Domfelte døde etter å ha anket over skyldspørsmålet 

En 54 år gammel mann ble i mars i år dømt til fengsel i seks måneder for overtredelse av straffeloven § 273 (kroppsskade). Oslo tingrett dømte også mannen til å betale erstatning med om lag 60.000 kroner til fornærmede.  

Mannen anket dommen til Borgarting. Anken rettet seg mot bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Han begjærte også ny behandling av de sivile kravene.

Viste til to tidligere avgjørelser

Tidligere i sommer, i juni, døde imidlertid mannen. De etterlatte valgte å ikke tre inn i anken etter straffeprosessloven § 308. 

Saken reiste derfor spørsmål om hvilken avgjørelse lagmannsretten skal treffe i en situasjon der domfelte døde etter å ha anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, og de etterlatte unnlot å tre inn i anken. Spørsmålet er ikke regulert i straffeprosessloven. 

Ved vurderingen så Borgarting så hen til to høyesterettsavgjørelser, inntatt i Rt. 2014 s. 1045 og Rt. 2015 s. 864. 

I førstnevnte var det spørsmål om det under ankeforhandlingen kunne avsies dom mot en avdød person når han hadde anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og etterlatte hadde trådt inn i anken etter ovenfornevnte § 308. Høyesterett kom til at tingretten og lagmannsrettens domfellelser måtte oppheves. Strafforfølgningen for domstolene ble hevet. Det sentrale i begrunnelsen var tiltaltes rett til å være til stede i egen straffesak og avgi forklaring.

- Hensynet til et enkelt system

I 2015-kjennelsen var spørsmålet hvordan en bevisanke skulle behandles. Domfelte døde før lagmannsretten hadde rukket å ta stilling til om anken skulle fremmes. De etterlatte hadde også i denne saken trådt inn i anken. Lagmannsretten nektet anken over tingrettens dom fremmet.

Høyesteretts ankeutvalg kom derimot til at lagmannsretten skulle ha hevet ankesaken og opphevet tingrettens dom. Dette ble begrunnet i «hensynet til et konsekvent og enkelt system», som følge av at det, etter 2014-dommen, «aldri vil være aktuelt å henvise en bevisanke til behandling etter at tiltalte er død». 

Ingen anke å ta stilling til

Lagmannsretten pekte på at herværende sak skilte seg fra 2015-kjennelsen ved at de etterlatte ikke hadde trådt inn i anken etter at mannen døde. Ettersom de etterlatte ikke benyttet adgangen til å tre inn i saken, ble det lagt til grunn at anken faller bort. Det forelå derfor ingen anke å ta stilling til, noe som isolert sett talte for at ankesaken skulle heves, uten at tingrettens dom samtidig oppheves.

Lagmannsretten forsto imidlertid avgjørelsene fra 2014 og 2015 slik at de etterlattes inntreden ikke var avgjørende for resultatet om å oppheve domfellelsene. Tvert om:

«[L]agmannsretten [anser] at det bærende hensynet til et konsekvent og enkelt system gjør at resultatet må bli opphevelse også der det bare er avdøde som har anket.»

For øvrig var etterlattes inntreden heller ikke oppstilt som en forutsetning for opphevelse i lagmannsrettspraksis, uten at spørsmålet var blitt nærmere drøftet.

Enstemmig dom

På denne bakgrunn kom lagmannsretten til at det skulle avsies dom for opphevelse av tingrettens dom, samt kjennelse om å heve ankesaken.

Etterlatte og fornærmede kunne imidlertid fortsatt kreve behandling av sivile krav etter tvistelovens regler, ettersom spørsmålet ikke ble avgjort i og med lagmannsrettens dom, jf. straffeprosessloven § 434 syvende ledd. 

Dommen og kjennelsen (LB-2025-85812) var enstemmig.