Jeg viser til Advokatlovutvalgets utkast til bestemmelse om advokaters taushetsplikt som tidligere er oversendt (og utdelt på siste styremøte). Som avtalt på styremøtet sender jeg herved noen kommentarer.
Utkastets første ledd:
Advokater har taushetsplikt om alt de får kjennskap til i anledning advokatoppdrag og som ikke er alminnelig tilgjengelig. Informasjonen kan bare brukes til å oppfylle oppdragsavtalen. Advokater har for øvrig fortrolighetsplikt om informasjonen de får kjennskap til i sitt virke som advokat.
l utvalgets merknader til første ledd heter det at «alt det de får kjennskap til i anledning advokatoppdrag» vil omfatte alt materiale og all informasjon, både muntlig og skriftlig og i alle formater som advokaten får av klienten eller en representant eller av andre på vegne av klienten, omfattes av taushetsplikten. Videre omfattes informasjon om klienten som innhentes av advokaten fra andre kilder.
Forslaget innebærer at taushetsplikten gis samme innhold og rekkevidde som bevisforbudet i prosesslovgivningen.
Informasjon advokaten mottar uten at det har tilknytning til et advokatoppdrag, vil ikke være omfattet.
Nytt er at fortrolighetsplikten foreslås lovfestet. Pr. nå er denne regulert i Regler for god advokatskikk.
1
«Advokatoppdrag» defineres som «den egentlige advokatvirksomheten» og innebærer en avgrensning l innskrenkning.
Min oppfatning er at forslaget innebærer unødvendige tolkningsmuligheter og avgrensninger.
Advokatforeningens forslag til utvalget lød slik: ((Advokater har taushetsplikt om alt som advokaten i sitt vrke og som ledd i et klientforhold innhenter, kommuniserer eller får tilgang til på vegne av klienten» . Jeg mener at for advokaten vil dette være enklere å forholde seg til og gi
mindre tolkningsrom og grunnlag for vanskelige avgrensninger. Ut fra begrunnelsen for taushetsplikten bør den omfatte alt som advokaten i sin advokatvirksomhet får kunnskap om, og som ikke er uttrykkelig unntatt ved lov.
Derfor er Advokatforeningens forslag bedre slik jeg ser det.
Utkastets 2.1edd :
2.1edd omhandler samtykke til unntak fra taushetsplikten, og jeg har ingen spesielle kommentarer til dette.
l utkastet heter det at ved samtykke til unntak der barn er involvert, skal advokaten ta særlig hensyn til barnets interesser. Jeg legger til grunn at dette er begrunnet i Norges forpliktelser etter FNs barnekonvensjon. Jeg kan ikke se at det er noe å bemerke til dette.
Utkastets 3.1edd :
3.1edd omfatter forholdet til advokatens hjelpere, og taushetsplikten foreslås også å omfatte disse.
Det er selvsagt og derfor greit.
Utkastets 4.1edd :
Dette leddet omhandler unntak fra taushetsplikten, og er utformet i to alternativer.
Det ene alternativ opplister de unntak som pr i dag er lovfestet i andre lovbestemmelser, mens det andre alternativ ikke inneholder slik opplisting. Lovgivningsteknisk er vel dette ikke opplagt et godt alternativ. Det vil kunne medføre (unødvendig?) behov for endring i bestemmelsen fremover(selv om vi selvsagt får håpe at det ikke blir så mange unntak). Det bør holde med en presisering av at det kreves helt klar lovhjemmel for unntak.
Alternativene har ellers samme ordlyd:
((Det kan ellers bare gjøres unntak fra taushetsplikten når liv og helse er i fare eller når andre tungtveiende interesser som ikke kan vernes på annen måte tilsier at det gjøres unntak fra taushetsplikten.
Fordelen ved å gjøre unntak fra taushetsplikten må være vesentlig større enn krenkelsen av taushetsplikten. De som får tilgang til opplysninger som er omfattet av advokatens taushetsplikt, har samme taushetsplikt som advokaten.
Når det er gjort unntak fra taushetsplikten etter dette leddet, kan den taushetsbelagte informasjonen bare brukes til det formålet som skal ivaretas ved det aktuelle unntaket.>>
Jeg er av den oppfatning at dette kan bli vanskelig håndterbart. Særlig gjelder det formuleringen «andre tungtveiende interesser». Det blir ifølge kommentarene til utkastet helt opp til advokaten å vurdere om det er grunnlag for å gjøre unntak, og en feilvurdering fra advokaten her utsetter ham/henne for straffansvar og disiplinærreaksjoner. Formuleringen «andre tungtveiende interesser» er temmelig vid og upresis og skaper unødvendig uklarhet. Igjen taler det for at taushetsplikten bør være tilnærmet absolutt og unntak kun være aktuelt i rene nødrettssituasjoner. Det blir lettere å håndtere og gir advokaten et snevrere og enklere vurderingstema.
Alternativt ville det eventuelt være bedre med en uttrykkelig beskrivelse i loven av hvilke situasjoner som gir advokaten anledning til å sette taushetsplikten til side. Selv om en slik angivelse i loven nødvendigvis aldri kan bli helt uttømmende, vil det likevel i det minste kunne gi advokaten en pekepinn på hvilke situasjoner han/hun straffritt kan sette taushetsplikten til side.
Femte ledd:
Her foreslås en henvisning til straffeloven om at brudd på taushetsplikten kan straffes etter ny straffelovs § 209.
Det er vel greit og jeg har ingen kommentar til det.
Jostein Alvheim
