Kroppsspråk formidles dårlig på video, og på et lite advokatkontor må kanskje prosessfullmektig og klient bruke samme skjerm, skriver innleggsforfatteren.
Kroppsspråk formidles dårlig på video, og på et lite advokatkontor må kanskje prosessfullmektig og klient bruke samme skjerm, skriver innleggsforfatteren.

- Smittevern-veileder for domstolene må også ta hensyn til video-møter på advokatkontoret

Smitterisikoen er like høy for partene på et advokatkontor som i en rettssal, og ikke alle advokatkontorer har video-møterom eller flere PC'er tilgjengelig for å avholde video-møter, skriver advokat Lars Winsvold i dette innlegget.

Publisert Sist oppdatert

I veiledning fra Advokatforeningen datert 14.april i år er blant annet følgende beskrevet:

«I sivile saker forventer domstolene at advokater selv videreformidler informasjon om oppkobling til videomøte (kalenderinnkalling, møteromsadresse, Guest PIN) til egen part og egne vitner.»

Lars Winsvold skriver på vegne av styret i Østfold og Follo krets.
Lars Winsvold skriver på vegne av styret i Østfold og Follo krets.

Det er et paradoks at det - med formålet om å holde smitterisikoen lav for domstolene - ikke tas høyde for ulike risikosituasjoner som kan oppstå på advokat-, parts- og vitnesiden ved fjernmøter. Det kan være vel så stor risiko her som i en rettssal.

Dette – sammen med den svekkelse av rettssikkerheten fjernmøter kan innebære – bør tilsi tilbakeholdenhet med å beslutte rettsmøter pr. video.

Har ikke store nok møterom

Ved et video-rettsmøte er det, i likhet med et alminnelig rettsmøte, en forventning og en fordel for parten om denne kan ha en viss kontakt med prosessfullmektigen under rettsmøtet, i samme rom. Å være på samme sted gir samtidig en risiko for smitteoverføring, også gitt at man ikke alltid vet om man er smittet. Hvis det er flere parter/prosessfullmektiger, øker risikoen.

Det er veldig få advokatkontorer som har profesjonelle video-møterom, og det er heller ikke alle som har store møterom med mulighet for to meters avstand mellom mange personer.

Enten må advokaten og klient sitte nokså tett sammen ved en bærbar PC, eller så må man sette opp to eller flere bærbare PC'er. Ser man ikke samtidig på skjerm og kamera, mister den ene eller begge et godt bilde og god posisjon på kamera, og dermed går det ut over alles oversikt i et rettsmøte.

Kroppsspråket går tapt

Det er mye ikke-verbal kommunikasjon. Ikke minst ved vitneavhør er dette viktig. Å flytte PC'en frem og tilbake mellom kameraposisjoner, og for å vise bildet, er også en ulempe, og gir ikke det samme oversiktsbilde.

Ikke alle kontorer har to eller flere bærbare PC'er umiddelbart tilgjengelig en gitt dag, men det er for så vidt heller ikke en umulig oppgave å skaffe. Videre er det nokså uunngåelig at advokaten eller kontorpersonalet, så vel som parten, berører PC'en, tastaturet eller musen på den PC'en som brukes av en part (eller vitne), både med å legge inn innstillinger, muting av mikronfonen, og andre ting underveis.

Partene og vitner som møter i kontorlokalene, bruker toalett, får servering av kaffe, og så videre. Det er i det hele tatt en rekke smittemuligheter, akkurat som i en domstol. Forskjellen er at potensielt færre rettsaktører blir smittet, men ikke nødvendigvis færre personer. Vi snakker da smitte alle veier, selvfølgelig kan advokaten eller andre ved kontoret også være smittekilde.

Press kan føre til at det tas sjanser

Dersom man vil redusere risiko, eller det oppstår mistanke om sykdom eller karantene hos enten part eller prosessfullmektig, blir man nødt til delta fra separate steder. Dette er ikke ideelt med tanke på rettsikkerheten. En slik situasjon kan også oppstå på dagen eller dagene man har rettsmøte.

Dette skaper forsinkelser og praktiske problemer. Spesielt gjelder dette for den aldersgruppen som hverken har eller behersker PC eller nettbrett. Det er nettopp eldre også man skal være særlig forsiktig overfor, som en definert utsatt gruppe. Det kan være såpass press på å få gjennomført en sak at det tas sjanser.

Problemene ved videomøter tilsier at dette bør besluttes med forsiktighet. Videomøter er egnet kun for enkle saker hvor smitteverntiltak oppfattes som betryggende. Det er overhodet ikke egnet i større saker som kanskje har et komplekst og bevistungt faktum, og går over lang tid med mange parter og vitner.

Videomøter er heller ikke egnet i saker hvor det deltar eldre med underliggende sykdom og med begrenset datakunnskap. Retten bør vektlegge advokatenes innspill til den enkelte sak tungt. I mange tilfeller kan utsettelse være en bedre løsning.

Disse problemstillingene bør adresseres grundig i veilederen og tas opp overfor domstolene snarest.