Høyesterett: Ikke saksbehandlingsfeil at lagmannsrettens begrunnelse var svært lik tingrettens

«Dommen gir veiledning om hvordan domsgrunner fra en tidligere instans kan benyttes som ledd i begrunnelsen i en ankeinstans, og hva som er god praksis i så måte», skriver Høyesterett selv om avgjørelsen (HR-2022-926-A).

Saken gjelder den tidligere advokaten Amir Mirmotahari, som i desember 2019 ble dømt i Oslo tingrett til fengsel i ti år for å ha inngått forbund med noen om å begå drap, for å ha inngått en avtale om bortføring og neddoping av en fornærmet kvinne i en voldtektssak for å unngå at hun vitnet i retten, og for frihetsberøvelse.

Dommen ble anket til Borgarting lagmannsrett, som forkastet anken i august 2021.

Copy/paste fra tingrettens dom

På vegne av Mirmotahari, har hans professfullmektig, advokat Kim Ellertsen, anket til Høyesterett. Ankeutvalget tillot anken behandlet for spørsmålet om mangelfulle domsgrunner vurdert opp mot kravet i straffeprosessloven § 331 første ledd der det heter at lagmannsretten skal foreta en fullstendig ny behandling av saken.

I lagmannsrettens dom er bevisvurderingene i stor grad kopiert fra tingrettens dom, uten at dette fremgår i dommen.

«Når lagmannsretten i vår sak i stor utstrekning har bygget sin begrunnelse i skyldspørsmålet på tingrettens domsgrunner, men uten å gi åpent uttrykk for det, kan det reises spørsmål om lagmannsretten virkelig har foretatt en selvstendig prøving av saken, skriver førstvoterende», dommer Erik Thyness i dommen (avsnitt 29).

Men selv om mye i lagmannsrettens dom er gjenbruk, har retten foretatt en fullstendig ny behandling av saken, påpeker dommeren.

«Selv om den metoden som lagmannsretten har benyttet ved utformingen av sin dom i vår sak, ikke er i direkte strid med loven, vil de uheldige sider ved fremgangsmåten som jeg har omtalt, kunne få betydning hvor det måtte være tvil om lagmannsretten har overholdt sin plikt til å gjennomføre en fullstendig ny behandling av saken, jf. straffeprosessloven § 331 første ledd.» (Avsnitt 33).

Han viser til at ankeforhandlingen varte i over tretti rettsdager, og at det ble avhørt 29 vitner og fremlagt en omfattende dokumentasjon.

- Er foretatt selvstendig vurdering

Høyesterett er ikke enig med forsvareren i at det ikke er foretatt en selvstendig vurdering av bevisene i ankeforhandlingen, ettersom ordlyden i de to dommene er så like.

Det er foretatt mange endringer, både av språklig og innholdsmessig art, og det er lagt til supplerende informasjon, påpekes det i avgjørelsen.

Høyesterett oppsummerer slik:

«Etter straffeprosessloven § 41 tredje ledd kan en ankedomstol «i sine domsgrunner henholde seg til tidligere dommer i saken». Dette åpner for at høyere retter kan benytte så vel sitater som henvisninger til tidligere dommer i sin begrunnelse i ankesaker. Det er ingen begrensning i hvor langt ankedomstolen kan gå i så måte; det er adgang til å henvise til en tidligere dom i sin helhet.»

- Kan svekke tilliten

Men Høyesterett peker på at tilliten kan svekkes dersom ankeinstansen ikke henviser direkte til kildene:

«Så vid som adgangen er til å henholde seg til den tidligere instansens dom, kan jeg ikke se at loven er til hinder for at en ankedomstol – istedenfor å benytte uttrykkelig henvisninger eller sitater – kan gjenbruke premissene i større eller mindre utstrekning. Når dette gjøres uten at det fremgår klart at det er tilfellet, kan det imidlertid svekke tilliten til at ankedomstolen har bygget på sin egen selvstendige vurdering av saken. Allerede av den grunn bør gjenbruk av en tidligere dom i saken uten uttrykkelig kildehenvisning bare benyttes så langt det dreier seg om vitterlige kjensgjerninger eller forhold som er uomstridt.»

Og dersom det oppstår tvil om en ankedomstol faktisk har foretatt en selvstendig vurdering av saken, vil en gjenbruk fra en lavere instans - når dette ikke opplyses om uttrykkelig - «kunne ha betydning ved bedømmelsen av om bestemmelsen i straffeprosessloven § 331 om fullstendig ny prøving er fulgt», konkluderer Høyesterett.

Hele dommen finner du her.