Sabler ned forslag om å begrense erstatning for inntektstap etter frifinnelser

Justis- og beredskapsdepartementet foreslår å innføre en øvre beløpsgrense for dekning av inntektstap ved erstatning eller straffeforfølgning.

Forslaget begrunnes i at det de siste årene er blitt fremmet krav om dekning av svært høye inntektstap, og at det for å sikre en bærekraftig ordning som er i tråd med den alminnelige rettsfølelsen, må settes en grense.

Den foreslåtte beløpsgrensen skal være 160 G, som pr. 1. mai i år tilsvarer drøye 20,8 millioner kroner.

Beløpet skal gjelde ved utregningen av alle typer inntektstap, også fremtidige inntektstap, heter det i høringsnotatet, der det samtidig presiseres at departementet ikke foreslår noen øvre grense for hvor stort beløp som kan tilkjennes i oppreisning.

- Samfunnet må ta regningen

Advokatforeningen har en rekke innvendinger mot forslaget, kommer det frem i foreningens høringsuttalelse, som er utarbeidet av lovutvalget for strafferett og straffeprosess.

- Det er lett å være enig med departementet i at det er viktig å kunne etterforske kriminalitet, også økonomisk kriminalitet. Men da er det desto viktigere at samfunnet tar regningen når det viste seg at siktede ikke hadde gjort noe galt, sier Anders Brosveet.

MP'en i Elden er medlem av lovutvalget for strafferett og straffeprosess. 

Viktige perspektiver mangler i departementets tilnærming, skriver Advokatforeningen innledningsvis i sin høringsuttalelse.

- Gjelder der den siktede / tiltalte ikke kan klandres

Lovutvalget for strafferett og straffeprosess

Disse sitter i lovutvalget:

• Bernt Heiberg (leder) (bildet)
• Anders Brosveet
• Julie Conradi-Larsen
• Christian B. Hjort
• Ann Johnsen
• Tonje Lilaas Larsen
• Stian Mæland
• Nicolai Skjerdal
• Simen Skjønsberg
• Silje Elisabeth Stenvaag
• Frode Sulland
  

Strafforfølgning har en iboende stor skadeevne, og det gjelder i særdeleshet ved økonomiske straffesaker, påpeker foreningen.

«Det ligger derved i sakens natur at en pågripelse og ransaking hos en næringslivsleder uten videre vil påføre svært store økonomiske tap. Hvis det viser seg at vedkommende ikke hadde gjort noe galt, har det offentlige objektivt sett begått urett – uavhengig av om noen kan klandres for feilvurderinger».

Straffeprosessloven § 446 gir grunnlag for nedsettelse av kompensasjon i tilfeller der det foreligger ulike former for medvirkning til skaden fra den skadelidtes side, minner foreningen om. 

Diskusjonen om forslaget til å begrense erstatning gjelder derfor i tilfeller der den som er blitt strafforfulgt, ikke selv er å klandre for at skaden oppstod.

- Påtalemyndigheten har tatt helt feil

«Selv om det neppe er slik at påtalemyndigheten lar seg påvirke av risikoen for å pådra staten erstatningsansvar, kan det fremstå ønskelig om man i større utstrekning tenkte seg en gang ekstra om før man går til skritt som åpenbart har stor skadeevne», skriver Advokatforeningen.

Årsaken til omfattende erstatningskrav i en rekke større økonomiske straffesaker de siste ti årene, skyldes at påtalemyndigheten har tatt fundamentalt galt rettslig utgangspunkt, skriver foreningen videre, og trekker frem Transocean-saken som særlig relevant.

Men også i mange andre store økonomiske straffesaker har tiltalene først og fremst sviktet som følge av at påtalemyndigheten tok feil av rettsreglene, ifølge Advokatforeningen.

«Det finnes eksempler på at forsvarere har varslet om den uriktige rettslige forståelsen fra tidlig under etterforskningen, men der påtalemyndigheten har kjørt saken videre på tross av tydelige frifinnelser både i tingrett og lagmannsrett, endog med forsøk på anke til Høyesterett.»

Trekker parallell til ekspropriasjonsretten

I høringsnotatet setter departementet spørsmålstegn ved om det er rimelig at staten, ut fra et rent objektivt ansvar, skal holdes ansvarlig for inntektstap på eksempelvis hundre millioner kroner for en strafforfølgning som har pågått over relativt kort tid.

Det er vanskelig å se grunnlaget for et slikt spørsmåltegn, mener Advokatforeningen.

«Tvert imot vil det fremstå som støtende om staten gjennom objektivt ubegrunnet bruk av sitt voldsmonopol ansvarsfritt skal kunne påføre enkeltindivider omfattende tap. Det er nærliggende å trekke paralleller til den grunnlovsfestede ekspropriasjonserstatningsretten. Samfunnet utsetter individer for tap av hensyn til at samfunnets rettshåndhevelsesmaskineri skal virke. Det er «statens tarv» som fordrer dette, og den som da lider tap «bør … ha full erstatning av statskassen». Hensynene er langt på vei de samme som i Grunnloven § 105.»

Frykter nedkjølingseffekt

I høringsnotatet viser departementet også til at et objektivt ansvar for så store beløp kan føre til at politi og påtalemyndighet blir mer varsomme med å strafforfølge denne type kriminalitet.

Advokatforeningen lister opp to grunner til at dette hensynet ikke kan begrunne forslaget om begrensninger.

«For det første fremstår det ut fra de senere års erfaringer å foreligge svært gode grunner for en høyere grad av kvalitetssikring og bevissthet om skadeevnen ved tvangsmiddelbruk i økonomiske straffesaker.»

Videre mener foreningen at «en begrunnelse om at det er nødvendig å iverksette tiltak med stort iboende skadepotensial for å håndheve landets lover, med styrke tilsier at kostnadene ved slike skader må bæres av staten som en driftskostnad ved rettshåndhevelsen».

Mener erstatningen bør økes

I mange av de avsluttede og pågående sakene er det grunn til å tro at  prosesskostnadene har kostet samfunnet større beløp enn erstatningssummene, mener Advokatforeningen.

Den mener at det er grunn til å utvide erstatningsadgangen i tilfeller der det er en rimelig nær og direkte sammenheng mellom den skadeforvoldende forfølgningen og de indirekte tap.

«Konkret vil Advokatforeningen foreslå at lovgiver bør gi anvisning på en oppmykning av den svært strenge praksis for adekvansavgrensning av indirekte tap som har blitt en konsekvens av Rt. 2004 s. 1816, i saker om erstatning etter strafforfølgning.»

Mener foretak ikke skal måtte bære tapet

Departementet foreslår også at juridiske personer skal unntas retten til erstatning etter straffeprosessloven § 444. Dette er heller ikke Advokatforeningen enig i.

Foretak kan for eksempel lide store tap som følge av arrest i skip eller beslag av driftsmidler, påpeker foreningen. 

«Dette er svært håndgripelige situasjoner der tapspotensialet er innlysende for de som på statens vegne forsettlig påfører skaden. Når det senere blir avklart at inngrepet objektivt sett ikke skulle ha vært foretatt, er det vanskelig å se noen rimelig grunn til at den uskyldige virksomheten skal bære tapet.»

Heller ikke Riksadvokaten støtter forslaget

Rett24 skrev mandag at også Riksadvokaten er uenig i departementets forslag om å begrense erstatningen for inntektstap.

«Hva gjelder ordningens bærekraft, merker en seg at høringsnotatet viser til at det de senere år har blitt fremmet svært høye krav. Disse kravene har imidlertid for en stor del blitt avslått, og utbetalingene under ordningen har hittil vært relativt lave. Etter riksadvokatens syn er det ikke gitt at risikoen for at man i fremtiden vil måtte utbetale svært høye beløp i strid med den alminnelige rettsoppfatning, oppveier fordelene ved å beholde dagens generelle ordning», heter det i Riksadvokatens uttalelse.

Riksadvokaten stiller seg ikke bak tanken om at høye erstatninger kan gjøre politi og påtalemyndighet mer forsiktige med å strafforfølge økonomisk kriminalitet, sammenlignet med andre typer kriminalitet.

«Etter riksadvokatens oppfatning er det ikke grunn til å anta at dagens erstatningsordning påvirker politiets og påtalemyndighetens arbeid. Om noe kan det stilles spørsmål ved om det vil skape fare for overforsiktighet i politi og påtalemyndighet dersom disse sakenes regelmessige etterspill vil være sivile søksmål hvor tjenestepersoner må forsvare seg mot påstander om at de har opptrådt i strid med profesjonsnormen.»

Økokrim, derimot, støtter forslaget om å innføre en beløpsgrense.