– Utøvere som blir dopingtatt har som regel hverken ressurser eller kunnskap til å stå imot, mens antidopingmyndighetene stiller med jurister og medisinere til det de trenger for å kjøre saken, og kan nærmest lene seg tilbake fordi utøver må bevise sin uskyld. Det svekker rettsikkerheten til utøveren og er en direkte konsekvens av at bevisbyrden snus, påpeker idrettsadvokat Morten Justad Johnsen.

- Dopingreglene burde endres på tre punkter

Leder i Norsk Idrettsjuridisk forening, advokat Morten Justad Johnsen, mener man må skille tydeligere på dopingsaker der utøveren med viten og vilje har jukset, og saker der utøver har fått i seg doping ved et uhell – som Johaug-saken.

Advokat Morten Justad Johnsen er leder av Norsk Idrettsjuridisk Forening, og jobber til daglig med idrettsjuridiske problemstillinger i Bull & Co Advokatfirma AS. Vi møter ham til intervju på idrettshistorisk grunn ved Bislett stadion i Oslo. Denne vinteren har idretts-jus vært brennhett, med utestengelsen av langrennsess Therese Johaug som den største. Dommen har fått flere til å reagere, både folk som mener den er for streng men også flere som mener den er for mild. Mens Johaug valgte å godta dommen, ble den anket av FIS.

– Dommen greier ikke å gjenspeile det faktum at Johaug ikke leste dopingadvarselen på pakken, til tross for at medisinen var ukjent for henne og ble kjøpt i et fremmed land, fastslår FIS i anke- begrunnelsen.

 

Saken vil komme opp i voldgiftsdomstolen CAS i Lausanne i Sveits i løpet av de nærmeste månedene. I en kronikk i Aftenposten skrev lagdommer Christian Lund nylig at Johaug hadde blitt fristilt i hans ankedomstol. «Det bør ikke pålegges et uaktsomhetsansvar som er umulig å håndtere. Etter min mening har Domsutvalget i sin dom gjort nettopp det», skrev Lund. Advokat Justad Johnsen understreker at Norge har godtatt premissene for regelverket ved å skrive under på internasjonale avtaler.

– I kjølvannet av Johaug-saken har det kommet en debatt med spørsmål om dette er riktig jus, og om en slik praksis er i strid med menneskerettighetene. Det gjelder spesielt reglene om omvendt bevisbyrde og beviskravet, hvor idrettens domsorganer skal anvende en høyere bevisbyrde enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, men lavere enn at all rimelig tvil skal komme den det gjelder til gode (klar sannsynlighetsovervekt).

 

Debatten er svært velkommen, mener Justad Johnsen.

– Det som derimot har forsvunnet litt er at dette regelverket er utarbeidet av WADA, og gjelder for nærmere 200 land. Det er ikke slik at Norge bare kan endre på dette etter eget forgodtbefinnende. Staten har også forpliktet seg til å støtte WADA aktiviteter gjennom Unescos internasjonale konvensjon mot doping i idretten, og World anti doping agency (WADA) har vurdert regelverket opp mot menneskerettighetene.

– Jeg tror faktisk det er riktig med omvendt bevisbyrde i disse sakene. Hvis ikke hadde det vært vanskelig å håndtere verdens doping-problem, påpeker Justad Johnsen, som også tar saker som forsvarsadvokat i dopingsaker.

– Jeg er imidlertid kritisk til regelverket slik det er i dag, og mener det bør endres på tre sentrale punkter. Først og fremst bør beviskravet endres slik at enhver rimelig tvil skal komme vedkommende til gode. Videre må man skille tydeligere mellom dopingsaker der hensikten har vært å jukse, og mindre forseelser. I tillegg burde regelverket lagt opp til langt lavere straffer for mindre forseelser. Det var det som ble så feil i Johaug-saken, sier Johnsen.

 

Han mener det aldri burde blitt kalt dopingsak når man har fått i seg et stoff ved et uhell og stoffet ikke har hatt prestasjonsfremmende virkning.

– I strafferetten skiller man mellom straff og forseelser. Debatten har fått media til å skille mellom de ulike sakene, og det er positivt. Hadde en russer kommet med samme forklaring som Johaug, hadde vi sannsynligvis ikke trodd på den. Det er heller ikke sikkert at regelverket hadde fungert etter hensikten i alle landene som er underkastet Wadakoden dersom det hadde vært tilstrekkelig å kun undersøke med landslagslegen. Det er nettopp dette som er dilemmaet i Johaug-saken, understreker Bull-advokaten.

– Hva mener du hadde vært en riktig straff i Johaug-saken? – Rent juridisk, ut fra dagens praksis og regelverk, er straffen satt ganske riktig med tretten måneders utestengelse. Men jeg er som sagt uenig i straffenivået i regelverket.

– Men du er jo også forsvarer i dopingsaker, og har incentiver til å ønske lav straff, vil man kunne innvende?

Det er riktig. Men når det er sagt jobbet jeg i Idrettsforbundet i mange år på regelsiden. Sånn sett føler jeg at jeg ser saken fra forskjellige sider.

 

En direkte konsekvens av at bevisbyrden snus så fort doping blir påvist i utøverens kropp, kan ifølge Justad Johnsen svekke utøverens rettssikkerhet.

– Jeg tror Johaug-saken er første gang en dopingtatt utøver i Norge har hatt økonomiske muskler til å forsvare seg. Selv om Norge har en særordning jeg synes er flott, hvor Idrettsforbundet bekoster forsvarer – er det begrenset hvor mye midler de får, og det blir en kamp mot Goliat. Antidopingmyndighetene har nærmest ubegrensede ressurser, mens utøver står alene. Regelen om omvendt bevisbyrde kan derfor bare forsvares dersom det settes av tilstrekkelig med midler slik at utøverne får et forsvarlig forsvar av sin sak, avslutter Justad Johnsen.

Norges Skiforbund har bestemt seg for å fortsette å dekke Therese Johaugs kostnader . Til nå skal forbundet ifølge NTB ha brukt om lag 700.000 kroner på saken. Det er ikke klart hvor mye av dette som dekkes av Idrettsforbundets ordning med oppnevnt forsvarer.

– I dopingsaker må utøveren bruke masse ressurser på å forsvare seg. Normalt sett ser vi at utøver ikke har disse ressursene. Dette står i sterk kontrast til alminnelige straffesaker hvor påtalemyndigheten må bevise skylden, sier idrettsadvokat Morten Justad Johnsen.
Powered by Labrador CMS