 2 er en egen bestemmelse som slår fast at pasienter har krav på erstatning for pasientskade når skaden «skyldes» vaksinasjon. 

I utgangspunktet stilles det krav til sannsynlighetsovervekt for at vaksinen er årsaken til skaden, for at staten skal være erstatningsansvarlig.

I pasientskadeloven § 3 annet ledd er det en egen regel som slår fast at beviskravet er lavere for årsakssammenheng ved skade som knytter seg til «anbefalte eller påbudte vaksinasjoner» etter lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven). I disse tilfellene har pasienten rett til erstatning med mindre staten kan godtgjøre at andre årsaker for skaden er mer sannsynlige.

Det avgjørende spørsmålet i saken var derfor om vaksinen kvinnen tok var en «anbefalt» vaksinasjon etter smittevernsloven.

Partene var enige om at det alminnelige kravet til årsakssammenheng ikke var oppfylt dersom MMR-vaksinen ikke var en anbefalt vaksinasjon.

Ikke anbefalt vaksine

Flertallet mener at anbefalte vaksiner omfatter vaksiner gitt etter det nasjonale vaksineprogrammet. Videre mener de at andre bestemmelser om konkrete vaksinetiltak i smittevernloven, eller forskrift, kan omfattes:

«Dersom det gis andre bestemmelser om konkrete vaksinasjonstiltak i smittevernloven eller forskrift i medhold av loven, vil dette kunne omfattes. Det gjelder klart der det i slike bestemmelser gis anbefaling om konkrete vaksiner til bestemte grupper uten noen nærmere konkret vurdering. Hvorvidt vaksinasjon etter smittevernloven § 6-1 omfattes, der vaksine gis etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, er et åpent spørsmål».

Vaksiner som er anbefalt av kommunen eller kommunelegen er derimot ikke omfattet av dette, selv om anbefalingen var basert på informasjon fra FHI.

Med hensyn til at vaksinen var anbefalt av kommunelegen, og ikke del av det nasjonale vaksineprogrammet, mener flertallet derfor at den ikke kan anse som «anbefalt». 

To dommere var uenig i flertallets tolkning

Dommer Falch og dommer Hellerslia tok dissens i saken.

I motsetning til flertallet, mener mindretallet at når kommunelegen og FHI «med grunnlag i oppgavene de er pålagt i smittevernloven» anbefaler en vaksinasjon som et smitteverntiltak, er anbefalingen en vaksinasjon «etter smittevernloven».

Dommen kan leses i sin helhet her (HR-2025-1141-A). 

Nøkkelavsnitt: 71, 72, 88.