– Jeg har vært på alle sider av bordet, unntatt i fengsel

Ellen Holager Andenæs drømmer seg bort til familiens sommersted på Tromøya som ble kjøpt av hennes svigerfar, Johs Andenæs, i 1962. Om kort tid vil hun vende snuten sørover for å tilbringe store deler av sommeren på den åtti mål store tomten utenfor Arendal.

– Det er en del gress å klippe der, men jeg liker å sitte på John Deere-klipperen og nyte sommeren. Kanskje kommer jeg til å kjøpe en liten Vinderen-grevling etter hvert, sier Andenæs, som vurderer innkjøp av robotklipper.

Elegant ikledd en hvit linskjorte og spreke oransjefargede slengbukser, sitter hun avslappet i kontorstolen sin bak en stor skrivepult. Tidligere flommet den over av permer, dokumenter og bøker. Nå er det betydelig mindre som hindrer øyet i å se bordets blanke overflate.

– Nå jobber jeg så lite som mulig. Jeg har advokatbevilling, og går i retten, men i helt ubetydelig grad i forhold til før. Det er noen saker jeg har gått inn i, som jeg ønsker å avslutte på en god måte. Sånn sett er det ideelt å være med å eie sjappa selv, fordi jeg kan bli her så lenge jeg synes det er hyggelig å holde på.

Ellen Holager Andenæs

Alder: 75

Opprinnelig fra: Alt ettersom hva jeg synes lønner seg. Kløfta når jeg ikke ønsker å fremstå som en vestkantjente. Ellers sier jeg Ris.

Fagområde: Straff og staffeprosess.

Antall timer på jobb i uken: Svært redusert i forhold til før, men det er vanskelig å skille mellom jobb og fritid. Det går over i hverandre.

Antall saker i retten siste år: Jævlig mye før. Mye mindre nå.

– Det sitter langt inne å gi seg helt, sier hun.

En pionér

75-åringen lener seg tilbake i stolen og tenker tilbake på en innholdsrik karriere.

Hun har etterlatt seg et stort fotavtrykk innenfor det norske rettssystemet. Hun har satt presedens og brutt barrierer.

– Jeg har vært på alle sider av bordet, unntatt i fengsel. Vi får se om jeg klarer å begå noe straffbart, men jeg vet ikke hva det skulle vært, ler Andenæs.

Hun startet eventyret som politiadvokat.

I 1983 tok hun et markant steg opp, da hun ble utnevnt til Norges første kvinnelige statsadvokat. Milepælen ble etterfulgt av myndige stillinger som ordenssjef og kriminalsjef ved Oslo politikammer, før hun byttet ut politiuniformen med den sorte dommerkappen.

– Jeg var konstituert lagdommer ved Borgarting lagmannsrett i halvannet år. Det var et godt miljø, men det var nok litt for passivt for meg. Jeg gikk fra at det kokte, til nesten ikke å snakke noe som helst. Jeg mistet talens bruk, forteller Andenæs.

Enkel overgang

Året er 1996. En 49 år gammel Ellen Andenæs er på vei hjem fra jobb da hun oppdager advokat Morten Kjensli på en fredfull hjørnekafé ved Tinghuset.

– Jeg synes han var en veldig god advokat, så jeg spurte litt spontant om han hadde en jobb til meg.

Svaret var ja, og første arbeidsdag som fullmektig fulgte like rundt hjørnet. Nå skulle hun bli forsvarer.

Det ble likevel et tidlig opphold i fullmektigperioden for den eventyrlystne juristen. Hun ville danse en siste vals med politiyrket.

– Jeg ble konstituert overvåkningssjef, og satt på toppen av Politihuset. Etter åtte måneder bestemte jeg meg for å ta et endelig farvel med politiet og virkelig bli forsvarer.

– Det var ikke vanskelig å snu på den flisa. Det er akkurat den samme jobben, bare at man leter etter de motsatte argumentene, sier Andenæs om overgangen til forsvareryrket.

Spydde i en uke før debuten i Høyesterett

Hun ble etter hvert en anerkjent forsvarsadvokat som prosederte en rekke store saker for domstolene. Det var en arena Andenæs hadde lang erfaring med fra tiden i påtalemyndigheten.

Hun tenker tilbake på første gang hun var i Høyesterett som statsadvokat.

– Det var verdens minste sak. Saksbunken var maksimalt en centimeter høy, og jeg var fullstendig overforberedt. Hele uken i forveien spydde jeg hver eneste morgen fordi jeg var så nervøs. Jeg tenkte at dersom jeg fikk spørsmål som var en millimeter utenfor de få arkene, så var jeg «fucked».

– Det viste seg å gå fint. Jeg likte meg godt der etter hvert, og ble ganske varm i trøya, sier Andenæs.

Frekk og freidig

Gjennom mediene ble hun kjent som en dominerende og streng skikkelse.

– Jeg hadde en jobb hvor det sjelden var naturlig å se blid ut. Det var ofte veldig seriøse og alvorlige saker da jeg var foran kamera. Jeg ble litt lei av det imaget og ville rette opp inntrykket, forteller Andenæs.

Nøkkelen ble TV2-programmet Torsdagsklubben, hvor hun etter hvert figurerte både som gjest og programleder, og tok rollen som rappkjeftet humorist sammen med de to komikerne Otto Jespersen og Thomas Giertsen.

– De gutta var så frekke, og jeg elsket det. Jeg har vokst opp på vestkanten, så frekke gutter er noe jeg har håndtert hele livet. Selv kan jeg også være frekk når jeg vil. Det var jævlig moro, forteller hun.

Sammen med Otto Jespersen drømte hun om å lage et program om deres felles lidenskap, sopp.

– «Ellen og Otto på sopptur» kunne blitt et morsomt program. Vi skulle jakte etter trøffel med griser i Italia og spise giftig sopp i Russland. Vi skulle jugd, skrytt og hatt det morsomt. Nå er det nok for sent, dessverre.

Vil fjerne minstestraffen for voldtekt

– Nå over til de faste spørsmålene i vår sommerspalte. På hvilket fagområde bør rettstilstanden endres fortest mulig?

– Minstestraffen for voldtekt på tre år bør oppheves umiddelbart. Hvis dommerne får bestemme straffen skjønnsmessig, slik de gjør på mange andre områder, vil flere få en passende reaksjon på dårlig opptreden. Lovendringen har skjedd i beste mening, men virker mot sin hensikt.

– Når minstestraffen er på tre år, fører det til at retten vil kvie seg for å domfelle for voldtekt i mange saker. Dette medfører at det for ofte blir frifinnelse i saker hvor vedkommende hadde fortjent en form for reaksjon.

– Hva er den største utfordringen på ditt fagområde?

– Strafferetten er et stort felt, og fortjener gode advokater som ikke har det som venstrehåndsarbeid. Dessverre er betalingen så dårlig at de færreste advokater finner det mulig å drive med bare strafferett. Det vil bli mer og mer nedprioritert.

– Selv om salærsatsen har gått litt opp, så er den helt absurd langt bak. Strafferetten fortjener folk som er gode i faget.

– Elden er veldig raus

– Hvem er ditt faglige forbilde?

– Det er vanskelig å unngå min svigerfar, Johs Andenæs. Det er vel ingen jurist som har bidratt på tilsvarende måte til å hjelpe folk i bransjen med å bygge opp en god rettslig argumentasjon. Han er helt sentral.

Blant advokater er det særlig to Andenæs ønsker å trekke frem.

– Min gode venn og kollega, Berit Reiss-Andersen, er en helt usannsynlig god historieforteller. Det er veldig viktig som advokat. Hun argumenterer utrolig bra.

– Jeg vil også trekke frem John Christian Elden. Ikke bare fordi han er en flink gutt, men fordi han er veldig raus med de rundt seg. Han deler villig sine gode kunnskaper med alle kolleger. Dersom man står fast, kan man sende han en melding, og vipps så har man relevante bestemmelser og dommer liggende i innboksen. Det er en beundringsverdig kvalitet, i tillegg til det faglige.

Ordenssjef var drømmejobben

– Hva skulle du ønske du visste om advokatyrket da du var student?

– Jeg hadde ingen tanker om advokatyrket da jeg var student. Jeg hadde sett banden på andre siden av rettssalen i så mange år at jeg visste utmerket godt hva jeg gikk til da jeg ble advokat.

– Har du tatt et valg i din karriere som du har angret på?

– Absolutt ikke. Jeg har hatt vett til å si nei til alle de rare tilbudene jeg har fått. Verden er lett å bedra – det er utrolig hva folk tror jeg kan.

– Hva er drømmejobben for deg?

– Drømmejobben hadde jeg som sjef for Ordensavdelingen i Oslo. Jeg hadde enormt skrivebord uten bunker av dokumenter, og tusen polititjenestemenn til å holde orden i byen. Det var jævlig moro. Forsvareryrket har vært fantastisk morsomt og givende, men ordenssjef er nok likevel drømmejobben.

Kritisk til ruspolitikken

– Hvilken sak har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Frifinnelsen av Thomas Thendrup i Gulating lagmannsrett. Han hadde tidligere blitt funnet skyldig i NOKAS-ranet av Stavanger tingrett, og fikk en dom på 16 års forvaring med ti års minstetid. Selv nektet han hele veien for å ha vært med på ranet. I lagmannsretten var han den eneste som ble frifunnet. Lettelsen var enorm.

Gleden skulle likevel vise seg å bli kortvarig.

– Retten trakk seg tilbake, før de kom tilbake 20 minutter senere og satte juryens beslutning til side fordi de mente at han åpenbart var skyldig. Det ble ny runde, hvor han ble funnet skyldig med fattige én stemme overvekt. Å se hvor kort vei det mellom frihet og absolutt katastrofe for en person, ga sterke inntrykk.

– Hvem i Norge fortjener en ufrivillig dukkert?

– De i påtalemyndigheten som har bidratt til at unge mennesker tror det er greit å bruke narkotika fortjener en jævla dukkert.

Sørlandsferie

– Hva er din guilty pleasure?

– Nå er jeg nokså skamløs, men min gulity pleasure måtte eventuelt være at jeg liker å kope og glane i timevis.

– Hvor går årets sommerferie?

– Jeg skal være på Tromøya hele sommeren. Der kan jeg også jobbe, selv om det nok blir betydelig mindre enn tidligere. Jeg elsker å lese dokumenter på hytta – det er gøy. Ikke like gøy som sopp, men nesten.

– Hvilket spørsmål kunne du ønske at du fikk?

– Hvordan det føltes å bli utnevnt til verdens første kvinnelige pave.