Debatten om overtidsbetaling for deltidsansatte har skutt fart den siste tiden.
Bakgrunnen er at deltidsansatte i dag først får overtidsbetalt dersom de arbeider utover en hundre prosents stilling.
Dette har fått deltidsansatte fra flere næringer til å reagere, og flere har nå tatt rettslige skritt med påstand om usaklig forskjellsbehandling, med sine fagforeninger i ryggen.
I en dom fra Hedmarken og Østerdalen tingrett, har en helsefagarbeider i en åtti prosent stilling ved Sykehuset Innlandet HF, fått medhold i sitt krav om overtidsbetaling som går ut over hennes stillingsbrøk.
Stilt dårligere enn heltidsansatte
Frem til 1. januar 2026 jobbet kvinnen som deltidsansatt. For arbeid utover den avtalte stillingsprosenten og opp til rammen for alminnelig arbeidstid for en heltidsansatt («merarbeid»), mottok hun ordinær timelønn.
Overtidskompensasjon ble først utbetalt når grensene for arbeidstid som gjelder for heltidsansatte var overskredet.
På bakgrunn av dette, hevdet helsefagarbeideren at hun ble forskjellsbehandlet fra heltidsansatte.
Peker i samme retning
Avgjørelsen fra Hedmarken og Østerdal er nummer to i rekken av tingrettsavgjørelser som gir en deltidsansatt medhold.
En tilkallingsvikar hos Coop OBS fikk nylig medhold i Søndre Østfold tingrett for forskjellsbehandling som ikke kunne rettferdiggjøre unntak fra diskrimineringsforbudet i arbeidsmiljøloven § 13-3 (TSOS-2025-121698).
Arbeidsgiver ble i den saken dømt til å betale drøye 200.000 kroner i erstatning til mannen. Dommen er anket.
Sakens parter
Helsefagarbeideren (advokat Andreas van den Heuvel) og partshjelper fra Fagforbundet (advokat Lornts Natrud Nagelhus)
mot
Sykehuset Innlandet HF (advokat Tarjei Thorkildsen og advokatfullmektig Marthe K. Edvardsen)
Tingrettsdommer: Mari Trønnblom Skjærstad
To meddommere
Forskjellsbehandling
I likhet med saken fra Søndre Østfold, var spørsmålet som Hedmarken og Østerdal tingrett måtte ta stilling til, om praksisen fra Sykehuset Innlandet HF innebærer ulovlig forskjellsbehandling av deltidsansatte med grunnlag i arbeidsmiljøloven § 13-3, tolket i lys av EUs deltidsdirektiv (direktiv 97/81/EF) med tilhørende praksis.
Den sykehusansatte ble representert av de samme advokatene som i saken fra Sarpsborg; de to LO-advokatene Andreas van den Heuvel og Lornts Natrud Nagelhus.
Retten minnet om at rekkevidden av diskrimineringsforbudet i norsk rett skal fastlegges i samsvar med EU/EØS-retten.
Samme innslagspunkt
I vurderingen trekk flertallet frem deltidsdirektivet, som gjennom rammeavtalens klausul 4 stiller krav om likebehandling av deltidsansatte, og arbeidsmiljølovens regler om diskriminering.
Retten syntes å legge avgjørende vekt på EU-domstolens resonnementer i C‑184/22 og C‑185/22 (Dialyse), da forholdene fra denne praksisen fremsto som «svært like» den norske helsefagarbeiderens situasjon når det gjelder kjernen i forskjellsbehandlingen.
EU-domstolen kom til at innslagspunktet for overtidsarbeid for deltids- og heltidsansatte må være det samme.
At helsefagarbeideren, relativt sett, måtte arbeide vesentlig flere timer utover sin avtalte arbeidstid enn en heltidsansatt før hun reelt sett hadde mulighet til å oppnå et gode som overtidsbetaling, ble derfor ansett å være forskjellsbehandling.
Flertallet la til at dette også må gjelde for tilfeller hvor overtidsarbeidet var frivillig.
Snever åpning
Dersom forskjellsbehandling skal være lovlig, må vilkårene for unntak i arbeidsmiljøloven § 13-3 andre ledd være oppfylt, påpekte retten videre.
Vurderingen blir hvorvidt forskjellsbehandlingen er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og om tiltaket ikke er uforholdsmessig inngripende for den som rammes.
Deltidsdirektivet krever at forskjellsbehandlingen er begrunnet i «objektive forhold», og vurderingsmomentet skal forstås restriktivt, påpekte retten.
Tingretten viste til EU-praksis og oppsummerte at verken økonomiske hensyn, administrative forhold, hensynet til heltidsansatte eller hensynet til å hindre arbeidsgiver i å pålegge uforholdsmessig arbeidsbelastning, gir grunnlag for lovlig forskjellsbehandling.
«Norsk heltidskultur» kunne ikke rettferdiggjøre forskjellsbehandling
Sykehuset argumenterte for at «norsk heltidskultur» er et legitimt sosialpolitisk formål som kunne begrunne forskjellsbehandling i denne saken.
Flertallet anerkjente at norsk heltidskultur anses som en sentral bærebjelke i den norske velferdsmodellen.
Manglende arbeidskraft og betydelige rekrutteringsutfordringer i helsesektoren spesielt, underbygger at formålet er tilstrekkelig konkretisert og relevant også i denne saken, fastslo flertallet.
Likevel fant man det ikke sannsynliggjort at manglende overtidsbetaling til deltidsansatte i det konkrete tilfellet bidro til å fremme slik heltidskultur på en måte som kunne rettferdiggjøre forskjellsbehandling.
Mindretallet: ingen forskjellsbehandling
Retten delte seg i et flertall og mindretall.
I motsetning til flertallet, fant mindretallet ved fagkyndig meddommer Andreassen, at det ikke forelå forskjellsbehandling ved manglende overtidsbetaling for frivillig merarbeid.
Mindretallet var uenig med flertallet om at det er sannsynliggjort at Dialyse-avgjørelsen hadde samme grunnpremiss som denne saken: Dermed må dommen tillegges begrenset vekt og vil ikke rokke ved praktiseringen av de norske overtidsreglene som lovlige.
Mindretallet fant, også i motsetning til flertallet, at forskjellsbehandlingen uansett er sannsynliggjort begrunnet i overtidsreglenes rolle under den helhetlige norske arbeidslivsmodellen.
Saksnummer: 25-182601TVI-THOO/THAM.
