Ikke bare en bod

Noen vil kanskje huske at det utspant seg en litt pussig diskusjon om Sivilombudsmannens rolle mellom ombudsmann Aage Thor Falkanger og Michael Tetzschner, nestleder i kontroll- og konstitusjonskomiteen, under en høring i Stortinget i fjor.

Bakgrunnen var at Sivilombudsmannen hadde sendt en særskilt melding til Stortinget etter at Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) ikke rettet seg etter ombudsmannen uttalelse i to plan- og byggesaker.

Ombudsmannen mente dette sendte «svært uheldige signaler om ombudsmannens autoritet og gjennomslagskraft til resten av forvaltningen» (dok 4:2 (2015-2016)). Bare to ganger etter 1997 har Sivilombudsmannen sendt slik særskilt melding til Stortinget om at forvaltningen ikke følger hans uttalelser.

Den ene saken anså ombudsmannen som prinsipiell og av vesentlig betydning for vernet av strandsonen, mens den andre ble ansett som lite prinsipiell. Boken Bare en bod, skrevet av den tidligere eventyreren og journalisten Jon Gangdal, handler om den sistnevnte saken.

 

Gangdal insisterer på å kalle bygget en bod, men det dreier seg om en dobbelgarasje på 42 kvadratmeter som ble søkt oppført innenfor 100-metersbeltet i en kommune på Sørlandet.

Bakgrunnen for tiltaket er at Gangdal og hans familie eier en hytte på en øy og ønsker seg en bod på land for å oppbevare utstyr. Sammen med en lokal grunneier søker de om å få bygge en dobbelgarasje på hans eiendom, som de skal disponere sammen. Søknaden blir først innvilget i plan- og utbyggingsutvalget, mot rådmannens innstilling. Høyre og FrP er i flertallet, Ap i mindretallet. En nabo klager, og får medhold hos Fylkesmannen.

Grunneieren anmoder deretter Fylkesmannen om en omgjøring av vedtaket. Fylkesmannen kommer til at tidligere vedtak bygget på feil lovforståelse. Mens kommunen (som ga dispensasjon) og Fylkesmannen hittil hadde lagt til grunn at oppføring av garasje var i strid med formålet i kommuneplanens arealdel (fritidsboliger), kom Fylkesmannen nå til at garasje likevel var omfattet av formålet.

Derimot mente Fylkesmannen nå at tiltaket var betinget av dispensasjon fra kommuneplanens bestemmelse om krav til reguleringsplan. Søknaden ble derfor avslått fordi vilkårene for dispensasjon etter fylkesmannens syn ikke var oppfylt. Siden det ble truffet vedtak på nytt grunnlag av Fylkesmannen, kunne dette påklages til KMD.

Det gjorde grunneieren, nå med bistand av advokat. Departementet kom til at vilkårene for å gi dispensasjon fra kravet om reguleringsplan var oppfylt, og tok klagen til følge. Byggesaken var nå endelig avgjort i forvaltningen, men naboen sendte klage til Sivilombudsmannen.

Ombudsmannen kom til at departementets lovforståelse var feil, og at dette ikke var tvilsomt. Departementet var uenig, og ville ikke omgjøre vedtaket, slik tilfellet også var i en annen sak på samme tid. Etter dette skrev ombudsmannen en særskilt melding til Stortinget, og «boden» havnet i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Ifølge vaskeseddelen er dette den «fantastiske fortellingen om hvordan en søknad om å bygge en bod til slutt ble en sak i Stortingets kontrollkomité». Ideen bak boka synes å være å vise fram forvaltningen på sitt verste, og at noe som burde vært raskt avgjort i kommunen, måtte gå helt til departementet før fornuften vant fram. Det trekkes paralleller til Juklerød og barnevernssaker, noe som etter denne leserens oppfatning er lite treffende. Det er vesentlige forskjeller på en byggesak hvor det søkes om dispensasjon fra et lovkrav, og saker som gjelder inngrep i essensielle friheter.

Boken viser uansett ikke fram forvaltningen på sitt verste. Den illustrerer i stedet hvordan politisk ståsted påvirker tolkningen av omstridte bestemmelser i plan- og bygningsloven. Byggeforbudet i strandsonen ble innført i 1965. I loven av 2008 ble forbudet videreført og innskjerpet. Noe av formålet med de nye reglene var at utbygging skulle foregå i henhold til planer, i stedet for enkeltunntak.

I denne saken er det påfallende hvordan kommuneadministrasjonen og Fylkesmannen står mot partiene på høyresiden, på samme måte som ombudsmannen står mot Kommunal- og moderniseringsdepartementet, ledet av Jan Tore Sanner. Det svekker etter min oppfatning tilliten til den offentlige saksbehandlingen når det gjennomgående er de politiske partiene med et mer liberalt syn på byggeforbudet i strandsonen som står for den utvidende tolkning av dispensasjonsvilkåret.

Boken gir forøvrig en etter min oppfatning meget selsom framstilling av Gangdals møte med bygningssjefen og en jurist fra kommunen. Gangdal opplever dem som arrogante, og insinuerer at de blir seksuelt opphisset av å utøve sin makt, og at de har et forhold på si. Dette kunne med fordel vært utelatt.

Hvordan gikk det så til slutt med høringen i Stortinget? Flertallet i komiteen kom med relativt kraftig kritikk av KMD, mens mindretallet fra H og FrP kom med noen – etter denne leserens oppfatning – snodige merknader hvor de viser til maktfordelingsprinsippet og at domstolene er bedre egnet til å ta stilling til lovtolkningsspørsmål.

Maktfordelingsprinsippet har aldri vært bygget på at forvaltningen ikke er forpliktet til å følge de lover som er gitt av Stortinget. Sivilombudsmannen er et kontrollorgan som i kraft av sin autoritet skal vokte over dette. Dette synes helt misforstått av Høyres og FrPs medlemmer i komiteen. Mens boka ønsker å illustrere hvordan byråkratiet jobber mot den lille mann og kvinne, viser den heller hvorfor det er viktig med en plan- og bygningslov. Det er ingen grunn til å tro at saksbehandlerne som har vært inne i denne saken, ikke har lagt til grunn den tolkningen av regelverket de mener er korrekt. Men Gangdal fikk til slutt boden sin, og er nok uansett fornøyd.

Jon Gangdal, forlaget Prego Mobile, 216 sider, 299 kroner.

 

Ole Christian Hyggen er partner i Schjødt, og jobber hovedsakelig med oppdrag innen bygge- og anleggsbransjen. Han har lang erfaring med byggekontrakter, offentlig rett, miljørett og offentlige anskaffelser, og har tidligere jobbet blant annet i Veidekkes juridiske avdeling og i lovavdelingen i Justisdepartementet.
Powered by Labrador CMS