- Kom på landsmøtet! lokker han. Velkommen til Trondheim i juni. Det er viktig at advokater samles, sier landsmøtegeneral Arve Opdahl. – Vi slår gjerne Bergen, som hadde 400 deltakere sist, for tre år siden. Jeg lover at de aller fleste skal finne noe aktuelt og spennende på det faglige programmet, og det er sikkert ikke for sent å melde seg på. Vi strekker oss langt, helt frem til åpningsdagen 12. juni. Det er nesten så Opdahl lover fire dager med sol i Trondheim også. Det ville jo vært fint for den sosiale delen av arrangementet.
Den 53 år gamle lederen av landsmøtekomiteen har mange gode hjelpere med seg og en profesjonell kongressarrangør til å ta hånd om det praktiske. Han er ikke alene, som når han forsvarer ungdom i drift. Eller bistår en som er tatt med 0,23 i promille og er knust. Men han har mye å tenke på når ambisjonene er skyhøye foran stortreffet. Ber man advokat Arve Opdahl om å gjøre en innsats, så svarer han ja på direkten og tar ansvar.
- Jeg har aldri sagt nei når Advokatforeningen har bedt meg om noe. Etter at jeg ble medlem i 1980 har jeg sagt ja med glede hver eneste gang. Det er verdifullt med et godt miljø blant advokater. Jeg har nok en god porsjon foreningsånd. Foreningen er viktig for vårt omdømme, vi må hegne om de etiske reglene og sørge for vår egen etterutdannelse. Derfor sier jeg konsekvent ja til verv og oppgaver når jeg blir forespurt.
Jeg sier ja til mye annet også.
Vis frem det gode
Trondheimsdvokaten Arve Opdahl er blitt spurt ofte. Han begynte forsiktig som revisor i kretsen i 1981 og avanserte til kretsstyremedlem, kretsformann og var i hovedstyret som Midt-Norges representant fra 1992 til 1995. Deretter har han tjent foreningen på en annen måte, som leder i Advokatforeningens u-hjelpsutvalg: Legal Aid Projects i Nepal og Uganda. Det var ikke unaturlig for en mann med adskillig internasjonal nysgjerrighet. Han leder norske advokaters uegennyttige innsats i to meget fattige land på syvende året. Hvert år brukes det til sammen tre millioner norske kroner til rettsprosjekter i de to landene, og Advokatforeningens årlige bidrag er 400.000 kroner pluss kompetanse.
- Men det er det dessverre ikke så mange som kjenner til. Mediene fremstiller norske advokater som flinke med penger – til seg selv. Vi har ikke klart å få en betydelig gratisinnsats i mange ulike sammenhenger frem i lyset. U-hjelpsutvalget har flere ganger invitert aviser til å bli med og skrive om prosjektene våre, men det er visst ikke så spennende at Advokatforeningen engasjerer seg i samarbeid med advokatforeninger i fattige land og oppnår relativt gode resultater. Vi har sett at det nytter, at støtten vi yter gir effekter for befolkninger som lenge har hatt det veldig vanskelig og som lider mye fremdeles. Det er veldig stimulerende å bistå i disse landene, sier Opdahl.
- Vi har ikke markedsført det gode vi bidrar med, hverken lokalt, nasjonalt eller internasjonalt. Jeg er en av så mange som 30 advokater bare her i Trondheim som jevnlig yter gratis rettsrådgivning til alle noen timer på kveldstid i byens folkebibliotek. Kommunen låner ut lokalene. Vi gir av vår fritid. Og vi gjør det med glede.
”Advokatproletariatet”
Veldig mange norske advokater kommer når klienter vi strengt tatt er ferdige med roper på oss fra fengselet eller når de er løslatt og i villrede om veien videre. Mange som har det vanskelig har ingen andre å ringe til enn advokaten som representerte dem i retten. Vi kan ikke se en annen vei når ressurssvake og betalingsudyktige medmennesker trenger oss til å geleide dem gjennom et byråkrati som de ikke forstår og som kanskje ikke alltid vil forstå dem.
Jeg er en del av et slags advokatproletariat i Norge. Det er ikke noe synd på oss av den grunn. Vi lider slett ingen nød, og vi er mange.
- Er du en idealist?
- Et så stort ord våger jeg ikke å ta i min munn. Det gløder i meg av og til. Jeg ser på meg selv som et høyst alminnelig menneske, et kjedelig menneske. Ofte ser jeg meg som en liten klovn i en stor manesje. Det er så mange som utad gir inntrykk av at de får til alt, mens jeg selv føler og innser mine begrensninger.
Jeg er opptatt av at advokatstanden må fortjene et godt omdømme. Norske advokater holder jevnt over en god etisk standard og forsvarer sine klienter til en akseptabel pris. Men det finnes alltid noen som overspiller og går på akkord med etiske prinsipper. Et tyveri er et tyveri også når det gjøres på en salærnota. Den som krever mer enn han skal ha, er en tyv, sier Opdahl til Advokatbladet.
- Akkurat som en tannlege som roter i tennene våre og sender en regning som ingen kan begripe.
Advokater som driver juridisk landhandel som meg selv – og det er veldig mange av oss omkring i landet – føler ikke at vi sliter med vårt omdømme. Det ligger mer på vitseplanet når mediene slår opp at noen advokater ligger høyt på ligningslisten. ”Advokatproletariatet” kjennetegnes ved at en stor andel av inntjeningen skjer etter offentlige satser. Vi får ofte klienter med store hjelpebehov og bruker mer tid på dem enn vi får betalt for. Vi gjør aldri noe økonomisk kupp som faste forsvarere fordi vår vare er kompetansen og fordi døgnet har et begrenset antall timer.
Vi arbeider med folks skjebner, ikke med folks penger. Jeg kaller det skjebnejus.
Kun strafferett
- Fristes du ikke av noen ”fete” næringslivsoppdrag i blant?
- En advokat som primært driver med strafferett må være mye i retten. Folk pågripes og fengsles. Telefonen ringer, og jeg må fly av gårde til en som er satt i varetekt. Da er jeg jo ingen god partner for en næringslivsklient med krav om rask hjelp, raske svar på telefaks eller e-post. Denne uken er jeg tre dager i retten og har bare tid til brannslukking på kveldstid. Da er jeg ikke tilgjengelig for en klient som trenger øyeblikkelig bistand før han skriver under på en viktig avtale. Det er vanskelig å være god både som forsvarer i straffesaker og for næringslivet samtidig.
Jeg har ikke noe mot at advokater tjener millionbeløp på ærlig vis, og jeg synes det er rart å bo i et land der folk flest synes det er mer aktverdig å bli lottomillionær enn millionær på hardt arbeid.
- Men gratisarbeid har du altså tid til?
- Det er noe helt annet, og det er mange flere enn meg som ofrer mange arbeidsuker hvert år uten godtgjørelse. Hver dag for u-hjelpen er en tapt dag for advokatpraksisen, men jeg taper dem med glede. Ligningsmyndighetene i Trondheim ser at advokat Opdahl ikke ligger så høyt. Men det har jeg heller aldri hatt som mål. Min privatøkonomi er god nok, jeg ville ikke ha gått særlig ned i levestandard hvis jeg for eksempel hadde gått over til en dommerstilling.
- Men det gjør du ikke?
- Nei. Jeg ville ha fått et mer ordnet liv, men også et liv med selvpålagte restriksjoner som ikke passer for meg. Jeg lever ikke utsvevende, men jeg vil ha min frihet. Jeg er ingen kontormann. Dommere har en tendens til å bli forsiktige med privatlivet og forsiktige med hvem de omgir seg med. Norske dommere er dessuten redde for å gi uttrykk for at de skaper rett. De tolker, heter det. Men i praksis skaper de selvsagt rett. Det er jo helst saker uten klare løsninger som kommer for retten.
Det er innholdet i arbeidet som advokat som er givende for meg. Av og til opplever jeg som forsvarer i straffesaker at en klient som snakker sant ikke blir trodd og at dommen vedkommende får er gal og urettferdig. Når jeg går ut etter slike opplevelser, får jeg lyst til å slenge vesken i elven og begynne med noe helt annet. Jeg har vært forsvarer i over 20 år og fast forsvarer i Trondheim tingrett og Frostating lagmannsrett i over ti år. Det har vært noen slike nedturer. Som forsvarer må man være innstilt på å tape ofte fordi klientene som regel har gjort noe galt. Det er ingen rolle for en som må vinne hele tiden.
Advokat, nei takk!
Advokat Arve Opdahl hadde akkurat vært på inspeksjonsreise i Uganda da vi møtte ham på kontoret i Kjøpmannsgaten i lokalene til Advokatene ved Bybroen – kloss ved et av trondhjemmernes landemerker, Lykkens Portal.
Det er to partnere til i advokatfirmaet; Olsson og Nygård. Olsson er hans kone fra Fredrikstad. Advokat Anne-Brit Olsson var med helt fra starten og driver med familierett, arverett, erstatningsrett, barnevern og lignende. Hun er ikke forsvarer, men brukes ofte som bistandsadvokat. Skjebnejus det også, ifølge ektemannen.
- Hun er mer strukturert enn meg. Når jeg spaserer til jobben har jeg alltid en slags plan for dagen. Men så ringer telefonen, og dagen blir helt annerledes. Det skjer nesten alltid.
- Hvorfor ble du jurist?
- Min far var jurist, høyesterettsadvokat og revisor i dette lokalet. Han bygget firmaet sitt opp med to tomme hender. Det tok all hans tid. Derfor skulle ikke jeg bli jurist og slett ikke advokat. Far så jeg ikke mye til som barn. Han var gått før jeg sto opp for å gå til skolen. Mor arbeidet deltid på hans kontor og var hjemme klokken 14. Far hvilte middag mens jeg lekte ute, og han kom hjem etter arbeidsøkt nummer to etter at jeg hadde sovnet. Som mange andre i Trøndelag er jeg av bondeslekt, og lange sommerferier med mor ble tilbrakt på Inderøy. Far kom i helgene og hadde kort ferie. Jeg ville ikke ha en sånn jobb, sier Arve Opdahl.
Juridisk drosjesjåfør
Etter artium på Trondheim Katedralskole i 1968 kunne han ha tenkt seg å bli sivilingeniør. NTH lå jo der, men unge Opdahl var ferdig med å bo hjemme. Veterinær var også aktuelt etter mange somre med gårdsarbeid, men det var for vanskelig å komme inn. Så i første omgang ble det militærtjeneste - sersjantkurs og tjeneste i militærpolitiet, og dette skjerpet interessen for jus.
- Ja, men jeg la vekt på at jeg valgte jus, ikke yrke. Jeg kjørte drosje i Oslo i hele studietiden i helger og på kvelds- og nattskift. Dette har jeg hatt stor nytte av senere i livet. Advokater må være parate til å yte folk tjenester. Jeg er en juridisk drosjesjåfør! Jeg er til disposisjon når noen kaller på meg. Den som står på holdeplassen får oppdrag.
I taxien fikk jeg kontakt med folk i alle livets faser, og jeg så hvor mange som hadde flaks som klarte seg ute på byen. Folk som hadde satt seg selv i fare. Jeg så hvor tilfeldig det var at noen kom seg helskinnet hjem mens andre havnet i trøbbel. Marginene er små. Det er viktig å ha dette perspektivet som advokat, synes jeg. Mye skjer tilfeldig.
Livet som drosjesjåfør i Oslo er blitt farligere. Det var selvsagt mange brysomme folk å håndtere om natten den gang også, folk i alkoholrus kan være svært brysomme. Men alkoholen virker samtidig sløvende, de er ikke så kjappe. Andre rusmidler som vi kjenner godt i dag skaper langt mer uforutsigelige reaksjonsmønstre. Da jeg begynte som advokat var det mest fyllekriminalitet, og vold var ofte fylleran. Fulle folk som ranet hverandre. Flere og flere har nå et rusproblem som omfatter mer enn alkohol. Dop, dopgjeld og vold i en skremmende blanding.
Jeg har alltid klienter som sitter i Trondheim fengsel. Unge som settes i varetekt for første gang prøver jeg alltid å besøke samme dag. En kveld hver uke konfererer jeg med innsatte klienter som har spurt etter meg.
Samfunnsengasjert
I Norge brukes varetektsinstituttet mer en jeg opplever det i andre land. Fengsling av ungdommer med begrunnelsen fare for bevisforspillelse, fører ofte til at trykket i saken daler, at det ikke blir så mye etterforskning i perioden varetekten varer. Andre systemer bruker kausjon som substitutt for varetekt. Meldeplikt hver dag er et alternativ. Vi fengsler for mye og ofte for lenge, etter min mening. Jeg tror ikke at straffens lengde, for eksempel ni måneder istedenfor syv, er så avgjørende for gjerningsmannens tanker om å forbedre seg. Det trengs ikke lange straffer for vanlige småforbrytelser. Jeg tror mer på rask oppklaring, rask avgjørelse og umiddelbar soning av straffen. To uker fengsel straks for mindre alvorlige lovbrudd er bedre enn lang venting for å sone en del måneder. Den dømte kan komme videre i livet sitt. Lang ventetid innebærer ofte flere lovbrudd å svare for.
- Er du en sekstiåtter?
- Nei. Jeg har vandret litt politisk og vært medlem av et parti en gang. Nei, det ligger ikke på det politiske, men på det sosiale plan for meg. Jeg var ingen radikaler som student. Men jeg var samfunnsengasjert og sosial. Jeg spilte i Corpsus Juris. Trompet. I studietiden misunte jeg venner som hadde valgt medisin, et internasjonalt fag. De kunne arbeide hvor som helst i verden etterpå. Etter hvert har jeg erfart at jus på sin måte også er et internasjonalt fag. Det er ikke veldig store forskjeller i oppbyggingen av rettssystemene.
I løpet av mine år som advokat har jeg merket meg at regjeringsskifter har betydd minimalt for ressurssvake mennesker i Norge, mennesker som trenger støtte for å komme ut av et uføre. Likegyldigheten gjør det vanskelig for meg å engasjere meg partipolitisk.
Men boligpolitikk har engasjert meg lenge, understreker Arve Opdahl. Han har lenge vært styreleder i Trondheim og Omegn Boligbyggelag, TOBB. Jeg er ikke født inn i kooperasjonen, men jeg bodde i boligblokk i yngre år. TOBB har gjort en uvurderlig innsats innen sosial boligbygging og vist evne til å ta vare på store verdier. Det har vært og er fortsatt en glede å få være med på dette viktige arbeidet.
Avhør på lydbånd!
- Du ble altså advokat, som din far. Hvorfor?
- Jeg tror at min far ble veldig glad da for at jeg tok over lokalene sammen med min kone i 1980. Hans praksis var så personlig og spesiell at det ikke var noe å bygge videre på for oss. Etter juridikum hadde jeg mange muligheter og søkte litt hist og her. Skatteetaten, Sivilombudsmannen og Romerike politikammer. Svarene var positive, alle tre stedene åpnet døren for meg. Jeg valgte å bli politijurist fordi det hørtes mest actionpreget ut, jeg kunne komme i rettssalen raskt. I nærmere ett år arbeidet jeg på Romerike. Men jeg bodde i Oslo og søkte meg over til Oslo politikammer.
I disse to-tre årene beskyldte jeg folk, jeg forsvarte dem ikke. Etterpå har jeg tenkt mye på hvor lett det var å få domstolen til å følge mine beviser og mine argumentasjoner for fengsling. Når påtalemyndigheten påstår at noe er bevist, så fikk den egentlig lett gehør hos dommerne. Mer gehør enn jeg ofte har hatt følelsen av som forsvarer.
Det er dessverre ikke er tillatt med båndopptak under politiavhør i Norge. Tiltaltes stemme blir nok hørt og nedtegnet, men den vanskelige situasjonen for folk som ofte har små ressurser gir ikke trygghet for at budskapet når frem. Politifolkene gjør en grei jobb, men det blir ikke klientens forklaring det som kommer på papiret – den mangler nyanser og poenger som ville ha kommet frem hvis man kunne spille av et bånd.
Den største svakheten ved den skriftlige praksisen er at man i Norge kan avhøre personer som fremdeles er under påvirkning av rusmidler uten at dette nødvendigvis kommer frem av referatet. Ruspåvirkning har betydning for evnen til å snakke presist og ikke minst for evnen til å korrigere misforståelser.
Bruk av lydbånd under avhør vil øke rettssikkerheten, tror advokat Arve Opdahl, og kom på at han glemte å si noe viktig da han snakket om politikk.
Bagateller som svir
- Jeg har lyst til å si høyt og tydelig at det norske samfunn er blitt for komplisert for vanlige, lovlydige folk og at vi har for lite rettspolitisk og særlig kriminalpolitisk debatt i Norge. Vi må ha regler og straffetrusler, men det er gått inflasjon i systemet vårt når alt skal lovfestes og straffebelegges.
Lovlydige folk har ikke den samme følelsen av å stå på rett side, er jeg redd. Det er i mine øyne blitt mer tilfeldig hvem som får en reaksjon på mindre forseelser. Politikerne vedtok promillegrensen 0,2 ut fra et slags normsynspunkt, de hadde lite eller intet belegg for at innskjerpelsen ville redusere tallet på trafikkulykker. Hvem har tatt en kjøretur uten å bryte en eneste trafikkregel? Politikerne gjorde noe, men det er ikke politikerne som møter dem som blir tatt for lavpromille. Ubetenksomhet betyr bøter, de straffes. De kommer på mitt kontor og gråter. Det dreier seg om folk som har satt sin ære i å være ustraffet. De er knust.
Jeg er så gammeldags at jeg vil minne om at det er viktig å være seg bevisst at så mange nordmenn vil holde seg på matta. Da må ikke systemet være så innfløkt at også de veldig lovlydige får mistanke kastet over seg, slik vi for eksempel opplever i spørsmål om samboeres rettigheter til trygd. Det store flertallet som har satt sin ære i å holde sin sti ren, representerer noe viktig som krever en viss varsomhet fra lovgiver.
Hvor mange skal straffes for bagateller i trafikken før man mister respekten for lov og rett? Det blir stadig vanskeligere å se hva man kan straffes for og hva man ikke kan straffes for. Fyrlykter og lanterner i samfunnet slukker hvis man slår hardt ned på vanlig, hverdagslig menneskelig svikt og ganske så ufarlig atferd. Jeg er ikke akkurat tilhenger av fyllekjøring, men det gjør vondt i meg når en som tilfeldig er stoppet med 0,23 i promille får sitt liv snudd opp ned. Ikke rent rulleblad lenger. En ufattelig skam for mange. Det må ikke være altfor vanskelig å tilhøre landets ryggrad, de lovlydige.
For oss advokater er det heller ingen spøk å bli dynget ned av nye lover, regler og forskrifter, sier Arve Opdahl og tar frem en bunke med Norsk Lovtidend: En månedlig trykksak med omtrent 150 sider.
- De aller fleste jurister, uansett politisk oppfatning, er nødt til å bli konservative. Det er et ork med endringer når det kommer så mange av dem. Enhver endring og alt nytt betyr plunder. Man skal sette seg inn i noe nytt, hele tiden. Og det går jo ikke med presserende gjøremål i kø. Jeg klarer ikke å ha oversikt over det som angår meg selv og min familie engang, sukker han.
- Det blir feil med kompliserte regelverk for graving i egen hage og bygging av sykkelbod, for eksempel.
Storm i Salten
Familien Opdahl/Olsson er imidlertid oversiktlig nok. To barn. Ingen av dem blir advokater.
- Morten studerer merkantile fag i Barcelona. Marit Christine studerer ernæringsfysiologi i Oslo og truer med å skrive oppgaven ”Mine foreldres kosthold”. Det blir vel i så fall ikke så flatterende for oss. Det har vært mange kjappe måltider hjemme, mye pølser og pizza i full fart. Det hadde vært artig om de hadde fulgt oss og gått inn i firmaet. Men det er fullt forståelig at de gjør noe annet. De har sett det de har sett akkurat som jeg så min fars hektiske liv.
Forskjellen er bare at Arve Opdahl 30 år gammel ikke gjorde som faren, og det har nok Nord-Norge litt av skylden for. Han vendte ikke rett hjem fra Oslo for å ta over lokalene i Kjøpmannsgaten 10. Først ble det to år som dommerfullmektig i Salten.
- En veldig rik tid, jeg ble glad i det nordnorske, det var lett å få venner der. Lett å ha med folk å gjøre. Tonen var åpen, ærlig og tøff. Slikt har jeg sans for. Trøndere og nordlendinger har mye til felles.
Jeg reiste mye i disse to årene, Salten distrikt var de ni kommunene omkring Bodø fra Rødøy i syd til Steigen i nord. Det var lange avstander. En opplevelse sitter spesielt dypt i meg. Jeg hadde holdt rettsmøte i Steigen i flere dager og skulle hjem i helgen. Tomgangsforbudet var nettopp innført i Norge. Det var storm og kaldt og en times ventetid på fergen over til Røsvik i Sørfold. Lovens mann var den eneste som slo av motoren, ingen av de andre i fergekøen. Jeg hadde dømt folk og måtte selv følge loven. Mens jeg satt og frøs tenkte jeg på hvor lite velmenende kontorister sentralt visste om det virkelige livet nordpå, sier Opdahl.
- Ikke så mye mer enn om rettssystemene i Nepal og Uganda, kanskje. Hva har prosjektene langt borte ført til?
- Det startet med Nepal midt på 80-tallet etter et møte med jurister derfra på en kongress. Dette resulterte i et pionerprosjekt, det aller første forpliktende samarbeid mellom advokater i et industrialisert land og et u-land. Prosjektet i Uganda kom etter søknad derfra til Advokatforeningen og kom i gang i 1990 med demokratiseringsmidler fra Utenriksdepartementet de første fem årene. Siden da har begge prosjektene forholdt seg til Norad.
Bidrar til endring
Vi har støttet oppbygging av rettshjelpklinikker, kontorer der fattige kan vandre rett inn og få bistand. Ikke så forskjellig fra våre egne advokatvakter. 70 prosent av midlene går til fritt rettsråd og eventuelt fri sakførsel i landets advokatforenings regi, det er deres bidrag. 30 prosent går til juridisk opplysningsarbeid, for eksempel seminarer i landsbyer om regler og grunnleggende rettigheter.
Uganda har hatt en positiv utvikling på mange felt etter at Idi Amin hadde krenket alle menneskerettigheter i fem-seks år. Vilkårlighet rådde, folk visste aldri hva som kunne skje. Svært mye dreier seg om familierett. Innbyggerne har hatt relativt frie personlige liv og samboerskap og skilsmisser har skapt mye strid om rettigheter til familienes viktige jordlapper. Det spesielle der er at Aids-epidemien har ført til at familiemedlemmene ikke dør i en naturlig rekkefølge. Foreldrene dør, besteforeldre og barnebarn sitter tilbake. Kvinnene har ikke eiendomsrett, mennenes klaner krever jorden. Men testament etter far blir respektert på grunn av gammel britisk påvirkning, og vi bekoster derfor kampanjer og seminarer på landsbygda for å opplyse folk om denne utveien. Analfabetisme er utbredt, mye informasjon gis gjennom rollespill. Et rollespill kan også brukes eksempelvis for å vise kvinner at menn ikke har lov til å slå dem.
I Nepal står geriljaen sterkt i distriktene, men den har ikke hindret vårt prosjekt. 60 prosent av sakene der har handlet om eiendomsrett i et føydalistisk jordeiersystem. Lite gjaldt familierett. Kvinner har hatt like rettigheter som menn, men gikk ikke utenom familien med sine skjebner. Prosjektet vårt har bidratt til en utvikling.
Kort oppsummert kan vi si at prosjektene bidrar til å øke andelen eiendomssaker i forhold til familierettslige saker i Uganda. Fattige må få bistand for å sikre sine interesser. I Nepal er det behov for en motsatt utvikling. Der er det viktig at kvinner bruker sine rettigheter.
Når jeg kommer hjem fra hektiske og krevende inspeksjonsreiser, har jeg alltid med meg nyttig ballast, sier Arve Opdahl, som har listet opp andre land på sin CV for å vise sin internasjonale kontaktflate gjennom reiser og studieopphold helt siden 1978: Storbritannia, Zambia, Nordvest-Russland, Sør-Afrika, Malawi, Swaziland og Mongolia. Stort spenn.
Ingen idrettsmann
- Noe annet du har lyst til å snakke om? Hobbier har du vel ikke tid til?
- Jo, jeg jogger og går på ski. Jeg er veldig glad i å trimme ute for å få grunnlaget til noen spennende skirenn. Ellers hadde godstolen og fjernsynet tatt meg. Jeg har nå gått Vasaloppet ni ganger. Målet er hver gang å fullføre, og det har jeg klart. Birkebeineren har jeg gått mange ganger, men ikke i år på grunn av Uganda-reisen. Jeg er langt fra det som bare kalles ”Merket”, mitt mål i Birkebeineren er å nå ettermiddagstoget hjem. Jeg har fullført New York Maraton og det ekte løpet fra Maraton til Athen.
Men jeg er altså ingen idrettsmann, det har jeg aldri vært. Min utfordring er å klare noe, gjennomføre noe. Tidene bryr jeg meg ikke om.
- Hva er viktigst for deg som landsmøtedeltaker?
- Denne gangen er det viktig at alt lykkes, at vi gjennomfører et flott arrangement. Personlig synes jeg at det ligger en stor verdi i å møte motparter og gamle studievenner. Vi advokater har godt av å treffe hverandre under andre settinger enn til vanlig. Det sosiale er viktig, det faglige også. Det finnes noen verdensmestere blant oss advokater som tror de kan alt. De som føler seg slik har definitivt et behov for faglig påfyll, sier landsmøtegeneral Arve Opdahl.
En kjedelig mann. Hvor har han det fra?
KLAR FOR LANDSMØTE: - Vi advokater har godt av å treffe hverandre under andre settinger enn til vanlig. Det sosiale er viktig, det faglige også.
I FORM: - Jeg er veldig glad i å trimme ute for å få grunnlaget til noen spennende skirenn. Ellers hadde godstolen og fjernsynet tatt meg.
