Dette skal Høyesterett ta stilling til denne uken

Denne uken skal Høyesterett behandle om Jan Helge Andersen skal dømmes til forvaring for drapet på Lena Sløgedal Paulsen i Baneheia-saken.

Spørsmålet har allerede vært oppe til behandling i Høyesterett i slutten av november. Da kom retten til at det var nødvendig å innhente mer informasjon om de sakkyndiges vurderinger av Andersen før dom kunne avsies.

I lagmannsretten (LG-2024-132119) var retten delt i spørsmålet om vilkårene for forvaring var oppfylt.

Flertallet, bestående av meddommerne, mente at det var en konkret og reell risiko for at Andersen vil begå nye, alvorlige lovbrudd. Han ble derfor dømt til forvaring med en tidsramme på to år, uten fastsatt minstetid.

Et mindretall, bestående av fagdommerne, mente derimot at vilkårene for forvaring ikke var oppfylt, og la avgjørende vekt på at han ikke har begått nye alvorlige lovbrudd siden han ble løslatt i 2015.

Fredag skal Høyesterett på nytt behandle saken.

Omgjøring av ungdomsstraff på grunn av vilkårsbrudd

Denne uken skal Høyesterett også behandle to saker om omgjøring av ungdomsstraff etter vilkårsbrudd.

I begge sakene er det sentrale spørsmålet om hele eller deler av den subsidiære fengselsstraffen skal gjøres betinget.

I forbindelse med at ankene ble sluppet inn, ble det besluttet at sakene skal behandles i sammenheng.

Den første saken gjelder en gutt som i 2023 ble dømt til ungdomsstraff i ett år og tre måneder for medvirkning til ran. Den subsidiære fengselsstraffen ble satt til ett år og åtte måneder.

Etter flere brudd på vilkårene for ungdomsstraff ble saken brakt inn for retten med spørsmål om straffen skulle omgjøres til fengsel.

I Sør-Rogaland tingrett ble straffen omgjort til ti måneders fengsel, hvor to måneder var betinget.

Den domfelte gutten anket til Gulating lagmannsrett, hvor retten kom til at anken måtte forkastes.

Med henvisning til at den domfelte gutten ikke hadde oppfylt vilkårene i tilknytning til ungdomsstraffen, mente lagmannsretten at omgjøring av straffen til samfunnsstraff eller en fullstendig betinget fengselsdom ikke var aktuelt.

Retten mente videre at det heller ikke forelå noen særlige omstendigheter som tilsa at en større del av straffen burde gjøres betinget.

Lagmannsrettens dom kan leses her (LG-2025-120458).

Ting- og lagmannsrett var uenig om omgjøring

Den andre saken gjelder en gutt som i 2025 ble dømt for medvirkning til og forsøk på grovt bedrageri og identitetskrenkelse. Gutten var 16 år på tidspunktet da lovbruddene fant sted, og ble i tingretten dømt til ungdomsstraff, med en subsidiær fengselsstraff på nitti dager.

I etterkant stilte ikke gutten til møtet der straffegjennomføringen skulle iverksettes. Kriminalomsorgen begjærte derfor at straffen skulle gjøres om til fengsel.

Tingretten tok ikke begjæringen til følge. Borgarting kom derimot til det motsatte.

I tilknytning til spørsmålet om deler av straffen skulle gjøres betinget, delte lagmannsretten seg i to.

Flertallet, bestående av to lagdommere, mente at det ikke var grunn til å gjøre deler av fengselsstraffen på nitti dager betinget.

«Alders- og tidsmomentet er hensyntatt ved fastsettelsen av den subsidiære fengselsstraffen. I tillegg er A nå over 18 år, og aldersmomentet gjør seg gjeldende i noe mindre grad, selv om det fortsatt har betydning, jf. HR-2022-980-A avsnitt 28 », skriver flertallet.

Mente ubetinget straff kunne stå i veien for rehabilitering

Et mindretall på én dommer mente derimot at halvparten av fengselsstraffen burde gjøres betinget.

«Mindretallet har da lagt vekt på at A er tidligere ustraffet og at han ikke har vært involvert i ytterligere straffbare forhold. Videre synes A nå å være i en positiv utvikling hvor han har begynt å ta grep om situasjonen sin etter at han, som følge av straffesaken, har vært gjennom en vanskelig periode der han fikk begrenset støtte fra voksne nær han. Mindretallet legger også vekt på at soning av en ubetinget dom på fulle 90 dager kan utgjøre et ikke ubetydelig hinder for å gjennomføre videregående skole, slik A ønsker, og dermed kan stå i veien for videre rehabilitering.»

Lagmannsrettens dom kan leses her (LB-2025-119460).

Fraskrivelse av stillingsvern

Tirsdag og onsdag skal Høyesterett behandle hvilke regler som gjelder ved avslutning av et arbeidsforhold når arbeidstakeren har gitt avkall på stillingsvernet etter arbeidsmiljøloven.

En kommunedirektør hadde gitt avkall på rettighetene etter arbeidsmiljøloven kapittel 15 i forbindelse med ansettelsen i stillingen, mot at hun fikk etterlønn ved fratredelse.

Like før prøvetiden utgikk, avsluttet kommunen arbeidsforholdet. Dette ble blant annet begrunnet med at kommunen mente direktøren ikke viste tilstrekkelig faglig dyktighet.

I tingretten kom retten til at kommunens vedtak om fratreden «ikke bygde på et forsvarlig grunnlag og var i strid med ulovfestede normer for arbeidsgivers styringsrett». Den avsatte kommunedirektøren ble tilkjent i underkant av 700.000 kroner i erstatning fra kommunen.

I Hålogaland lagmannsrett gikk saken derimot kommunens vei. Retten kom til at kommunen ikke var erstatningsansvarlig overfor den oppsagte kommunaldirektøren.

Den ankende part mente blant annet at oppsigelsen innebar et brudd på de allmenne saklighetsnormene for utøvelse av styringsretten og forvaltningslovens regler.

Dette var ikke lagmannsretten enig i, som mente det hverken forelå brudd på saklighetsnormen eller forvaltningslovens regler.

Lagmannsrettens dom kan leses her (LH-2024-202194).