Medietrykket var enormt da den historiske rettssaken mot Marius Borg Høiby startet tirsdag morgen. - Vi har tillit til at retten i sin saksbehandling og rettslige vurdering av saken ikke vil la seg påvirke av den medieskapte støyen, sier hans forsvarere.
Ellen Holager Andenæs og Petar Sekulic er Høibys forsvarere.Foto: Nina Schmidt
- Som hans forsvarere skal vi etter beste evne ta vare på ham og bidra til at saken blir belyst så godt som mulig, uttalte Petar Sekulic til Advokatbladet en tid før saken startet.
Han og kollega Ellen Holager Andenæs, begge i Advokatfirmaet Andenæs, har siden februar 2025 representert kronprinsesse Mette-Marits sønn.
Annonse
Da saken mot Marius Borg Høiby åpnet i Oslo tingrett tirsdag morgen, var om lag 190 journalister fra 55 medier til stede, enten i sal 250 der saken foregår, eller i en av tre andre saler, der saken overføres med lyd og bilde.
Rettens aktører
Rettens administrator: Jon Sverdrup Efjestad (bildet).
Aktor: Sturla Henriksbø og Andreas Kruszewski.
Forsvarere: Ellen Holager Andenæs og Petar Sekulic.
Bistandsadvokater: John Christian Elden, Mette Yvonne Larsen, Hege Salomon, Lill Vassbotn og Heidi Reisvang.
Saken skal gå fra 3. februar til 19. mars. Høiby er tiltalt for 38 lovbrudd, blant annet fire voldtekter.
Aktor: Skal behandles som enhver annen person
I sitt innledningsforedrag trakk aktor Sturla Henriksbø frem prinsippet om likhet for loven.
- Tiltalte er sønn av kronprinsessen og del av kongefamilien. Men han skal behandles likt som enhver annen person som er tiltalt for de samme lovbruddene. Han skal ikke behandles hverken strengere eller midlere på grunn av hvem han er i familie med, det gjelder både skyldspørsmålet og straffeutmålingen, sa han.
Henvendt til dommerbordet minnet han om at det ikke er noe krav om påtalebegjæring fra en fornærmet for å dømme, men at det er samfunnets ansvar å etterforske lovbrudd.
- Dette uavhengig av om fornærmede ønsker det eller ikke. I denne saken er det ikke de fornærmede som har løpt til politiet, men politiet selv som har etterforsket, uavhengig av hva den fornærmede mener om det, sa Henriksbø.
Ble varetektsfengslet i går
Tiltalte Marius Borg Høiby erklærte seg ikke skyldig på de mest alvorlige tiltalepunktene.
Han ble fulgt inn i rettssalen av sine to forsvarere etter at tre av de fornærmede hadde tatt plass sammen med sine bistandsadvokater, og foran et fulltallig pressekorps.
Høiby er varetektsfengslet i fire uker etter en voldshendelse i helgen. Hvorvidt disse nye forholdene som skjedde i helgen vil bli en del av hovedforhandlingen som pågår nå, er for tidlig å si, da saken er under etterforskning, fortalte aktor Henriksbø.
Politiadvokat Andreas Kruszewski og statsadvokat Sturla Henriksbø.Foto: Nina Schmidt
- Var det et regime av frykt?
Høiby er tilalt for fire voldtekter, for vold i nære relasjoner, for truende atferd og ødeleggelser av en rekke gjenstander, for transport av marihuana og for en rekke tilfeller av kjøring i for høy hastighet, både med bil og motorsykkel.
Knyttet til tiltalepunktene om vold i nære relasjoner, sa Henriksbø:
- Det sentrale er; har
tiltalte begått disse handlingene, og for det andre, utgjør disse et regime preget av mishanding og trusler? Hvis tiltalte skapte et regime preget av kontinuerlig utrygghet for fornærmede, så skal mishandlingsbestemmelsen fange opp dette. Om et slikt regime eksisterte, blir et viktig tema for retten.
Rettssal 250 tirsdag morgen før retten ble satt.Foto: Nina Schmidt
Forsvarerne: Enormt press
- Mediepresset har vært
ekstraordinært. Bare i Norge har det ifølge Aftenposten pr. august 2025 vært
over ti tusen enkeltstående saker om Høiby – i tillegg kommer oppmerksomheten fra
utlandet som ikke har vært noe mindre, forteller Petar Sekulic.
- Dette preger naturligvis tiltalte sterkt, sier han.
På Forsvarerseminaret på Sundvolden i fjor høst, holdt Hjort-advokat Svein Holden, som var aktor i 22.juli-saken, et foredrag der han snakket om sine ferske erfaringer som forsvarer for Jan Helge Andersen i den gjenopptatte straffesaken mot ham.
Forventningene fra samfunnet i Andersen-saken hadde klare likhetstrekk med det massive presset i 22. juli saken om Breivik var tilregnelig, fortalte Holden.
Han og forsvarerkollega Celine Krog Fornes merket det de kaller eksistensen av en form for samfunnsmessig tyngdekraft i Andersen-saken.
- I enkelte straffesaker er det kanskje uungåelig at det oppstår et betydelig samfunnsmessig press om et bestemt utfall. Petar og Ellen føler vel litt på det i disse dager, for eksempel, sa Holden.
John Christian Elden. I Høiby-saken er han bistandsadvokat som en del av teamet som representerer tre av de fornærmede kvinnene.Foto: Nina Schmidt
- Føler klart på det
Advokatbladet har spurt Sekulic og Holager Andenæs om de har følt på det samme.
- Både han og vi føler klart nok på det som advokat Svein Holden beskriver som
«samfunnets tyngdekraft». Vi har tillitt til at retten i sin
saksbehandling og rettslige vurdering av saken ikke vil la seg påvirke av den
medieskapte støyen, sier Sekulic.
Rettssaken mot Marius Borg Høiby er historisk. Aldri tidligere har et medlem av kongefamilien blitt tiltalt for seksuallovbrudd.
Hege Salomon og Mette Yvonne Larsen. Begge er bistandsadvokater i saken.Foto: Nina Schmidt
- Evner å legge utenforliggende hensyn til side
Stipendiat ved UiT Norges arktiske universitet og ansvarlig for Advokatbladets fagsider, Gjermund Aasbrenn, mener at det ikke er noen grunn til å tro at norske fagdommere lar seg påvirke av «et betydelig samfunnsmessig press om et bestemt utfall» eller
«samfunnets tyngdekraft», hvis noe slikt skulle finnes.
Før han ble stipendiat, var Aasbrenn dommerfullmektig og konstituert tingrettsdommer i Sør-Trøndelag tingrett, konstituert lagdommer i Hålogaland lagmannsrett og utreder i Høyesterett.
- Tvert imot er mitt inntrykk at fagdommerne evner å legge
utenforliggende hensyn til side, og dømme etter loven, sier Aasbrenn.
- Meddommerne har ikke de samme forutsetningene
Han peker på at meddommerne på sin
side ikke har de samme forutsetningene.
- Her står fagdommeren overfor en krevende
oppgave. På den ene siden skal meddommerne rettledes slik at de treffer på
vurderingstemaet. På den andre siden skal de ikke vingeklippes. Mitt inntrykk
er at de aller fleste fagdommere løser dette på en god måte, og at de aller
fleste meddommere er oppegående og samvittighetsfulle og tar jobben på største
alvor, sier han.
Han tror ikke at det enorme mediepresset vil påvirke utfallet av saken.
- Det bør heller ikke påvirke rettergangen. I utgangspunktet kan
det sikkert være lett å bli litt ekstra omhyggelig med både prosessledelsen og
domsskrivingen når man vet at det er så mange som følger med, men det skal være
likhet for loven, og det er også et poeng at allmennheten får et realistisk
inntrykk hva som foregår i norske rettssaler, sier Aasbrenn.
Les under bildet: Prinser og prinsesser dømmes av Kongen
Før saken startet, håndhilse forsvarerne på aktoratet og bistandsadvokatene.Foto: Nina Schmidt
Han viser til Grunnloven § 5 der det heter følgende:
« Kongens person kan ikke lastes eller anklages. Ansvarligheten påligger hans råd.»
Og i Grunnloven § 37 heter det:
«De kongelige prinser og prinsesser skal for sine personer ikke stå til ansvar for andre enn kongen eller hvem han forordner til dommer over dem.»
«Hvis en prins eller prinsesse begår et overtramp, kan kongen selv dømme i saken. Han kan også oppnevne noen andre til dommer i saken eller bestemme at den skal gå for en vanlig domstol», skriver han.
Men ettersom Høiby ikke er prins, har rettsvesenet full domsmyndighet overfor ham.
Denne bestemmelsen har historiske linjer tilbake til eneveldet som ble innført i Danmark-Norge av kong Fredrik 3. i 1660, forteller Isaken.
«I Norge og Danmark har kongens domsrett i nyere tid blitt brukt i saker som har handlet om landssvik, seksuelle overgrep, fyllekjøring og utroskap», heter det i artikkelen.
Fire eksempler fra vår nære fortid
Isaksen viser til tre danske og ett norsk eksempel på kongemaktens bruk av domsrett.
Det første eksemplet er fra 1945, da den tyskfødte prinsesse Helena av Danmark, som var gift med prins Harald - broren til Norges kong Haakon 7 - ble forvist fra landet fordi hun under krigen åpent viste sin støtte til de tyske okkupantene.
Det andre eksempelet skjedde i 1953, da den danske prins Gorm ble beskyldt for seksuelle overgrep og degradert fra Hæren. Det ble aldri noen rettssak, og offentligheten fikk ikke kjennskap til de konkrete beskyldningene mot ham.
Det tredje eksempelet på kongens domsmakt Isaksen viser til, gjelder en inngiftet prins, som var gift med kong Haakon 7s kusine, prinsesse Margrete av Danmark. Prins René skal ha hatt et alkoholproblem, og vært innblandet i flere trafikkhendelser. I 1953 kjørte han på to parkerte biler, men fortsatte å kjøre til han ble stoppet av andre bilister.
Da politiet kom til stedet, ble det slått fast at prinsen var beruset. Det ble ikke reist noen sak mot ham.
Kongen fritok prinsesse Märtha Louise fra å vitne i en skilsmissesak
Det fjerde eksempelet er hentet fra Norge, og skjedde i 1994. Da måtte kongen «ta stilling til om Grunnlovens paragraf 37 skulle spare et familiemedlem fra å måtte møte i retten», forteller Isaksen.
Foranledningen var at en britisk kvinne hevdet at hennes mann hadde vært utro med prinsesse Märtha Louise, og krevde skilsmisse ved dom. Saken ble slått stort opp i norske og utenlandske medier.
Kvinnen hevdet at hun hadde et lydopptak der hennes mann innrømmet å ha vært utro med den norske prinsessen. Mannen, på sin side, sa at han bare sa det «for å få fred fra kona».
«Spørsmålet om Märtha Louise hadde plikt til å forklare seg, ble utredet av fem jurister i Justisdepartementets lovavdeling», skriver Isaksen.
«De påpekte at så lenge hun oppholdt seg i Norge, kunne ikke en britisk domstol pålegge henne å avgi forklaring. Spørsmålet var derfor om hun hadde forklaringsplikt overfor en norsk domstol hvis en britisk domstol ba om bevisopptak i Norge.»
Blant strafferettseksperter var det her hjemme enighet om at det kun var kongen selv som var fritatt for vitneplikt i en sivil sak eller en straffesak, påpeker Isaksen.
Departementets jurister konkluderte med at prinsessen uavhengig av Grunnloven § 37 kunne nekte å svare på spørsmål som kunne utsette henne for straff eller tap av borgerlig aktelse.
Kong Harald bestemte at det ikke var aktuelt for prinsessen å avgi forklaring for noen domstol i søksmålet.
