77,2 millioner kroner i saksomkostninger var «rimelig og nødvendig»

Staten protesterte da advokat Magnus Hellesylt på vegne av sin klient IBM krevde 36,8 millioner kroner i sakskostnader for lagmannsretten.

Men staten vant ikke frem: Det var ingen ting å utsette på effektiviteten til IBMs advokatteam, mente Borgarting lagmannsrett i en dom fra 14. oktober 2022 (LB-2020-82571-2), og kravet var både rimelig og nødvendig, ifølge retten.

IBMs salærkrav var på totalt 77,2 millioner kroner - 41,4 millioner kroner for tingretten og 36,8 millioner kroner for lagmannsretten.

I IBM-dommen, der den amerikanske teknologigiganten ble tilkjent 172,1 millioner kroner i vederlag og 2,6 millioner kroner i erstatning pluss forsinkelsesrenter, drøfter dommeren IBMs sakskostnadskrav i detalj over tre sider (se utdrag fra dommen lenger ned på siden).

Blant spørsmålene som dommerne vurderte, var nødvendigheten av å ha et stort advokatteam, timeprisen som i snitt lå på 4672 kroner, og kravene som saken stilte til advokatenes detaljkunnskap om både faktum og juss.

- Advokater bør kommentere mer

At sakskostnadsoppgaven kommenteres så inngående, er positivt, synes Magnus Hellesylt. Han er partner i Wiersholm og anerkjent som en av landets ledende advokater innen prosedyre og tvisteløsning.

– Vanligvis kommenteres sakskostnadene nokså summarisk. Enten sies det bare at man finner dem nødvendige, eller det motsatte, sier han.

Å få kostnadene redusert kan være lite tilfredsstillende ikke bare fordi klienten får en økt kostnad, men også fordi det kan være vanskelig å vite hva som er årsaken til kuttet, mener han.

– Advokater må bære litt av ansvaret, ved at de ikke selv sørger for å kommentere eller forsvare sakskostnadsoppgavene i større detalj.

I IBM-saken var han mer detaljert enn han pleier ved forberedelsen av sakskostnadskravet.

– Sakskostnadene var veldig høye på begge sider. Som IBMs prosessfullmektig tenkte jeg at det var viktig å legge arbeid i å forklare og begrunne kravene, på lik linje med andre krav i saken. Noen ganger legger man all energi i det saken egentlig gjelder, og så blir sakskostnadene noe som bare kommer til slutt.

Staten protesterte mot IBMs sakskostnadskrav, og anførte at deres egne advokatsalærer var betydelig lavere enn IBMs, og at deres advokater hadde arbeidet færre timer i ankesaken.

– Høyesterett har i prinsippet sagt at dette i prinsippet ikke er relevant. Man skal huske at det jo ikke er advokatenes krav som prøves, men partens krav på å få dekket de advokatkostnadene man faktisk har hatt. I IBM-saken hadde motparten en rammeavtale med et advokatfirma om en svært høy rabatt på grunn av et høyt oppdragsvolum. Men denne rabatten hadde jo ingen betydning for prisen på de advokattjenestene IBM kjøpte. Jeg synes også det var riktig av lagmannsretten å vise til at IMBs motpart hadde et vesentlig høyere timeantall totalt sett, i begge instansene, sier Hellesylt.

Unntakstilstander

Lagmannsretten bemerket i dommen at IBMs team hadde behov for å ha reservekapasitet, noe Hellesylt verdsetter.

– Dette var en stor sak som gikk over 55 rettsdager fra januar i fjor og ut i mai måned. Advokater er jo vant med å tenke på hovedforhandlingen som en slags unntakstilstand der man jobber dag og natt til man er ferdig, men det er jo ikke særlig bærekraftig i en sak som varer såpass lenge.

Han minner om at det er forskjell på sprint og maraton.

– Du må faktisk holde gjennom hele perioden. Vi har ansatte som har familie og små barn, det ville jo være ille dersom det var slik at for å være prosedyreadvokat, så må du koble deg fra alle familieforpliktelser i uke- og månedsvis.

Damned if you do, damned if you don’t

Han viser til at advokatbransjen kan få Arbeidstilsynet på nakken dersom de ansatte jobber for mye overtid.

– Hvis vi da skal risikere å få kritikk fra domstolene fordi vi har for mange advokater på saken, så ville jo det være merkelig. Det er ikke normalarbeidsdager i en slik sak, men det er forskjell på å ha en arbeidsbelastning som er mulig å leve med over en lang periode, og det å ha hodet helt under vann, sier han.

En endring i tvisteloven (§ 20-5) kan retten etter femte ledd prøve poster i kostnadsoppgavene, selv om motparten har godkjent dem. Endringen, som trer i kraft 1. juli, er «nokså betenkelig», mener Hellesylt.

– Å bruke bestemmelsen i stor stil overfor profesjonelle aktører, som har valgt en advokat og akseptert et kostnadsnivå, vil være et slags skipperskjønn. Vanligvis vil retten ha begrenset innsikt i hva som har foregått mellom klient og advokat. Korrespondansen mellom dem vil være taushetsbelagt. Derfor vil advokatens adgang til å forsvare seg mot et nedsettelseskrav være begrenset. Jeg kan forstå at privatpersoner har behov for en slik sensurmulighet, men for profesjonelle aktører, vil jeg synes det er betenkelig om den blir benyttet.

Kan stramme mer opp

At dommerne blir mer aktive i saksforberedelsen og i saksstyringen er det viktigste for å få ned kostnadsnivået, mener han.

– I kommersielle tvister er sakene blitt større; dels på faktum, og dels på juss. Det er for eksempel en stadig økende mengde elektronisk lagrede bevis som gjerne tar lang tid å bearbeide og sortere.

I tillegg er det rettslige landskapet blitt mer komplisert.

– Først og fremst ved at veldig mange saker kan ha EMK- eller EØS-problemstillinger. Dette tror jeg er en medvirkende årsak til at kostnadsnivået øker i mange saker.

Advokater har et ansvar for å forsøke å stramme opp sakene og holde dem innenfor en rimelig ramme, mener han.

– Man bør være kritisk både til utvalget av anførsler og tilbudet av bevis sett opp mot relevans og kvalitet. Her synes jeg domstolene har en viktig rolle. Planmøtene vi har med domstolene er blitt noe bedre de siste årene, og er nå litt mer tilpasset den enkelte sak. Men jeg tenker at saksforberedende dommer med hell kan være mer aktiv i store saker, legge en plan for saksforberedelsen, og utfordre partene på anførsler og bevistilbud. Oslo tingrett har noen retningslinjer for store saker som vi synes er gode.

Advarer mot uheldig praksis

Han har registrert at advokater av det han mener er taktiske grunner, leverer saksoppgaver som ikke reflekterer de reelle kostnadene i saken. Denne praksisen er uheldig av flere årsaker, mener han.

– For det første tror jeg neppe klienten kommer noe bedre ut av det. For det annet bidrar slik selvsensur til at domstolene får et urealistisk bilde av de reelle sakskostnadene. Dommere får jo gjennom sin praksis en referanseramme for hvor mye saker skal koste, avhengig av tiden som er brukt. Da må de ha riktig informasjon om kostnadene.

I tilfeller der han mistenker at dette skjer, tar han det opp i åpen rett, forteller han.

– Jeg pleier da å spørre om sakskostnadskravet helt konkret reflekterer reell tidsbruk.

Hvis egne sakskostnader blir høye, må advokaten stå inne for dem, mener han.

– Selv setter jeg aldri ned kostnadene overfor retten hvis jeg har krevet dem fra egen klient. Jeg tenker at vi må stå for dem, også hvis det blir dyrt. Domstolene bør være oppmerksomme på taktisk begrunnede reduksjoner, sier han.

Færre sivile saker behandles nå i domstolene.

– Vi får håpe at dette betyr at advokater er blitt flinkere til å bidra til at saker blir løst. Det beste bidraget for å redusere sakskostnader er jo å løse sakene gjennom forhandlinger eller rettsmekling. Så det bør absolutt være en advokatambisjon å få til en løsning før hovedforhandling.

IBM-dommen: Nødvendig å bruke fem advokater

At IBMs advokatteam bestod av fem advokater, bidro til at de ikke slet seg ut, mener Borgarting lagmannsrett.

Kort fortalt gjaldt tvisten mellom IBM og Statens vegvesen en avtale fra 2013 om levering av IT-løsningen Autopass, det norske systemet for innkreving av bompenger.

Statens vegvesen (SVV) hevet kontrakten i juni 2015, før løsningen var ferdig, på grunn av det de kalte «inntrådt og antesipert vesentlig mislighold» knyttet til prosjektstyring og forsinkelser. IBM, på sin side, mente hevingen var uberettiget og et vesentlig mislighold.

Borgarting lagmannsrett kom i likhet med Oslo tingrett til at hevingen ikke var rettmessig, og at staten ved Samferdselsdepartementet ikke hadde krav på erstatning (LB-2020-82571-2).

IBM hadde misligholdt plikten til fremdriftsrapportering, men dette ble ikke sett som vesentlig, oppsummeres det i dommen. Det var heller ikke «klart» at vesentlig forsinkelse ville inntre.

Tap på 446 millioner kroner

«Saken har vært svært viktig for begge parter. I prosedyren har staten gjort gjeldende at SVV har lidt et tap på 446 millioner kroner. Hvis IBM hadde tapt, ville de direkte økonomiske konsekvensene for selskapet ha vært store. IBM ville også lidt et indirekte økonomisk tap i form av tapt renommé», heter det i dommens drøftelser av sakskostnadene.

Og videre: «Både de økonomiske og kommersielle realitetene tilsier at det var nødvendig for IBM å legge ned omfattende arbeid for å få fremstilt sin sak. Saken krevde utvilsomt også spesialkompetanse, både rettslig og faktisk. Timeprisen for slik kompetanse er høy. Det var med andre ord nødvendig for IBM å gi prosessoppdraget til en advokat som måtte bruke mange timer og som tok en høy timepris.»

Retten la vekt på at IBM har brukt samme prosessfullmektig i tingretten og i lagmannsretten. Advokatteamet bestod av fem advokater i begge instanser, men to av disse var nye i ankesaken.

– Ikke høyere enn markedspris

I dommen vises det til at IBMs team i kostnadsoppgaven har spesifisert til sammen 7652 advokattimer til en gjennomsnittlig timepris på om lag 4672 kroner, som inkluderte rettsmekling over fem dager. Totalt krevde IBM 20.064 timer for begge instanser.

Retten la vekt på at det skjedde en betydelig grad av gjenbruk i lagmannsretten, da timetallet her gikk ned med 4760 timer.

«En gjennomsnittlig timepris på 4672 kroner må sies å være høy, men ikke høyere enn det som må regnes som markedspris for forretningsadvokater.»

Bredt anlagt fra statens side

Retten viser til at det i statens oppgave for tingretten ble oppgitt 17.431 advokattimer til en snittpris på 1760 kroner, og 6162 advokattimer til en timepris på 2327 kroner i lagmannsretten.

«Staten krever med andre ord 23.593 timer for begge instanser. Timeprisen til statens prosessfullmektig reflekterer ikke markedsprisen, og det er inngått en særskilt avtale om salærsats i saken», heter det i dommen.

Og videre:

«Slik lagmannsretten ser det, var saken lagt svært bredt og detaljert opp fra statens side. At staten brukte hele 17.431 timer for tingretten, 5019 timer mer enn det IBM brukte der, signaliserte med tydelighet hvilket nivå staten la arbeidet på.»

Nødvendig med reservekapasitet

Mens IBM hadde fem advokater i ankeomgangen, bestod statens team av tre. Men det var nødvendig for IBMs team å bruke fem advokater, mener retten.

«Organiseringen bidro til å forbygge mot at advokatene slet seg ut under både forberedelsen og gjennomføringen av den lange ankeforhandlingen. Om advokatteamet hadde blitt redusert til fire eller tre, måtte arbeidet fortsatt ha blitt gjort. Lagmannsretten ser det som mest sannsynlig at effektiviteten til advokatene som sto igjen, ville blitt redusert. Organiseringen bidro også til reservekapasitet», ifølge dommen.

Staten ved Samferdselsdepartementet ble dømt til å betale IBM totalt 172,1 millioner kroner i vederlag, samt 2,6 millioner kroner i erstatning – alt med tillegg av forsinkelsesrenter regnet fra september 2015.

Bare forsinkelsesrentene utgjør om lag 106,5 millioner kroner, ifølge forsinkelsesrente.no.