Dragkamp mellom pressen og rettens aktører i Høiby-saken 

Om lag to hundre journalister har fått akkreditering til å dekke rettssaken mot Marius Borg Høiby, og et stort pressekorps møtte opp i Oslo tingrett på rettens første dag.

I forkant har både Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett og Høyesterett fattet kjennelser og beslutninger knyttet til referatforbud, lukkede dører og identifisering. 

Forsvarerne og bistandsadvokatene har uttrykt bekymring for at lydopptak fra retten skal spres, og for at sensitiv informasjon om de fornærmede publiseres.

Pressen har på sin side pekt på prinsippet om at offentligheten ikke bør begrenses i større grad enn påkrevd, og på betydningen av pressens tilstedeværelse som kontrollfunksjon.

Rettens aktører

Rettens administrator: Jon Sverdrup Efjestad (bildet).

Aktor: Sturla Henriksbø og Andreas Kruszewski.

Forsvarere: Ellen Holager Andenæs og Petar Sekulic.

Bistandsadvokater: John Christian Elden, Mette Yvonne Larsen, Hege Salomon, Lill Vassbotn og Heidi Reisvang.

I månedene før hovedforhandlingen har derfor flere spørsmål rundt pressens dekning av saken og tilstedeværelse i retten vært gjenstand for rettslig behandling.

- Også kjente folk har rett til vern av privatlivet

Det er i alt seks kvinner og én mann som er fornærmet i saken. I forkant av saken har det vært uenighet knyttet til identifisering av to av de fornærmede kvinnene i saken.

Begge har selv gått offentlig ut og snakket om saken. For den ene kvinnen gikk saken helt til Høyesteretts ankeutvalg, før saken fikk en endelig avgjørelse i Borgarting lagmannsrett den 30. januar.

Lagmannsretten kom i første runde til at tingrettens forbud mot identifisering skulle oppheves. 

Etter at Høyesteretts ankeutvalg opphevet kjennelsen, kom Borgarting i sin nye behandling til at anken fra presseorganisasjonene måtte oppheves.

Til tross for at kvinnen er en kjent person, har også hun rett til et vern av sitt privatliv, mente lagmannsretten. 

- Hensynet til ytringsfriheten må vike

I vurderingen la retten blant annet vekt på at kvinnen i liten grad hadde publisert detaljer om saken selv på sosiale medier, og at innhold fra forklaringen hennes mest sannsynlig ville bli spredt og være lett tilgjengelig.

– Etter en samlet vurdering mener lagmannsretten etter dette at NN har en berettiget og sterk interesse i ikke å bli identifisert, og at hensynet til ytringsfriheten må vike for NNs krav på vern av sitt privatliv. Pressen er gitt anledning til å være til stede under forklaringen, og et forbud mot å referere identifiserende opplysninger fra NNs forklaring vil ikke være til hinder for pressens omtale av saken, konkluderte lagmannsretten.

For den andre kvinnen nedla Oslo tingrett først et forbud mot identifisering like før jul. Dette ble opphevet av lagmannsretten i den første behandlingen.

Kan ikke gjengi seksualhistorikk eller seksuelle preferanser

I saken kan pressen heller ikke gjengi alle opplysningene som kommer frem.

Under hele saken er det nedlagt et delvis referatforbud overfor alle de fornærmede, som omfatter helseopplysninger, familieopplysninger og sensitive opplysninger. 

Dette besluttet retten i en avgjørelse 6. november 2025.

I etterkant av at Oslo tingrett besluttet referatforbud, ble det reist spørsmål om hva «sensitive opplysninger» omfatter. 

I en kjennelse den 23. januar ble dette klargjort. Retten påpekte at både seksualhistorikk og seksuelle preferanser omfattes av vilkåret.

- Ikke forbudt å omtale rusbruk

Det ble også reist spørsmål om rusbruk kunne anses som en del av dette.

Retten var noe i tvil rundt dette, men påpekte at det ikke var grunnlag for et generelt forbud mot å omtale rusbruk.

– Enkeltstående ruspåvirkning vil ikke i seg selv være sensitivt, så lenge det er snakk om lovlige rusmidler eller i det minste ikke er spesifisert hvilken form for ruspåvirkning det er snakk om. Det kan stille seg annerledes ved opplysninger om ulovlig rusbruk eller eksempelvis ruspåvirkning i situasjoner der det kan påvirke fornærmedes omdømme, eksempelvis alkoholpåvirkning på jobb.

Generelt forbud mot lydopptak

På grunn av faren for spredning av opptak av forklaringene i saken, nedla Oslo tingrett i avgjørelsen 6. november også et generelt forbud mot å gjøre lydopptak under rettssaken.

Det ble likevel gjort et unntak for opptak til eget bruk for pressen, etter søknad. 

Forsvarerne, påtalemyndigheten og bistandsadvokatene motsatte seg at pressen fikk tillatelse til å ta opptak av forklaringene til tiltalte og fornærmede.

Det kom inn 25 søknader, som ble vurdert av retten i en kjennelse i januar.

Presseorganisasjonene protesterte

I forbindelse med behandlingen innga Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening merknader, der de blant annet viste til at opptak er vanlig, og at de ikke kjenner til tilfeller av misbruk.

– Det kan heller ikke være slik at en anført frykt for at slike rettslige pålegg ikke skal etterfølges skal gi grunnlag for å innskrenke pressens praktiske muligheter til å ha korrekte referater, argumenterte de.

Retten innvilget først en rekke av søknadene om lydopptak for de delene av saken som ikke gikk for lukkede dørere eller var omfattet av tiltaltes forklaring.

Senere ble tillatelsen opphevet, til fordel for en løsning med transkribering.

– Rammene for saken er spesielle

Jurist i Norsk Presseforbund, Sindre Granly Meldalen, forteller at restriksjonene oppleves som uvante for pressen.

– Det er mange begrensninger i saken som mediene ikke er vant til, men dette må ses i lys av at rammene for saken er så spesielle som de er. Dette fører til at både vi og domstolene må ta stilling til spørsmål som vi ellers ikke må, sier han.

– Spørsmålet om lydopptak er et godt eksempel på dette. Opptak er et viktig verktøy som de fleste krimjournalister bruker når de dekker rettssaker for å kunne sikre at det som sies i retten, kan ettergås. At man da ender opp med et forbud mot opptak, men en løsning med transkripsjon, er et kompromiss ingen er helt fornøyde med, men som vi må leve med.

– Prinsipielt uheldig

Prinsipielt er det også problematisk at retten i stor grad har sett bort fra vernet som presseetikken gir, mener Meldalen.

– Vi har en lang historikk i norsk rett for at de redaktørstyrte mediene får være til stede når dørene er lukket, av hensyn til at vi har en presseetikk som er strengere enn jussen. Dette ble ikke vektlagt av lagmannsretten i den siste avgjørelsen deres i denne saken.

Meldalen tror samtidig ikke at denne saken vil ha en presedenseffekt for pressens videre tilgang til domstolene.

– Jeg tror denne saken er så spesiell med hensyn til den store interessen for saken, at den ikke vil få stor betydning for andre saker i fremtiden.