Revidert hjemmekontorforskrift: – Oppdatert, men utdatert

Da pandemien i 2020 sørget for å sende store deler av norsk arbeidsliv på hjemmekontor, så man behovet for en regulering av forhold som for eksempel arbeidstid, tilgjengelighet, taushetsplikt, eiendomsretten til kontorutstyr og andre problemstillinger som plutselig fulgte med en arbeidshverdag utenfor kontoret.

Den såkalte hjemmekontorforskriften, som siden 2002 har satt de rettslige rammene for bruken av hjemmekontor, har derimot vært en vel bevart hemmelighet for de fleste. Den har vært lite brukt, og er heller ikke tilpasset den samfunnsmessige og teknologiske utviklingen som preger dagens arbeidsliv. I juli trådte derfor den reviderte hjemmekontorforskriften i kraft.

– Snevert anvendelsesområde

Selv om forskriften skal være oppdatert og tilpasset de nye trendene, mener advokat Ragnhild Bø Raugland i Jurisforbundet at den mangler en rekke nødvendige avklaringer. Den har i tillegg en del begrensninger for hvilke arbeidstakere som omfattes.

– Noe av kjernen i forskriften er at hvis du er innenfor rekkevidden av anvendelsesområdet, så skal du ha en egen tilleggsavtale som regulerer bruken av hjemmekontor.

– Jeg mener derimot at alle som har mulighet til å jobbe på hjemmekontor burde ha en slik avtale, og ikke bare de som faller innenfor en relativt snever målgruppe, sier hun.

Hun viser til at forskriftens målgruppe bare er de som utfører arbeid i «eget hjem», og at den ikke omfatter «kortvarig eller tilfeldig arbeid». Det står heller ikke definert noe nærmere hva som skal til for at noe faktisk er «kortvarig eller tilfeldig», forklarer Raugland.

– Lite praktisk og realistisk tilnærming

Særlig det at forskriften kun omfatter arbeid i eget hjem, mener hun er en lite realistisk og praktisk tilnærming til dagens arbeidsliv.

– Etter pandemien har vi sett at folk ikke bare jobber hjemme i egen bolig, men at stadig flere jobber fra hytta, på kafé, i utlandet, på stranda og i parken. Andre arbeidssteder utenfor kontoret og eget hjem burde derfor med fordel vært omfattet av forskriften.

Forskriften kunne også ha regulert hvordan mulige floker om hjemmekontor kan løses, påpeker hun.

– I praksis ser vi at uenighetene mellom arbeidsgivere og arbeidstakere gjerne er knyttet til mulighetene og grunnlaget for å benytte hjemmekontor, og ofte i hvilket omfang. Forskriften regulerer derimot ikke arbeidsgivers adgang til å pålegge hjemmekontor, eller arbeidstakers ønske om å benytte hjemmekontor som en fast eller sporadisk ordning.

Bekymret for forskjellsbehandling

Forskriften tar heller ikke tak i dekning av utgifter i forbindelse med yrkesskade, påpeker hun.

- Ett av de største dilemmaene er at enkelte erfarne seniorer nå gjerne foretrekker å jobbe hjemmefra, sier HR-direktør Tove Selnes i Storebrand.

HR-direktørens råd til ledere for håndtering av det hybride arbeidslivet

– Det er et problem at forskriften ikke regulerer skader som skjer på hjemmekontoret, fordi dette etter dagens regelverk ikke anses som yrkesskader. I tillegg vil arbeid til og fra jobb, for eksempel på tog eller buss, falle utenfor regelverket, slik at skader som skjer utenfor arbeidsplassen ikke blir dekket. Mange arbeidstakere forhandler seg frem til avtaler der arbeid på reise er inkludert i arbeidstiden, som en del av en kabal som skal gå opp. Da er det problematisk at dette faller utenfor forskriftens nedslagsfelt.

Det samme gjelder regler om anskaffelse og vedlikehold av kontorutstyr, ifølge Raugland.

– Juristforbundet har gjennomført medlemsundersøkelser som viser at langt færre arbeidsplasser enn man skulle tro har ordninger som løser disse utfordringene. Dette kan føre til forskjellsbehandling av ansatte, fordi det ikke er veiledende regler blant annet for omfanget av hjemmearbeidet, og hvem som får dekket kontorutstyr og lignende. Forskriften legger avgjørelsen om dette til arbeidsgivers styringsrett.

– Regulerer seg ut av det moderne arbeidslivet

Heldigvis har departementet skjønt at forskriften ikke treffer blink på alle punkter, sier Raugland.

De har derfor igangsatt undersøkelser som skal kartlegge viktige utviklingstrekk i tiden fremover.

– Kartleggingene skal gjøres i to omganger, der første fase ferdigstilles våren 2022, mens andre fase strekker seg helt frem til 2026. Det å vente fire år med kartlegging og evaluering innenfor et område der utviklingen skjer fortere enn noen gang, synes jeg er skuffende. Det er mange konkrete og praktiske utfordringer som faller utenfor regelverket som nå trer i kraft, og når forskriften ikke engang regulerer problemene vi har i dag – hva da om to, tre, fire og fem år?

– Denne forskriften hjelper oss ikke fremover, og er ikke tilrettelagt for den hybride arbeidshverdagen vi har fått etter pandemien. Den skal være oppdatert, men er samtidig utdatert. Den regulerer seg rett og slett ut av det moderne arbeidslivet!