Europeiseringen av norsk rett: 
– Et demokratisk problem for utenforlandet Norge?

Vi snakker stadig om at verden blir mindre. Grenseoverskridende handel, migrasjon, teknologi, internasjonal kriminalitet og utnyttelse av naturressurser i det åpne hav. Globaliseringen kommer i utallige former, og den har trukket med seg mangfoldige rettslige utfordringer.

Etter at Norge ble en del av EUs indre marked gjennom EØS-avtalen i 1992, har unionens innflytelse på det norske rettssystemet vært enorm.

Ifølge jussprofessor Halvard Haukeland Fredriksen, snakker vi om en omfattende og dyptgripende endring av norsk rett.

Gjennom arbeidet med EU- og EØS-rettslige spørsmål ved Det juridiske fakultet i Bergen, har han gjennom flere år studert denne utviklingen under lupen – og produsert både artikler og lærebøker på feltet.

– Tempoet på europeiseringen går opp, og den berører stadig flere rettsområder. Dette er en kjensgjerning som ingen jurister kommer utenom, sier han.

Uten demokratisk forankring i Norge

Når verden globaliseres og det oppstår nye problemstillinger som berører mange land, svarer EUs medlemsstater med å trekke dem opp på EU-nivå, forklarer Fredriksen.

 – Det finnes mange spørsmål som medlemslandene tidligere forsøkte å løse hver for seg, men som man i dag har sett at bare kan løses i fellesskap. Dette gjelder for eksempel klimaspørsmålet, migrasjon, kunstig intelligens og forsøket på å regulere de store teknologiselskapene.

På grunn av Norges avtaler med EU blir flommen av nye reguleringer også integrert i norsk rett – men uten reell demokratisk forankring.

– Selv om Storting og regjering fortløpende samtykker til alle disse nye EU-reglene, så er det ikke til å komme forbi at det er et demokratisk problem at store deler av norsk rett utformes uten reelle norske påvirkningsmuligheter, sier Fredriksen.

– Skrevet av og for eksperter

En utfordring som er hakket mer konkret enn den demokratiske, er at EU-lovgivningen støpes i andre former enn det norske jurister er vant til, påpeker han.

– Mange norske jurister har nok oppdaget at EUs forordninger og direktiver gjennomgående er mye lengre og mindre tilgjengelige enn tradisjonell norsk lovgivning. De er i større grad skrevet av og for eksperter.

Forarbeidene spiller også en annen rolle: De er vanskelige å finne frem til og navigere i, og rettskildevekten er dessuten beskjeden, forklarer Fredriksen.

– For mange kan det nok også være vanskelig å forholde seg til de overordnede traktatreglene og de generelle prinsippene som EU-domstolen har utarbeidet, og som ofte vil være styrende for tolkningen av forordningene og direktivene. 

– Veldig mye av EU-lovgivningen bygger på hovedreglene om «de fire friheter» og tilhørende prinsipper som for eksempel gjensidig anerkjennelse, proporsjonalitet, ikke-diskriminering og effektiv rettsbeskyttelse, forteller han.

Metodiske utfordringer

I bunn og grunn handler det ifølge Fredriksen om en juridisk metode som er litt annerledes enn den norske.

Utfordringene bør likevel ikke overdrives, mener han.

– Det er ikke slik at norske jurister har dårligere forutsetninger for å lære seg EU-rettslig metode enn jurister fra andre land.

– Samtidig er det særlig i møte med saker som både aktualiserer ordinære norske regler, EU-rettsregler, EMK og kanskje også annen folkerett, at man får brynet seg. Slike saker blir det stadig flere av, og det er krevende å skulle lære seg å se de ulike regelsettene i sammenheng.

Denne øvelsen er derfor en viktig del av læringsmålene til jusstudentene, påpeker han.

– Kapasitetsproblemer forplanter seg gjennom systemet

Etter hvert som studentene blir uteksaminert og skal stå på egne ben, tror Fredriksen en hovedutfordring er å holde tritt med bølgene av ny EU-rett.

– Den klart største utfordringen er kapasitet, og dette forplanter seg gjennom hele systemet. I første omgang handler det om kapasitet i forvaltningen som skal forstå og gjennomføre de nye EU-reglene. Når gjennomføringen ikke blir så god som den helst burde være, så skaper dette utfordringer for advokater, dommere og alle andre rettsanvendere.

For praktikere er det også et problem at kapasiteten på de juridiske fakultetene er altfor liten, mener han. 

– Hadde vi hatt flere folk, ville vi kunnet hjelpe det praktiske rettsliv med langt mer og bedre veiledning om EU- og EØS-rettens betydning på ulike rettsområder enn det vi klarer i dag, for eksempel i form av lærebøker, kommentarutgaver og annen litteratur.

Fredriksens tips til advokatene

Fredriksens viktigste tips til advokater som strever med EU- og EØS-retten, er å skaffe seg forståelse for hovedreglene og for de grunnleggende prinsippene.

– Det finnes nok en del advokater som innser at de må forholde seg til disse reglene, men som tror og håper å kunne begrense seg til spesialreglene som gjelder på akkurat det rettsområdet som de selv jobber med. Det er en veldig dårlig tilnærming, understreker han.

– Uten basiskunnskaper i generell EU- og EØS-rett er det svært vanskelig å forstå spesialreglene. Det blir som å prøve å lære seg spesiell norsk forvaltningsrett på et område uten å kunne noe om alminnelig forvaltningsrett!