Den nye kretslederen i Oslo er anonym for de fleste, og det er lett å la seg lure av "grå mus"-forkledningen. Bak den grå fasaden finnes et engasjement som får blodtrykket til å stige og tårene til å trille.
Knapt et øye var tørt da kretsleder Axel Øwre leste opp et selvlaget dikt i anledning jurist Jannicke Naustdals avskjed fra Advokatforeningens sekretariat til Gucci-advokat på Lillestrøm. Øwre sammenliknet Naustdal med en radiobil med et høyt tempo og et stort hjerte. Kretslederen som tok over etter Arild Humlen hopper kanskje ikke like langt som Wirkola, men definitivt med et like stort engasjement. På alle mulige måter.
Da Øwre kjøpte seg ny bil for et års tid siden opplevde han en hver bilkjøpers mareritt. En ny Mini økte i pris fra 400.000,- til over 600.000,- etter bidrag fra bilselger i form av doble fakturaer og lån. Da våknet samfunnsrefseren og advokaten i Øwre, og bilfirmaet ble aldri mer det samme.
– En vanlig kunde hadde nok gitt opp, og jeg brukte mange titalls timer på å rydde opp i miseren. Slikt blir sjelden kompensert, men det koster også for den annen part å måtte bruke verdifull tid på annet enn kjernevirksomheten. Da jeg kontaktet firmaet traff jeg folk som ikke visste forskjell på en kreditnota og en debetnota. Da ledelsen skjønte hva som hadde skjedd, la de seg helt flate. Jeg ga meg imidlertid ikke med full opprydding i det økonomisk oppgjør, men forlangte å få komme til bedriften for å holde foredrag for de ansatte. Før vi var i mål var to ettermiddager gått, med mange tilhørere som var en trist historie rikere. Så var jeg rimelig sikker på at andre ikke skulle få oppleve sånt tullball, sier Øwre.
Å ha forretningsadvokater som Øwre som kunder er det nok flere som har brent seg på. I tillegg er det kontraktsrett, selskapsrett og organisering av virksomheter som er blant Øwres spesialitet. At få har hørt om ham, er en villet politikk. Han har mange dyktige og mektige klienter, og trives best med å operere i kulissene. Så er han heller ikke interessert i å kutte noen kanter eller ta noen snarveier. Klientene finner ham, og ikke omvendt.
Moralske kamper
I 15 år jobbet han i Wilh. Wilhelmsens rederi og var en del av ledergruppen der med 12000 ansatte under seg. Ikke bare var det god ledererfaring, det brast noen illusjoner hos den unge juristen. Etter Partnair-ulykken skulle rederiet ordne opp med erstatning til de etterlatte. Det ble det krangel og rettssak rundt. Flyforsikringspoolen nektet å betale ut erstatning, og Øwre kvesset sabelen. Det endte med full seier for de etterlatte som rederiet bisto og en beklagelse fra leder hos forsikringsselskapets største eier.
– Mitt kanskje største øyeblikk var da toppsjefen hos motpartens eier innrømmet at vi hadde rett. Advokatregningene ble på syv millioner - for å få noe man etter loven hadde krav på. Det er klart at slike beløp utgjør ressurser som den vanlige mann i gata ikke har, sier Øwre, som kjempet flere kamper etter ulykken.
– Også blant de etterlatte ble det krangel, blant annet om retten til de avdøde. I en annet sak var den forulykkede en kvinne som var blitt forlatt av sin mann mange år tidligere, og som måtte leve i kummerlige kår sammen med sine barn i en beskjeden hybel skaffet tilveie av arbeidsgiver. Etter ulykken krevde han rett på erstatning som enkemann, til fortrengsel for barna. Da ble den moralske siden av meg ganske hissig. Når krisen melder seg kan man se det verste i menneskene. Jeg satt meg som mål at han ikke skulle få en krone etter henne, og det fikk han da heller ikke, sier Øwre.
Tidlig krøkes
Grunnen til at Øwre ble advokat, er enkel. Han vokste opp i hotellbransjen, kom seg tidlig ut i "det virkelige liv", og fant ut at det ikke var noe blivende sted. Allerede som 18-åring fikk han mye ansvar som ansvarlig driver av en større restaurant. Blant annet med ansvar for innkjøp av store mengder alkohol, alkohol han ikke ville få kjøpt over disk på Vinmonopolet. Hver uke kom det kassevis med vin og sprit, og Øwre betalte med et foliosjekkhefte, noe som gjorde handelen tilstrekkelig formell til at sjåføren trodde det hele var lovlig. Dette med god bistand fra advokaten som senere bidro til å vinne saken mot Flyforsikringspoolen, og som har hovedansvaret for at Øwre i sin tid valgte det juridiske studiet. Senere tok Øwre befalsutdanningen som første gangs tjenestegjørende. Da hadde han allerede ledererfaring fra Russens hovedstyre i Oslo, med ansvar for 4000 festglade russ. Leder for russestyret da var Fred Olav Jacobsen.
– Han ble den første viktige mentor for meg. Man lærer mye av å få dyktige ledere tidlig i livet. Da vi satt i styret gikk ikke russen med underskudd. Hvert femte år senere har vi arrangert jubileum for de som var russ samtidig med oss. Sist gang hadde vi til og med en fusjon med blårussen, så livet går fremover, sier Øwre.
Må frigjøre de unge
Nå er det Oslo krets som er Øwres sosiale hjertebarn. Han har tidligere sittet i styret som nestleder, men hadde tenkt å takke av da han ble bedt om å ta kretslederjobben etter Arild Humlen. Etter en betydelig snuoperasjon de siste fire årene er det ikke behov for å røske i kretsapparatet. Humlen, Øwre og de andre i kretsstyret har klart det de fleste kretsstyrer sliter med. De har fått med seg de unge, de arrangerer populære årsmøter og det er smellfullt på alle seminarer.
– Gledespunktet er at de yngre medlemmene nå engasjerer seg og har innflytelse på hvor kretsen går. En nøkkel til å få med seg de unge er at seniorene må autorisere at yngre advokater skal få lov til å jobbe med advokatforeningsarbeid. Om ikke de eldre godkjenner dette, tør ikke de yngre å melde seg. I 2009 vil vi kombinere årsmøtet og en ettermarkering av 100-årsjubileet. I all beskjedenhet skal vi leie oss inn på operaen og få Rune Andersen og Rune Slagstad til å si noe morsomt og ettertenksomt om advokatrollen fremover, sier Øwre.
Mer etikk
En betydelig del av tiden intervjuet tok, snakket Øwre om etikk. Nesten uansett hva spørsmålet var, ble svaret etikk. Hva hjertet er fullt av renner munnen over med. Øwre mener advokatrollen er spennende nettopp fordi man får et helikopteroverblikk på samfunnet, men tidvis ser vi at advokaten blir en nyttig idiot for klienters grådighet. – Ikke minst gjelder dette forretningsadvokater, advarer Øwre.
– Etikk i advokatsammenheng er noe annet enn næringslivsetikk. Derfor bør advokater kunne klientenes etikk, fordi de to etiske tenkemåtene overlapper hverandre bare delvis. Advokatetikk er basert på lojalitet til regelverk og systemer. Næringslivsetikk må ses i lys av det å få størst mulig avkastning på investorenes penger - med minst mulig kostnad. Vi bør bli flinkere til å krysskoble kompetanse for å forstå hverandre bedre på dette området. Advokater bør forholde seg advokatetisk slik at begge parter står igjen med ryggrad. Men, i praksis blir advokaten tidvis brukt av klienten - bevisst eller ubevisst for advokatens del - for å nå et mål. Om det målet i ettertid fører til rettssaker eller tap av omdømme, har ikke basisvurderingene til advokaten vært gode nok. Jeg har klienter som er næringslivstopper og som har vært nær bankerott som konskekvens av graverende råd fra advokater. Dette kan fremstå som regelrett plyndring på høylys dag med god hjelp fra advokatkolleger. Så ender man opp med lange prosesskriv som det er vanskelig for en dommer å få fullgod oversikt over. Det er nok kanskje lettere å avdekke “røverstreker” fra advokater i de mindre firmaene, men det er først og fremst de store firmaene som hentes inn til oppdrag hvor saksomfanget blir slik at det er vanskelig for de fleste å se de juridiske poengene I lys av sakens omfang, og dermed kan bli misbrukt. Det er neppe riktig at store firma har systemer som fanger inn brudd på næringslivets etikk. Slike systemer finnes ikke etter det kretslederen kjenner til.
-
– Det er frustrerende når kolleger bommer på helheten selv om de treffer på detaljene. Og trist å se på at advokater står bak prosesser og jager på i ulike sammenhenger så alle eggene i kurven knuses på veien. Jeg frykter at vår næring skal få slike utslag som vi for tiden ser rundt eiendomsmegleromdømmet. Foreløpig har vi mer troverdighet, men det kan definitivt bli bedre. Vi må lengre enn det. Saker som Rhode-Garder saken burde vi ha vært spart for. Her er det skuffende å se at Rhode-Garder ikke klarer å se hvordan en slik oppførsel skader omdømmet for hele bransjen. Som alltid er det noen som ødelegger for andre. At noen gjør det motsatte av oss andre, betyr ikke at flertallet alltid skal holde kjeft. Vi har mye å gjøre på det advokatetiske området - blant annet for forretningsadvokater, og bør heller øke etterutdanningen på etikk, sier Øwre og går rett inn i diskusjonen som nå raser i foreningen etter at tallene for manglende etikktimer ved etterutdanningsperiodens slutt kom på bordet.
Yrke som suger
Øwre mener advokatyrket er interessant både fordi man får et godt overblikk i samfunnet, og fordi man blir trukket inn i kompliserte problemstillinger det kan ta uker å komme seg ut av. Dette suget har både positive og negative sider. Positive for en selv, ikke så positive for omgivelsene. Øwre har kone og en voksen datter, og har opplevd presset også da datteren var liten. Kona hadde da en fleksibel stilling, og kunne ta brorparten av ansvaret hjemme.
– Jeg fikk til å spise middag hjemme stort sett hver dag da vi hadde småbarn, men det ble en del sene arbeidskvelder hjemme. Advokatyrket er interessant nettopp fordi man blir dratt inn i kjøttkverna og noen ganger opplever jobb bortimot 24 timer i døgnet syv dager i uka, slik jeg erfarte etter Partnair-ulykken. Det er da man får erfaringer som man kan flyte på senere. Har man alltid gått hjem klokken fire, har man neppe opplevd noe ekstraordinært i denne bransjen. Baksiden er at man taper på manglende fokus på familie, venner og sosiale ting. Man skal ha forståelsesfulle ektefeller. Det kan være mer ensomt og vanskelig for dem som er hjemme og venter, enn for oss som er på jobb og har det moro.
Veteranbilentusiast
Privat er Øwre opptatt av jakt og fiske, og ikke minst veteranbiler. Kona og han drar på veteranbiltreff årlig, og han har en Morgan han farter rundt med på sommerstid. Dessuten er han humanetiker på sin hals.
– Jeg gikk på konfirmasjonsundervisning hos Karsten Isaksen, og etter noen måneder tok Isaksen meg til side, klappet meg på skulderen og sa at jeg nok ikke passet så godt i statskirken, humrer Øwre.
Men, om kirken har gitt opp Øwre, så klarer han seg godt i familiens skjød. Datteren har riktignok flyttet hjemmefra, men hun har beholdt atelieret sitt i barndomshjemmet. Og hun har ikke så mye vondt å si om faren.
– Han kan nok bli skikkelig hissig noen ganger. Om han tenner på noe, så tenner han skikkelig, sier datteren.
– Og som regel går det ut over familien, legger kona til og ler hjertelig.
