Til: Jan Fridthjof Bernt Eirin Eikefjord Jon Wessel-Aas Kopi: Marit Aschehoug Marius Reikerås
Jeg viser til debattmøtet: Offentlig innsyn og politisk handlekraft i Litteraturhuset i Bergen, onsdag 19. februar 2014, kl. 18:00 http://www.uib.no/jur/50537/debatt-offentlig-innsyn-og-politisk-handlekraft
Nedenstående er litt på siden av temaet for møtet; men jeg håper likevel dere vil lese - fordi dere skal møtes og mitt tema er aktuelt - og tangerer Eirin Eikefjords kommentar i Bergens tidene 22. januar 2014;
«Forfengelighet og innavl i Høyesterett» http://www.bt.no/eikefjord/Forfengelighet-og-innavl-3044487.html
13. februar 2014 publiserte Advokatbladet en kraftig forkortet versjon av min leserkommentar (vedlagt nederst) til Eirin Eikefjords artikkel: http://viewer.zmags.com/publication/c4a186af#/c4a186af/8
Det var Advokatbladets redaktør Marit Aschehoug som kontaktet meg den 29. januar 2014. Hun skrev blant annet:
«Jeg ser av kommentarfeltet i BT under Eirin Eikefjords kommentar, at du har et lengre innlegg. Jeg kunne godt tenke meg å bruke noe av dette innlegget, men det er for langt. Kan du kutte i det selv? Når jeg legger ut på nett, så kan jeg bruke hele innlegget ditt, men i papir, blir det for langt …. Og det haster…..»
Jeg svarte som sant var, at jeg nettopp hadde sendt en 3000-tegns versjon til BT etter avtale med debattredaktøren, og ba Aschehoug avklare om det var ok at Advokatbladet brukte det samme innlegget. Hun svarte at det var få overlappende lesere, så det var greit. Vi avtalte at Advokatbladet skulle publisere denne teksten. BT droppet kommentaren om Jon Wessel-Aas som er inkludert i Advokatbladet, og publiserte dette leserinnlegget den 2. februar 2014: http://www.bt.no/meninger/debatt/Habilitet-i-Hoyesterett-3051264.html#.UwHVivl5Oz8
Advokatbladet kontaktet meg imidlertid på nytt den 11. februar; ETTER at bladet var gått i trykken. Aschehoug informerte om at Høyesterettsjustitiarius *kone og advokatselskap samt Høyesterettsdommer Kristin Normann var blitt anonymisert.
*Eva Kristine Schei eller Kristine Schei – hun varierer med hvilke fornavn hun bruker; som partner, advokat, på advokatfirmaets hjemmesider, i Brønnøysundregisteret og i media – og varierer også mellom å fremstå som advokat, partner og aksjeeier - i advokatfirmaet Thommessen AS.
Begrunnelsen var at det ikke skulle ha vært mulig å nå disse to - altså i løpet av perioden 29. januar – 11. februar - samt at jeg rettet «alvorlige beskyldninger og angrep» mot dem.
Jeg har vondt for å tro det første. (Eva) Kristine Schei og Kristin Normann har epost, mobiltelefoner og sekretærer, og i alle fall sistnevnte var hverken alvorlig syk eller på langtidsferie i et utilgjengelig hjørne av verden, for hun var beviselig «på post» i Høyesterett uken før, da advokat Eva Kristine Scheis advokatkolleger i Thommessen, Camilla Vislie og Frode Elgesem prosederte Dagbladets sak mot ambulansesjåfør Erik Schjenken.
Det bør ha vært mulig å få tak i henne, og sannsynligvis også advokat Schei i løpet av de to ukene. Spørsmålet er dessuten om det er «alvorlige beskyldninger og angrep» å påpeke at folk med makt har vennskapelige, kollegiale, pekuniære og/eller familiære relasjoner som folk flest ikke kjenner til, og som har betydning og relevans for tematikken og debatten? –Altså som relasjonene: 1) Kristin Normann og DNB, 2) herr og fru Høyesterettsjustitiarius og advokat Schei, 3) far og sønn Wessel-Aas, og 4) Eva Kristine Schei og Stein Wessel-Aas. De to sistnevnte har sittet ni år sammen styret i Storebrand Bank. Han var styremedlem fra 2000, senere nestleder, og styreleder fra 2011, da tidligere styreleder Idar Kreutzer ble leder i Finans Norge. Advokat Schei gikk inn i styret; som investor, i 2004, dvs da mannen hennes; Tore Schei hadde vært Høyesterettsjustitiarius i 2 år. (Både Schei og Stein Wessel-Aas gikk ut av styret i 2013.)
Jeg mener det ligger godtinnenfor ytringsfrihetens grenser å omtale faktiske saksopplysninger av denne karakter, er glad Bergens Tidene ikke sensurerte leserinnlegget mitt og jeg stiller meg spørrende til Advokatbladets overraskende helomvending. Dette har ingenting med usakelig sjikane, rasisme, homohets, oppfordring til vold eller irrelevant grafsing i privatlivet på å gjøre, og har etter mitt skjønn selvsagt relevans for finanssaker som kommer til Høyesterett, og ytringer fra advokat/ytringsfrihetsekspert Jon Wessel-Aas; som vel en dag skal arve sin finansfar. Forbehold om at jeg ikke kjenner familien Wessel-Aas annet enn det som er offentlig kjent; men inhabilitet er formodentlig knapt diskutabelt.
Som en hale til det redigerte innlegget mitt, tilføyde Advokatbladet:
«Advokat Jon Wessel-Aas sin tweet fra januar i fjor er en ren kommentar til en nyhetssak i VG om at Schei erklærer seg inhabil. «Gregussons fremstilling i kommentarfeltet i BT er derfor feilaktig det har overhodet ingen relevans til at min far var styreleder i Storebrand Bank, sier advokat Jon Wessel-Aas»
Men her foreligger informasjon som Advokatbladet unnlot å undersøke før bladet gikk i trykken og der jeg ble fratatt mulighet for å korrigere/kommentere. For dette er ingen «ren kommentar til en nyhetssak i VG» som nærmest kunne kommet fra hvem som helst. Advokat Jon Wessel-Aas er svært aktiv på Twitter, og pt har skrevet 63.947 tweets og har 11.794 følgere, og kommenterte dessuten en nyhetssak der VG feilaktig hadde omtalt fru Schei som styreleder, mens det var hans egen far som hadde denne sentrale posisjonen. Vedhenget er direkte uriktig.
Videre gjør jeg oppmerksom på at det foreligger epostkorrespondanse mellom Jon Wessel-Aas og meg fra august-september 2011, etter mye kontakt på Twitter der Wessel-Aas var påfallende kritisk til meg og min virksomhet. Temaet i epostene er advokater/jurister som bevisst bidrar til å legitimere økonomisk kriminalitet i finansnæringen, blant annet i den privatfinansierte Finansklagenemnda (omtalt nedenfor) samt i Tilsynsrådet for advokatvirksomhet – der jurister bryter arkivloven og angriper varslere gjennom uregistrerte brev - fremfor å ta varsler om brudd på advokatetiske regler og loven alvorlig. Jeg har selv mottatt tre uregistrerte brev fra Advokatforeningen/Tilsynsrådet, i strid med arkivloven, etter konkrete varsler fra meg til Tilsynsrådet v/seniorrådgiver Dag Eriksen; om brudd på Strl § 270. Jeg varslet blant annet om advokater som legitimerer råsalg av høyrisikable Acta-produkter til en kvinne, Tove Lund, med en medfødt hjerneskade. http://www.tv2.no/nyheter/okonomi/acta-raadet-ufoeretrygdede-tove-til-aa-investere-alle-sparepengene-rett-foer-finanskrisen-3691637.html#.UwINRfl5Oz8
Dette er en stygg sak jeg kjenner i detalj, og som også Jon Wessel-Aas ble informert om. I nevnte epostkorrespondanse opplyser IKKE advokat Wessel-Aas at han er sønn av en finansmann; som på dette tidspunktet var ansvarlig i Storebrand Banks styre for blant annet salg av strukturerte spareprodukter, i en sak som verserte i rettsapparatet; nemlig Storebrand Bank/Lognviksaken. Jon Wessel-Aas var uinteressert i Tove Lund-saken og avlyste et lenge avtalt møte mellom oss, mandag 3. september 2011 kl 13:00 på hans kontor på én arbeidsdags varsel, (fredag 31. aug) fordi han hadde fått så meget å gjøre. Han foreslo imidlertid ikke noe nytt møtetidspunkt, og han svarte heller ikke på min oppfordring til å avtale et nytt tidspunkt.
Wessel-Aas har siden vært uhyre kritisk til meg, og fortsatte med å oppsøke meg på Twitter, eksempelvis da jeg påpekte at daværende statssekretær/advokat Astri Aas Hansen kombinerte fulltidspolitikk med partnerskap i Advokatfirmaet Elden DA fra 2005 til 2013, hvilket er i strid med domstollovens § 231. Aas-Hansen ble ansatt hos Elden i 2002, og pliktet i 2008 å søke Tilsynsrådet om dispensasjon, som så skulle legges frem for Stortingets presidentskap. Hun gjorde ikke dette.
Adv. John Chr. Elden fikk det lukrative oppdraget med å føre Røeggensaken for retten; og her formelig oste det politikk lang vei. –Mange vil være enige med meg i at Storebrand Bank/Lognvik og Fokus Bank-sakene skulle skape presedens for Røeggen, og alt lå vel til rette for nok en seier for banken. I magasinet Finansavisen Jus Nr. 1, 14. februar 2014, står det at John Chr. Eldens kolleger har hedret ham for «Årets prestasjon» for den enstemmige seieren i Røeggen-saken, men i praksis hadde ikke Høyesterett noe valg. For hvordan skulle de argumentere for at sjømann Ivar Petter Røeggen burde forstått hva toppjurister i Høyesterett ikke forstod da saken ble behandlet ordinært, så i løpet av reassumering og til slutt i Storkammer? Litt spøkefullt sagt; en seier til DNB ville i praksis bety at Høyesterett kunne fylles med matroser i finanssaker fremover.
Røeggen «måtte» vinne, fordi det ytre presset var enormt. Samtidig plasserte seieren Lognvikdommen i et om mulig ytterligere dunkelt lys. Mens Aas-Hansen var statssekretær – i Justisdepartementet(!) – ble også Eldens adm. dir. Anders Brosveet utnevnt til en av fem faste forsvarere i Høyesterett, hvilket må sies å være svært gunstig for advokatfirmaet Elden. Alt i alt kan man undre seg i alle fall litt over om det ikke har vært fint for advokatfirmaet Elden å ha en egen representant i regjeringen fra 2005 til 2013.
Dette tvitret jeg om, men Jon Wessel-Aas bagatelliserte forholdene, og sa han antok domstolloven § 231 ikke gjaldt; siden Elden er et DA og ikke et AS. John Chr. Elden støttet Wessel-Aas’ teori, som i så fall uthuler hele paragrafen uten å gi noen mening, men begge ble tause da jeg spurte hvor unntaket var hjemlet. (Elden må ha blitt opprørt, for ikke lenge etter publiserte han mitt (plumpe) 35 år gamle russekort. Jeg tolket det som en alternativ måte å si «Dumming!» på. Noe senere sluttet for øvrig Astri Aas-Hansen som statssekretær; noen måneder før valget.) Både Wessel-Aas og Elden sluttet mer eller mindre å henvende seg til meg etter dette, men rett før jul benyttet Wessel-Aas en anledning til å si offentlig at han tok avstand fra meg. Så har det da også vært noen pinlige situasjoner som nokså mange har registrert.
Det var en tilfeldighet at jeg ble oppmerksom på Jon Wessel-Aas’ tette bånd til finansnæringen, noe som gjorde at en rekke brikker falt på plass. Inhabilitet er kontroversielt selv for ytringsfrihetseksperter, Wessel-Aas er inhabil vedr temaet «inhabilitet og samrøre mellom finanselite, advokater og dommere» – og det kan kanskje være nyttig for noen og hver å vite mer om dette før foredragene onsdag 19. februar.
Min kommentar slik den ble skrevet til Eirin Eikefjords artikkel:
Elin Gregusson God artikkel!
For å konkretisere momentet med innavl i et snevert elitemiljø i Oslo, er det viktig å også belyse båndene mellom Høyesterettsjustitiarius Tore Schei og finansnæringen.
Tore Schei er gift med advokat Eva Kristine Schei, partner i advokatfirmaet Thommessen AS. Dvs; hun står ikke lenger oppført som partner, og bruker kun Kristine Schei på Thommessens hjemmesider. http://www.thommessen.no/no/Team-Thommessen/Medarbeidere/Ansatt-detaljer/?employee=KRSC Hun var imidlertid partner inntil nylig.
Thommessen mistenkes av Økokrim for utførsler til skatteparadis via selskapets klientkonti. Thommessen avviste å utlevere informasjon om bevegelser på
klientkontoen i tilknytning til en konkret sak, under henvisning til "taushetsplikten". Økokrim tok saken til domstolene, og vant i Borgarting lagmannsrett. Thommessen anket og det knyttet seg stor spenning til resultatet. Dommen i Høyesterett falt i 2010 - i favør av Thommessen.
Dét må antas å ha vært en svært god dag også for Høyesterettsjustitiarius og hans kone, ettersom partnere er solidarisk ansvarlige i advokatselskaper, og det er rimelig å tro at ikke Økokrim brakte saken inn for domstolene aldeles uten grunn.
Eva Kristine Schei har videre vært styremedlem i Storebrand Bank AS fra 2004 til 2013. Det innebærer at hun var betalt og medansvarlig for å kontrollere og legitimere at banken ble drevet i henhold til gjeldende lover og regler. I disse årene solgte også Storebrand Bank de såkalte strukturerte spareproduktene; til blant annet far
og sønn/Halvor og Harald Lognvik, som gikk til sak mot banken. Banken vant i Høyesterett i 28.02.12 i en MEGET omstridt dom – men der resultatet atter må ha vært til stor glede og lettelse for bankens ledelse, styre og eiere, inkludert det mektige ekteparet Høyesterettsjustitiarius og advokat/styremedlem Schei.
Lognvikdommen ble slaktet i media av blant annet Dine Pengers daværende redaktør Tom Staavi: http://www.dinepenger.no/kommentarer/hoeyesterett-godkjenner-lureri/10060951
-og av Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng: http://www.aftenposten.no/meninger/Bondefanget-Hoyesterett-6773992.html#.UwHPmvl5Oz9
Dommen var gledelig for finansnæringen, men vi må kunne anta at Høyesterettsdommerne fant det vanskelig å bli til de grader offentlig ydmyket som i denne saken. Dommere er også mennesker med familie, venner og naboer, og med et hederlig unntak for Clement Endresen som tok dissens, kan det ikke har vært særlig staselig for de øvrige; Finn Arnesen, Knut Kallerud, Aage Thor Falkanger og Ingse
Stabel. De ble i alle fall utsatt for noe av det nærmeste et karakterdrap av dommere jeg har sett i norske medier.
Media har imidlertid unnlatt å omtale de direkte båndene mellom Høyesterettsjustitiarius og finansnæringen, og har likeledes vært forholdsvis tilbakeholdne med å omtale
inhabilitet i Høyesterett, hvilket rimeligvis er et betydelig problem. Særlig i finanssaker, ettersom det er et faktum at jurister og finansnæring har mange skjæringspunkter, både i ekteskap, vennskap og andre nære relasjoner.
Høyesterettsdommer Kristin Normann har for eksempel jobbet i DNB, noe hun "glemte" da Lognviksaken ble behandlet og hun måtte forlate retten, 24.01.12: http://www.dn.no/privatokonomi/article2316485.ece
Til tross for dette, unnlot Tore Schei å informere om sin egen ektefelles styreverv da Dagens Næringsliv stilte konkret spørsmål om inhabilitet i forkant
av Røeggensaken, 16. mai 2012: http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article2392934.ece
Hvorfor fortalte ikke landets 3. høyest rangerte nordmann etter Kongen og Stortingspresidenten; Høyesterettsjustitiarius åpent om ektefelles styreverv
før han ble tvunget til det og stod frem i VG 15.01.13: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=100494
Advokat Schei var for øvrig ikke styreleder, slik VG feilaktig opplyste. Det var derimot Stein Wessel-Aas; faren til advokat Jon Wessel-Aas som umiddelbart erklærte på Twitter: "Ukontroversielt og åpenbart. Høyesterettsjustitiarius Schei erklærer seg inhabil i to viktige saker".
Jeg er uenig. For det første er stadig inhabilitet på en bitteliten arbeidsplass som HR etter mitt skjønn problematisk og kontroversielt; særlig i lys av at Schei holdt opplysningen skjult så lenge. (Jeg tipset NRK og VG) I tillegg finner jeg det nokså rart at ikke Jon Wessel-Aas gjorde oppmerksom på sin relasjon til den faktiske styrelederen i Storebrand Bank, når han først markerte engasjement i saken.
Det er svært mye mer som kan sies om dette temaet – samrøre mellom finansnæring, journalister, politikere, byråkrater, advokater og domstoler; men jeg vil særlig trekke frem båndene mellom Tore Schei og den privatfinansierte men mystisk nok offentlig godkjente Finansklagenemnda. Tore Scheis tidligere kollega i Høyesterett (2002-2010) Karen Anne Gussgaard (74) er leder i nemnda etter at kravene til lederen ble spesialtilpasset hennes høye alder. Her avgir hun ca 25 avgjørelser pr møte(!) hvilket tilsier noen få minutters saksbehandling pr klagesak, og der statistikkene viser konklusjoner i bankenes favør på løpende bånd - mot "stykkpris-betaling" fra innklagede finansforetak. Det er en skandale. Intet mindre.
Nemndas forrige leder; Cecilie Østensen (tidl. Noss) Berglund hadde også bånd til Høyesterett. Hun var ass. dir i Høyesterett i 7 år, før hun ble konstituert lagdommer i Borgarting, deretter lagdommer, før hun ble utnevnt av Stoltenberg II-regjeringen som lagmann 21.06.13. Også hun har særdeles ufriske bånd til finansnæringen via sin virksomhet som nemndas leder og nestleder.
Finansklagenemnda er for øvrig en særnorsk ordning (til forskjell fra f.eks Sveriges offentlige www.arn.se) som fikk offentlig godkjennelse v/kgl. Res den 19.05.00,
under Stoltenberg I-regjeringen, men der bankene lønner saksbehandlerne og "dommerne". I praksis fungerer nemnda som et sikkerhetsnett for finansnæringen der linjene er urovekkende via en viss lagmann i Borgarting og helt til topps i rettshierarkiet, der vi altså ser ubegripelige domsavsigelser som den mye omtalte Lognvikdommen.
Myndighetene og media har unnlatt å omtale dette også. Men jeg har gjort det på mail og på Twitter. Gang på gang. Jeg er ikke i tvil om at selv dette har effekt, og at også omtale på sosiale medier gjør det mindre attraktivt å søke seg til Høyesterett; i alle fall for jurister med hva jeg varsomt uttrykt vil kalle «usunn lojalitet til finanseliten».
Dette dreier seg i realiteten om et dypt alvorlig samfunnsproblem som rammer demokratiet og prinsippet om "likhet for loven". Det gir seg selv at det er de svake som taper på at problemene feies under teppet.
Det er min faste overbevisning at vi kan ikke lenger late som om vi har "verdens beste rettsstat" hevet over de samme problemstillingene som andre land sliter
med.
Det er nemlig ikke sant, og som et minimum må vi begynne å snakke åpent om det.
Tenk over følgende; hvordan ville det vært hvis Økokrim har rett. Det ER overført store midler til skatteparadis via Thommessens klientkonto. Hvordan ville det tatt seg ut hvis Høyesterett hadde bekreftet Borgarting lagmannsretts avgjørelse, og det kom for en dag at Justitiarius' ektefelle var medansvarlig for økonomisk kriminalitet?
Og hvordan ville det vært hvis Høyesterett hadde støttet Tom Staavi og Ola Storengs vurderinger i Lognviksaken og dømt Storebrand Bank, der altså Justitiarius' ektefelle satt i styret både da produktene ble solgt i 2006 og da dommen falt i 2012?
Som sagt; det er på høy tid at media slutter å marginalisere den problemstillingen som BT v/Eirin Eikefjord fortjenestefullt innledet med i dag.
Etter tre episoder av Mammon konstaterer jeg at det er mye bra der.
Elin Gregusson
elin@gregusson.com
@elingre
M: 95857251
Etter å ha lest dette og kontaktet meg den 29.01.14, skrev altså redaktør Aschehoug 11. 02.14:
«Dine navngitte beskyldninger er såpass alvorlige at jeg har gitt de som angripes mulighet til å komme med kommentar. De jeg ikke har nådd, er anonymisert.»
Men uansett hvordan man snur og vender på det;
- Justitiarius Tore Schei er gift med Eva Kristine Schei i advokatfirmaet Thommessen.
- Eva Kristine Schei satt i styret i Storebrand Bank fra 2004 til 2013.
- Utfallet i Høyesterett i saken mot Thommessen-partner Sverre Koch, var gunstig for Thommessen, inkludert Eva Kristine Schei, og følgelig også hennes nærmeste.
- Utfallet i Høyesterett i Storebrand Bank mot Lognvik var gunstig for bankens medarbeidere, ledelse, eiere og styre, inkludert styreleder Stein Wessel-Aas, styremedlem Eva Kristine Schei og deres nærmeste.
- Kristin Normann har vært ansatt i DNB og måtte forlate Høyesterett første dag under behandlingen av Lognviksaken.
- Advokat Jon Wessel-Aas er sønnen til finansmann og tidligere styreleder/styremedlem i Storebrand Bank (fra 2000-2013), Stein Wessel-Aas.
Og som om ikke det er nok;
- Finansklagenemndas forrige leder; Cecilie Østensen eks-Noss nå Berglund var kollega av Tore Schei i syv år, som ass. dir. i Høyesterett, før hun ble konstituert lagdommer i Borgarting, før lagdommer og nå lagmann. Hun kombinerte offentlig finansiert dømming i Borgarting med bankfinansiert lønn som leder i nemnda, der de behandler mellom 2o og 30 saker pr møte, og der lederen lønnes pr sak, av innklagede finansforetak. Påstander som også kan dokumenteres.
- Nåværende leder av Finansklagenemnda, Karen Anne-Gussgard jobbet sammen med Tore Schei som dommer i Høyesterett fra han begynte i 2002 til hun gikk av med pensjon ved fylte 70 år i 2010.
- Nemndas offentlig godkjente regler (v/Kgl.res. den 19.05.2000) om at lederen skal oppfylle kravene til å være dommer i Høyesterett, ble endret for å få på plass Gussgard; som lønnes av innklagede finansforetak. Pr sak.
Ovenstående er konstateringer av faktiske, men alvorlige bånd mellom finansnæring, dommere og advokater – der Jon Wessel-Aas i tillegg har sterke bånd til media gjennom mange år som advokat i NRK, og i dag har økonomiske interesser i «menneskerettighets- og ytringsfrihetsnisjen». Jeg antar Jon Wessel-Aas fortsatt vil hevde noe i retning av at «Gregussons fremstilling er uriktig og har overhodet ingen relevans», men foreslår at han i så fall sier det direkte til meg.
Jeg tenker at når man treffes, tar hverandre i hånden og har det hyggelig sammen, slik det formodentlig legges opp til på Litteraturhuset på onsdag, kan det være vanskelig å kritisere hverandre i andre sammenhenger. Det er menneskelige reaksjoner, og gjelder rimeligvis også for jusprofessorer, profilerte advokater og unge journalister.
Jeg håper imidlertid at særlig Jan Fridthjof Bernt og Eirin Eikefjord, samt Marius Reikerås på kopilisten som jeg vet har et kritisk blikk på det juridiske miljøet - tenker nøye over dette innspillet. –For min hensikt med å påpeke dette, er at den lille eksklusive og lukkede Oslo-klubben med jurister og finansfolk i uskjønn forening; ja det er en formell og uformell ordning som rammer demokratiet med voldsom kraft. Så lenge personer med bånd til finansnæringen har makt og kontroll over viktige posisjoner i rettsapparatet er det langt igjen fra teori til praksis når det gjelder prinsippet om «likhet for loven».
Det ligger formodentlig i kortene at jeg er åpen for tilbakemeldinger fra noen og hver.
Med vennlig hilsen
Elin Gregusson Tidemandsgate 42 0260 Oslo Telefon: 95857251
E-post: elin@gregusson.com Twitter: @elingre www.rettferdighetshjelpen.com
