Ullersmo heter offisielt Romerike fengsel, Ullersmo avdeling. Fengselet ligger i Ullensaker kommune og har 286 plasser. Målgruppen er mannlige innsatte med lengre straffedommer for alvorlig kriminalitet, utenlandske innsatte uten tilknytning til Norge og personer som varetektsfengsles, ifølge fengslets nettsider.

Hevder at syk innsatt på Ullersmo ble behandlet på en nedverdigende og uforsvarlig måte

- Staten synes å akseptere at den selv, med loven i hånd, kan utsette pasienter for stor grad av lidelse, skriver advokatfullmektig Synne Bernhardt i dette innlegget.

Publisert Sist oppdatert

Les tilsvar fra fylkeslegen i Viken og kommunedirektøren for helsevern og sosial omsorg i Ullensaker kommune nederst på siden.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.

Den europeiske menneskerettskonvensjon art 3. sier at ingen må utsettes for nedverdigende og umenneskelig behandling. Pasient- og brukerrettighetsloven sier at alle, også innsatte som er syke, har rett på nødvendig, forsvarlig, verdig og omsorgsfull helsehjelp.

Lørdag den 5. februar 2022 viste NRK Lørdagsrevyen et innslag om en innsatt ved Ullersmo. Som det følger av den innsattes legejournaler, har den innsatte/pasienten et erkjent smertesyndrom etter en omfattende kreftoperasjon i 17-års alderen, med etterfølgende intensiv cellegiftbehandling. Før han ble satt inn, hadde han klart å holde smertene noenlunde i sjakk med spesialisert fysikalsk behandling.

Advokatfullmektig Synne Bernhardt jobbet i sytten år som lege, kirurg, forsker og universitetslektor før hun tok jussen.

Behandling opphørte dagen han ble satt inn, i begynnelsen av februar 2021.

- Tretti døgn på isolasjon

Dette medførte en voldsom intensivering av smertene, som kun etter fem døgn resulterte i at han mistet synet, kjeven gikk ut av ledd, og han ble nærmest paralysert i armer og ben. Riktig behandling fikk han likevel ikke. Som et substitutt ble han tilbudt smertestillende medikamenter, men langt fra tilstrekkelig.

Da han som mange andre, på grunn av Covid-restriksjoner, ble satt på isolasjon / i karantene, hvor han ble sittende i tilnærmet tretti døgn, ble også de smertestillende medikamentene tatt fra ham. Han forteller at det bildet som brant seg fast i ham var å knuse nesen mot doskålen i selvmords hensikt, slik at han kunne gjøre slutt på det hele.

Det er vel ingen tvil om at enhver ville blitt traumatisert av slike opplevelser, som han selv beskriver som tortur.

Fengselshelsetjenesten trodde tilsynelatende hverken på pasienten, eller spesialistene, til tross for at det ble oversendt cirka femti legeerklæringer fra tiden ved Radiumhospitalet og frem til nåtid. Fra legehold i fengselet ble det for eksempel hevdet at en ikke hadde observert at pasienten hadde smerter. Spesialisert fysikalsk behandling kunne han da naturligvis ikke bli tilbudt.

Ble sendt til spesialist

Fengselshelsetjenesten sendte ham etter hvert til nye eksterne spesialister, inkludert en av Norges fremste smerteleger. Samtlige spesialister bekreftet innsattes sykehistorikk og behandlingsbehov. De kom med utvetydige råd om hvilken behandling pasienten trengte for å kunne makte å eksistere på et slags minimumsnivå, nemlig spesialisert fysikalsk behandling.

Helseavdelingen i fengselets svar på dette var i stedet å følge opp med mer av det som ikke virket – å gi pasienten mer av avhengighetsskapende medikamenter (A- og B-preparater), i økende doser. Helseavdelingen påførte ham, ifølge ulike eksterne spesialister, altså enda en lidelse, et «iatrogent avhengighetssyndrom», en opioidavhengighet.

Timene hos den eksterne smertespesialisten ble ikke fulgt opp, og det endte med at pasienten kun kom seg til to av fem konsultasjoner i løpet av cirka seks måneder.

I tillegg til det som er gått gjennom over, har pasienten en hjertelidelse, som må opereres med åpen hjertekirurgi. Til den nødvendig oppfølgende hjerteundersøkelse i april 2021 kom han seg dessverre heller ikke. Ei heller til lungeundersøkelser i desember 2021.

Innlagt ved Ahus

I oktober 2021 var pasienten blitt overhengende suicidal på grunn av traumer og panikkangst. Han ble derfor lagt inn ved psykiatrisk klinikk ved Akershus Universitetssykehus HF (Ahus). Oppholdet ble imidlertid kortvarig, han var ikke alvorlig (nok) psykiske syk.

Etter tilbakekomst fra Ahus fant vaktene i fengselet 17 tabletter, hovedsakelig i kategorien C-preparat - som eksempelvis paracet - som han i vanvare hadde plassert på bordet, istedenfor å levere til vakta, som han skulle ha gjort. Medikamentene var foreskrevet av fengselslegen.

Da kom det et vedtak om bruk av glassvegg ved besøk, hvilket innebar at han ikke kunne ha normal kontakt med sitt barn, sine foreldre eller sin kjæreste.

Noen dager etter, tok vedkommende som etter hvert hadde blitt hans beste venn, livet av seg i nabocellen.

Han hadde gjennom lange samtaler med min klient fortalt at han i lengre tid hadde slitt med tung depresjon som han skal ha bedt om helsehjelp for, men uten å få adekvat behandling, ifølge min klient.

Skrev budskap

Før han tok livet av seg, ba han min klient skrive ned et budskap på en lapp som han ønsket skulle sendes ut av fengselet. Min klient har videresendt budskapet til Statsforvalteren og Helsetilsynet som en bekymringsmelding.

Etter denne svært dramatiske hendelsen fikk min klient en totalkollaps og befant seg i en eksistensiell krise. Han tryglet om å få gi pappaen sin en klem. Det var umulig, så lenge glassveggrestriksjonen ble opprettholdt. Det hører med til historien at lydanlegget i fengselet ikke fungerte, så besøk måtte gjennomføres med glassvegg uten fungerende lyd. Det ble ikke foretatt fortløpende vurderinger av hvilken helsemessig konsekvens restriksjonen hadde på min klient, selv om det ble bedt om.

Da det ble vurdert av ekstern spesialist at det forelå fare for at han ville «følge etter» sin venn, ble det bedt om umiddelbar opphevelse av restriksjonen. Oppfordringen ble ikke etterkommet av fengselet. Belastningene med dødsfallet gjorde at han isolerte seg på cellen på grunn av økende angst og depresjon, i tillegg til smertene.

- Ble kasteball mellom fengsel og psykiatri

Ny innleggelse ved Ahus var et faktum. Et av behandlingstiltakene som legene straks iverksatte, var kontakt med familien. Han trengte omsorg. Men, oppholdet ble kortvarig, og det bar raskt tilbake til Ullersmo.

Min klient ble imidlertid bare sykere og sykere, hvilket førte til en tredje innleggelse ved Ahus. Han var nå blitt en kasteball mellom fengsel og psykiatri, når utgangsproblemet – smertene - kunne blitt behandlet så enkelt, nemlig med spesialisert fysikalsk behandling.

I løpet av disse månedene har familien, og etter hvert jeg som hans prosessfullmektig, klaget til Statsforvalteren. Den første klagen ble sendt inn av familien i mars 2021, i forbindelse med isolasjonsoppholdet.

Spesialist: - Uforsvarlig medisinsk sett

Klagene til Statsforvalteren er blitt mange, og det ble lagt ved stadig nye og oppdaterte spesialisterklæringer. Deler av en av disse lyder:

«Pasienten har før han ble innsatt ikke hatt behov for smertelindring med A- eller B-preparater, men etter innsettelsen ved Ullersmo har han - til tross for en svært godt dokumentert sykehistorie og grundige beskrivelser av den til enhver tid aktuelle medisinske situasjon i form av klare fortløpende anbefalinger fra spesialister, herunder undertegnede - ikke mottatt og/ eller blitt fremstilt til nødvendig behandling i tilstrekkelig grad.

Dette har medført at pasienten, ikke bare i perioder, har gått med intraktable smerter som har ført til store og uforholdsmessige somatiske og psykiske belastninger og tilleggslidelser, noen av dem kanskje irreversible.

Soningsforholdene, når en ser helsetilbudet han har mottatt, eller ikke mottatt, under ett, har derfor vært uforsvarlige medisinsk sett og inhumane i et humanistisk perspektiv.»

Statsforvalteren: - Helsehjelpen er forsvarlig

Statsforvalteren kom i januar 2022 med sin konklusjon; pasienten mottar forsvarlig helsehjelp i fengselet. Konklusjonen baserte Statsforvalteren på to korte uttalelser som hadde kommet fra helseavdelingen selv, en fra juni og en fra august 2021, hvor helseavdelingen hevdet at de ga pasienten forsvarlig helsehjelp.

Det dramatiske er at staten ved Statsforvalteren, som er satt til å operasjonalisere pasient- og menneskerettigheter, legitimerer det som etter mitt syn må betraktes som nedverdigende og uforsvarlig behandling av en pasient. Forholdet til EMK ble ikke drøftet av Statsforvalteren, til tross for henvisninger til EMK- og EMD-avgjørelser som har felt nasjoner for liknende adferd.

Staten synes ved denne avgjørelsen å akseptere at den selv, med loven i hånd, kan utsette pasienter for stor grad av lidelse, beskrevet av en av spesialistene som inhuman behandling. Det er svært bekymringsfullt.

Tilsvar: - Ikke et korrekt bilde

«Vi kan ikke se at beskrivelsen av den innsattes helsehjelp er i samsvar med den informasjonen vi har. Vi mener artikkelen gir et misvisende bilde av det som har skjedd. Ut fra den informasjon vi har mottatt og innhentet i saken, kan vi ikke se at advokatens omtale gir et korrekt bilde av saken. Vi kjenner oss heller ikke igjen i, og tar avstand fra, de karakteristikker advokaten kommer med av Statsforvalterens saksbehandling. I denne saken har vi undersøkt forholdene grundig», skriver Helga Arianson, konstituert fylkeslege i Viken.

Tilsvar: Har fått forsvarlig helsehjelp

«Statsforvalteren har konkludert med at den innsatte som Bernhardt representerer, har fått forsvarlig helsehjelp i Romerike fengsel. Dette merker vi oss og ønsker ikke å kommentere saken ut over det», skriver Gunnhild Grimstad-Kirkeby, kommunaldirektør for helsevern og sosial omsorg i Ullensaker kommune.

Powered by Labrador CMS