Bryte over tvert og pensjonere seg som 67-åring? De fleste privatpraktiserende advokater klarer det ikke. Men det har Anne Cathrine Vogt gjort.
– Folk pleier jo ikke å slutte sånn. Og mannen min sier det er «feigt» fordi han arbeidet to år lenger enn meg, ler drammensadvokaten. Han pensjonerte seg 1. september, og egentlig har hun hatt en drømmetilværelse siden.
Fulltidspensjonist
– Han har ryddet loft og kjeller, malt og vedlikeholdt, lager mat og er i ferd med å lære seg å bli verdens beste suppekokk. Og så spiller han klarinett. Han truet med å sette opp en veldig lang liste over arbeidsoppgaver til meg. Jeg har egentlig hatt det helt strålende, sier hun.
Fra nyttår er det slutt likevel. Én enkelt sak har hun søkt om og fått anledning til å føre i januar, men ellers er hun pensjonist på full tid.
– Jeg tenker at det er bedre å slutte med flagget til topps. Jeg kan ikke tenke meg å stå i et yrke så lenge at jeg blir litt patetisk, begynner å høre dårlig, må få ting gjentatt. Og for det andre tenker jeg at «nok er nok». Det har vært veldig moro, men også belastende, sier Anne Cathrine Vogt.
Fra konkurs til barnevern
Hun har holdt seg til en del av yrket som kan være mer belastende enn de fleste:
– Jeg har arbeidet med barnevern og som bistandsadvokat i overgrepssaker, og sett mye vondt. Det skal bli godt å slippe å ha de byrdene på skuldrene, konstaterer hun.
Det er de siste årene praksisen har bestått av mye familie, arv, skifte og barnevern; tidligere arbeidet hun rundt ti år med mye konkursbestyrelse.
Men den store frustrasjonen i et rikt yrkesliv har vært nettopp saksbehandlingen i barnevernssaker. Vogt går hardt ut mot måten fylkesnemnda fungerer på:
Frustrert over fylkesnemnd
– Der har det ofte vært ubehagelig å være. De legger vekt på at sakene skal gå hurtig unna, i stedet for å tenke på at for de private partene er det som kan bli utfallet, mye verre enn å bli straffet, sier hun, og forteller om opplevelser der fylkesnemnda har reagert på at advokaten bruker ti minutter for mye eller fører for mange vitner, ifølge nemndas mening.
– Det er helt unødvendig, og surt å oppleve gang etter gang. Men det tyngste er å få avgjørelser som er helt feil, og måtte bringe den videre, sier Vogt. – Det er jo noen saker som er hjerteskjærende, hvor du er overbevist om at dette barnet blir seksuelt misbrukt.
– For å arbeide med slike saker, skal du ha elefanthud. Jeg har ikke elefanthud, jeg, fastslår hun.
Men i løpet av karrieren har Anne Cathrine Vogt hjulpet mange, også, og hun angrer ikke på at hun har arbeidet med de rettsområdene hun har. Det kunne blitt bank og finans – hun er opptatt av sparebank-tanken, har vært bankstyreleder, og sto også bak forslag om å gi Nobels fredspris til Muhammad Yunus og Grameen Bank.
Rask slutt
En utfordring ved å slutte raskt slik som Vogt har gjort, er at det er begrenset hvor mye det er mulig å trappe ned:
– Jeg må jo avslutte alle sakene mine, men så kan jeg heller ikke begynne å trappe ned veldig tidlig. Utgiftene er de sakke, så det gjelder å holde hjulene igang, sier hun. Den siste hele arbeidsuken før hun sluttet, var hun i retten i fire dager i tre forskjellige saker. – Så jeg går virkelig ned med flagget til topps, sier hun.
De sakene som hun ikke har kunnet føre i mål selv, har hun overlatt til gode kolleger. Vogt har holdt hus sammen med kollegene Brit Engebakken og Elisabeth Hagen sentralt i Drammen.
Tid til å lese
Nå som hun er blitt pensjonist, ser hun for seg gode dager med god tid til litteraturen. – Så er jeg veldig interessert i å gå på konserter, teater og kino. Men du merker at selv om barna er ute av hjemmet, så orker du ikke så mye om ettermiddagen som du gjorde før. Nå kommer det til å bli tid, regner hun med. Dessuten: De mest spennende menneskene i verden, det er små mennesker. Barnebarn har hun tre av, fra 6 til 11 år.
Og så skal hun bli gartner. For noen som fikk hagen spadd opp og fylt med 4000 blomsterløk på 60-årsdagen, er det nok å gjøre. – Det er blitt ganske mye ugress. Nå går ugresset en hard tid i møte, smiler Anne Cathrine Vogt.
