Shippingarving tapte arvestrid – saksøkte reagerer på kutt i sakskostnader

Den 12. juli falt dommen i saken rederiarving Hannah Wilhelmsen anla for å disponere over egen formue, verdt milliarder.

Den opprivende konflikten i den tradisjonsrike rederfamilien ble brettet ut for full offentlighet over fire dagers hovedforhandling i juni. Offentlighet var det siste Hannah Wilhelmsen ønsket seg, sa hun i et intervju med DN. Men hun anså det som nødvendig for å få kontroll på farsarven.

Kontroll får hun ikke av første instans. 28-åringen vant ikke frem med noen av sine anførsler i saken som gikk for Ringerike, Asker og Bærum tingrett. Med det er det stadig Tom Wilhelmsens Stiftelse som styrer over holdingselskapet Tikal.

- Vi er godt fornøyde med dommen. Stiftelsen får medhold på alle sentrale punkter, og vi er tilfredse med det resultatet tingretten har kommet frem til, sier stiftelsens advokat Sven Eriksrud i Schjødt.

Anførte midlertidighet, ugyldighet og grunnlovsstrid

Striden kan føres tilbake til i 1960-tallet, da fjerde generasjons hovedeiere arvet eierskap i det børsnoterte shipping-konglomeratet Wilh. Wilhelmsen. En av arvingene var nå avdøde Finn Wilhelmsen, som gikk bort i 2013.

LES OGSÅ: - Domstolene bør bli flinkere til å begrunne overprøving av sakskostnader, og advokatene bør bli flinkere til å forsvare dem, sier Magnus Hellesylt i Wiersholm

77,2 millioner kroner i saksomkostninger var «rimelig og nødvendig»

Da Finn Wilhelmsen døde i 2013, arvet eneste livsarving, Hannah Wilhelmsen, gjennom holdingselskapet Tikal AS, 4,9 prosent av aksjene i Wilh. Wilhelmsen. Hun ble med det den nest største aksjonæren.

Før Finn Wilhelmsen døde, overdro han en «kontrollaksje» i Tikal til familiestiftelsen Skipsreder Tom Wilhelmsens stiftelse. Dette ble gjort ved et gavebrev.

Problemet er at gavebrevet verken nevner formålet bak overføringen, eller hva de fremtidige planene for aksjen var.

Hannah Wilhelmsen anførte for retten at overføringen av kontrollaksjen var en midlertidig ordning frem til hun fylte tretti år. Det ble også anført at gavedisposisjonen var ugyldig. Dessuten ble grunnlovsstrid påberopt. Stiftelsen ble frifunnet for samtlige krav.

Varsler anke

Hannah Wilhelmsens advokater, Nils-Henrik Petterson og Emanuel Feinberg fra Glittertind, varsler nå at saken kommer til å bli anket.

– Sannsynligheten er nok svært stor for en anke. Det er rart at retten ikke vektlegger det ganske åpenbare. Vi er selvfølgelig skuffet over dommen, sier Feinberg til Advokatbladet.

Saken vil med det trolig bli avgjort av lagmannsretten, eller av Høyesterett, slik Feinberg tidligere har uttalt at han har regnet med.

Kuttet over halvparten av omkostningene

Selv om stiftelsen fikk medhold i saken, og med det som utgangspunkt hadde krav på å få erstattet sine sakskostnader fullt ut, foretok tingretten et betydelig kutt i sakskostnader.

De to Schjødt-advokatene, Sven Eriksrud og Severin Slottemo Lyngstad, hadde innlevert en sakskostnadsoppgave med krav om dekning av 4,8 millioner kroner for 663 timers arbeid, med en gjennomsnittlig timepris før merverdiavgift på 5493 kroner.

Advokatene fra Glittertind anførte at kostnadskravet var for høyt, og at det oversteg det som var rimelig og nødvendig.

Tingretten la til grunn at det var «helt klart at det samlet har medgått unødvendig mye tid med saken og at kravet er urimelig høyt.». Selv om saken var relativt omfangsrik og viktig for partene, var det totale timeantallet «unødvendig høyt», mener tingretten.

Det ble blant annet vist til at det fra saksøkte hadde påløpt et timeantall som tilsvarte «omtrent 1/3 årsverk i en alminnelig stilling». På denne bakgrunn ble over halvparten av kravet kuttet. Stiftelsen ble tilkjent to millioner kroner i sakskostnader.

Schjødt-advokater reagerer: - Vanskelig å forstå

Eriksrud og Lyngstad stiller seg kritisk til tingrettens vurdering av sakskostnadsspørsmålet.

- Retten kommer altså til at over halvparten av vårt arbeid var unødvendig, noe som for oss er vanskelig å forstå. Det er flere grunner til dette, sier Eriksrud.

- Først og fremst er det nærliggende å tenke seg at retten fant at saken ville bli veldig dyr for Hannah Wilhelmsen. Det ligger nok i bunnen, og retten sondrer ikke mellom privatpersoners betalingsevne, sier partneren.

Advokatene viser videre til at retten har bommet med tallene.

- Retten sammenligner vår oppgave med motpartens, der det legges til grunn at saksøkers advokater har krevd dekning for 360 timers arbeid. Retten har nok regnet feil, ettersom saksøkeren krevde dekning for 460 timers arbeid. Det betyr at motpartens timeforbruk er om lag sytti prosent av vårt.

- Måtte bruke tid på familietvist

Denne differansen skyldes flere forhold, sier Eriksrud.

Ett av disse forholdene er, ifølge partneren, det faktum at motpartens advokater også er involvert i søksmålet om Wilhelmsen-familiens private formue, en sak som ifølge Dagens Næringsliv er ventet å bli et av norgeshistoriens største private rettsoppgjør.

- Motpartens advokater er prosessfullmektiger i søksmålet om rederfamiliens private formue. Dette er en svært omfattende sak, hvor deler av faktum overlapper med faktum i saken mot stiftelsen, og enkelte av motpartens anførsler i vår sak var knyttet opp mot denne tvisten, sier han.

- Av den grunn var det nødvendig for oss å bruke tid på å sette oss inn i den store familietvisten. Dette til forskjell fra motpartens prosessfullmektig som allerede hadde denne kunnskapen. Retten har, så vidt vi kan forstå, ikke lagt vekt på dette, fortsetter han.

Viser til edisjonsplikten

Advokatene fra Schjødt trekker også frem motpartens provokasjoner som en årsak til det høye timeforbruket.

- Motparten ba oss fremlegge en rekke dokumenter som vi anser irrelevante for sakens tvistetema, sier Lyngstad.

- Likevel la vi dem frem, selv om vi mente at de var uten betydning. Vi er derfor overrasket over at retten har belastet saksøkte dette arbeidet i sakskostnadsvurderingen. Dette arbeidet burde vært tilregnet saksøkeren, sier Lyngstad.

Eriksrud er enig, og viser til edisjonsplikten.

- Vi har en sannhets- og opplysningsplikt som enhver prosessfullmektig må etterleve under saksforberedelsen. Dette betyr at vi må gjennomgå, og sette oss inn i, dokumentasjon i tilknytning til saken for å undersøke om den inneholder relevant informasjon, sier han.

- Dette kan være informasjon til motpartens fordel, som skal fremlegges, eller det kan være til egen fordel eller uten betydning. Avhengig av sakens karakter kan dette arbeidet være omfattende, men det er like fullt nødvendig. Vår sak strekker seg tilbake til 1965, og foranlediget adskillig med dokumentgjennomgang. Dette arbeidet er imidlertid ikke alltid så lett å få øye på for retten, sier Eriksrud.

I dommen legges det til grunn at «saken har blitt noe oppblåst med en del tilbakeliggende dokumenter og forhold som har liten eller ingen betydning for saken», og det pekes på at «det må være saksøktes prosessfullmektigers ansvar å sørge for en proporsjonal behandling av forhold av mindre betydning for saken.».

- Vi hadde selvfølgelig ikke fremlagt denne dokumentasjonen på eget initiativ, sier Lyngstad.

- Meget uheldig

Advokatene erkjenner at retten skal foreta en konkret prøving av sakskostnadene, og påpeker at det derfor ikke er upåregnelig at det foretas en reduksjon.

- Men det er størrelsen på reduksjonen vi reagerer på. Retten har foretatt et stort kutt, og begrunnelsen synes til dels å bygge på uriktige premisser. Det er meget uheldig, sier Lyngstad.

Eriksrud fremhever at retten med enkelhet kunne ha forespurt ytterligere begrunnelse for sakskostnadskravet.

- Når retten, som her, anser halvparten av kravet som unødvendig, bør grunnlaget fremkomme klart. Hvis dommeren trengte et mer omfattende grunnlag for sin overprøving, kunne hun bedt partene om å redegjøre nærmere for sine krav. Vi innser likevel at dette ikke alltid vil være like lett, uten samtidig å røpe innholdet i domsslutningen, sier partneren.

- Lærdommen er å bruke mer tid på å forberede og prosedere spørsmålet

Han mener det er naturlig å bruke mer tid på å prosedere spørsmålet om sakskostnader, for slik å forhindre situasjoner som den foreliggende.

- Lærdommen er å bruke mer tid på å forberede og prosedere spørsmålet om sakskostnader, fortrinnsvis før retten heves. Fokuset på sakskostnader har utvilsomt økt de siste årene. Min erfaring er likevel at det fortsatt tas for lett på dette. Ofte er spørsmålet begrenset til en kort ordveksling på tampen av siste rettsdag, sier han.

- Det er et viktig spørsmål, og det kan nok være behov for å overveie en ordning som i større grad sikrer en riktig pådømmelse av dette spørsmålet, sier Eriksrud.

Venter på rettskraft

Schjødt-advokatene forteller at de nå avventer en eventuell anke, som allerede er blitt varslet av motparten, før spørsmålet om de utestående 2,8 millionene blir vurdert nærmere.

- Dette har vært en komplisert sak som reiser en rekke faktiske og rettslige spørsmål. Til tross for rettens vurdering, kan ikke vi se at noe av arbeidet har vært «unødvendig». Saken var bredt anlagt og har resultert i en omfattende dom, sier Lyngstad.

Glittertind ønsker ikke å kommentere på sakskostnadsspørsmålet.