35 år i samme stilling samme sted. Når januar er over, er ikke superveteranen Wenche Siewers juridisk sekretær i Advokatforeningen lenger. Da skal hun få det ryddig hjemme isteden. – Jeg er ikke det minste stolt av å ha vært her så lenge! Det skyldes vel mangel på fantasi og fremdrift. Bare tull. Da jeg kjente det, så var det litt for sent, sier hun selvrefsende like før pensjonisttilværelsen.
Før intervjuet understreket Wenche Siewers at hun ikke hadde sagt ja til slik oppmerksomhet, hun hadde fått beskjed om å stille opp. Og en som ifølge kolleger alltid har vært uvanlig pliktoppfyllende, gjør som hun alltid har gjort. Stiller opp. Men intervjuet måtte ikke bli langt, og ett bilde måtte da holde i massevis. Men konfrontert med at redaktøren da ville ty til et bildearkiv med et veldig varierende nivå, var hun kommet på gli.
- Jeg liker ikke fokus på meg selv. Det har alltid vært taleforbud på mine runde dager. Det er ikke det at jeg er folkesky. Det at jeg ikke ønsker slikt er vel mest pragmatisk fra min side. Folk kunne jo finne på å si sannheter om meg!
Humøret er i orden.
- Føler meg verdsatt
Wenche Siewers har alltid holdt seg i bakgrunnen. Det har ikke falt i hennes lodd å uttale seg på vegne av Advokatforeningen. Slikt gjøres av foreningens leder og generalsekretær. Wenche Siewers har alltid vært bakspilleren. En meget respektert bakspiller.
- Ja, men jeg har alltid følt meg som en bakspiller som er blitt verdsatt. Jeg har arbeidet under 12 formenn og fire generalsekretærer, sier hun til Advokatbladet. Hun sier fortsatt formann og nestformann. Ikke leder og nestleder, som nå er det korrekte. Hun fnyser av slikt.
- Tittelen formann og kretsformann har for meg ingenting med kjønnsdiskriminering å gjøre. Nei, jeg synes forandringen er noe ordentlig tull. Kretsledere – det høres ut som speidere. Bjørg Ven hadde ikke noe behov for en slik endring, det var ikke viktig. I min tid her var det lenge bare menn som hadde styreverv i foreningen og i kretsene. Unntaket da jeg begynte i 1969 var Signe Marie Stray Ryssdal, som satt i styret i Oslo krets. Første kvinne i hovedstyret fikk vi midt på 80-tallet og het Ingebjørg Roll-Mathiesen. Det er blitt flere kvinner i styrene etter hvert. Ikke fordi de er kvinner, men fordi de er flinke advokater. Alle mennesker er forskjellige. Jeg har ikke mistrivdes blant menn, og de er fortsatt i flertall. Det er greit at det blir jevnere.
Formennene har imponert
Alle formenn i Advokatforeningen er personligheter, det er derfor de blir valgt. De har imponert meg alle sammen. De har alle sammen hatt lyst og vilje til gratisarbeid for foreningen. Ikke bare formennene, forresten. Engasjementet er i høyeste grad også til stede i resten av Hovedstyret, i utvalgene og i andre ledd. Veldig mange har alltid utført veldig mye gratisarbeid og gjort verneplikten sin og vel så det.
Mange kvinner er gjerne advokat en stund før de forsvinner til jobber i offentlig virksomhet. Det er tidkrevende å være advokat, de må kunne stå på. Unge kvinner ønsker seg mer ryddig arbeidstid når de skal kombinere jobb og barn. Kvinner tar åpenbart mest ansvar hjemme fremdeles. Da er det enklere å ha andre juristroller.
Selv har jeg vært single, men ikke vært fristet av advokatyrket av den grunn. Jeg tror jeg er en for dårlig jurist til slikt. Sånn ble det iallfall ikke.
Ni år i Valdres
Wenche Siewers er født i Valdres i 1937, på Tonsåsen i Etnedal kommune der foreldrene drev et barnesanatorium. Foreldre som skulle ut på reise plasserte barna sine der mens de var borte.
- Sanatoriet brant under krigshandinger våren 1940. Mine foreldre flyktet med min bror, meg og noen andre barn til en hytte i skogen. Da mine foreldre kom tilbake etter et par dager, var alt brent ned. Det var hard motstand i Valdres. Vi bodde der til krigen var over. Siden har jeg vært valdris når det passer og oslopike når det passer. Vi har en familiehytte i Øystre Slidre av den gamle sorten, uten strøm, innlagt vann og veiforbindelse. Jeg hadde en fin barndom i Valdres og en god oppvekst på Vinderen.
- Hvorfor valgte du jus?
- Det var tilfeldig. Jeg hadde veldig lyst til å lære språk, men mine foreldre hadde ikke god råd, så det var ikke på tale med reiser utenlands. Min far var ingeniør, og min bror ble også ingeniør – det var ingen jurister i familien. Noen sa at jeg hadde god logisk sans. Jeg ble ingen god jurist, synes jeg. Men jeg hadde mye moro i studietiden og fikk mange gode venner. Vi var få jenter, det vakte litt oppsikt at tre av oss begynte samtidig, husker jeg. Jøss så mange jenter! Vi hadde aldri hørt om kvinnediskriminering. Guttemiljøet var uproblematisk, det plaget oss ikke. Jeg hadde sommerjobber blant annet i Creditbanken og fikk stilling der da jeg var ferdig på universitetet og ventet på å bli dommerfullmektig.
Cand. jur Wenche Siewers ville være dommerfullmektig i Nord-Norge fordi hun aldri hadde vært i den landsdelen.
- Etter noen få ukers venting kom muligheten ved Alta sorenskriverembete. Det ble nesten to fine år fulle av opplevelser. Jeg fikk med meg alle slags værforhold. Lyset var fascinerende, spesielt nordlyset. Naturen i Finnmark gjorde et enormt inntrykk på meg. Det var et lite embete der sorenskriveren tok det meste selv. Det ble veldig mye skifte på meg og ikke mye mer enn det.
- Det var vel ikke så veldig mange kompliserte skiftesaker der så kort tid etter at tyskerne brant alle hus?
- Alta var gjenoppbygget da jeg kom, men det hadde skjedd svært fort. Mange hus var dårlige og provisoriske. Professoriske, som folk sa. Det er riktig at folk ikke eide så mye og at det stort sett var lite å arve av foreldrene. Men det viste seg at det ble kranglet veldig friskt selv om boene var små. Søsken kunne slåss om en kjøkkenkrakk. Ting har affeksjonsverdi selv om det er småtterier, skjønte jeg.
I 1963 var Alta-perioden over for Wenche Siewers. Tilbake i Oslo ble det korte vikariater som juridisk sekretær i Fengselsstyret og i Kommunaldepartementet.
- Ikke så spennende. Det var et grusomt byråkrati begge steder. Selv et kort brev måtte gjennom den omstendelige prosedyren. Først skulle jeg diktere en kladd som ble skrevet ut på skrivestuen på kladdepapir. Brevet gikk så via meg til byråsjefen, som rettet med penn. Det gikk så via meg og til skriving. Det kunne ta mange dager å få ut et lite brev, og i alle brev om selv de ubetydeligste ting måtte man bruke innarbeidede standardformuleringer.
- Så et departement var ikke stedet for deg?
- Nei, jeg havnet som advokat i Norges Boligbyggelags Landsforening. NBBL hadde opprettet et tomtekontor for tomteselskaper over hele landet. Det ble omtrent tre interessante og strevsomme år der, men jeg solgte ikke min blå sjel til boligsamvirket. Wenche Siewers hadde vært medlem av Unge Høyre, men har ellers ikke vært politisk aktiv.
- Det var moro, men veldig slitsomt. Men det var et større økonomisk ansvar enn det jeg syntes var behagelig. Det var nifst, for mange nuller. Men jeg ble ikke syk av det, jeg sluttet i tide. Det har aldri var problemer for meg med lange arbeidsdager. Jeg liker å jobbe mye og få tingene unna. Jeg har hatt mange lange dager i mange år. Men økonomisk ansvar bekymret meg, her i Advokatforeningen har jeg heldigvis ikke slike oppgaver. Det som har bekymret meg i denne jobben er når for mye arbeid har hopet seg opp. Det har ofte vært slik at arbeidsoppgavene har kommet i bolker. Men sett over tid, så jevnet det seg ut.
Kurs i ti år
Wenche Siewers har alltid vært på jobben, enten hun var frisk eller syk, forteller en som var sjefen hennes lenge. Veldig lojal, gammeldags veloppdragen. En ressurs.
I Advokatforeningen startet Wenche Siewers med å være sekretariat for Oslo krets. Men hun ble fort involvert i foreningens arbeid med kurs for og etterutdannelse av advokater. Kurs ble holdt over hele landet.
- Jeg var tilrettelegger og til stede overalt i ti år inntil dette arbeidet ble en heldagsjobb. Jeg fikk sett hele Norge og møtte mange medlemmer. Men kursvirksomhet på heltid var ikke interessant for meg. Reisingen og kursvirksomheten foregikk jo på min fritid, på lørdager og søndager, for at advokatene ikke skulle miste arbeidstid. Det var veldig sosialt og mye moro.
- Hva har opptatt deg mest som juridisk sekretær de siste 25 årene?
- Etiske spørsmål om god og dårlig advokatskikk og om salærer. Det har egentlig alltid vært relativt få klagesaker sett i forhold til medlemstallet og antall advokatoppdrag. Men det øker, og mye kan ha skjedd uten at det kommer til oss. Folk flest bruker advokat en eneste gang i løpet av livet og har ikke kjennskap til hvordan advokater arbeider. Vi vil at klageordningen skal være godt kjent, da øker også sjansen for at flere klager på sin advokat, sier Siewers.
- Disiplinærmyndighetens oppgave er å vurdere disiplinærsaker, ikke henvendelser fra klienter som synes at kvaliteten på arbeidet var for dårlig. Det ligger utenfor og kan være erstatningsspørsmål som hører under domstolene. Et litt fleipete utgangspunkt er at det ikke er i strid med god advokatskikk å være dum, iallfall ikke helt. I noen tilfeller blir salærer nedsatt. Forretningsadvokaters store salærer som pressen skriver om, kommer ikke til disiplinærmyndighetene. Der inngår advokat og klient avtaler eller forhandler seg frem til enighet.
For privatpersoner som går til advokat kan salærkravet føles som mange penger. Man må vurdere om kravet bør godkjennes eller om det er tatt for godt betalt i forhold til arbeidet. Det har hendt at man har kommet til at det ikke skulle vært betalt salær i det hele tatt.
1969 var et viktig årstall, foreningen la til rette for en frivillig ansvarsforsikring for advokater. Dette ble en tvungen ordning for alle medlemmer fra 1975. Denne kollektive avtalen som fornyes årlig holder premiene nede fordi den store deltagelsen har tyngde. En god del har gått til andre selskaper for å spare noen kroner. Dette er beklagelig fordi det undergraver foreningens muligheter til å forhandle godt med forsikringsselskapet, sier Wenche Siewers skarpt.
- Det blir sagt at du kan være skarp i tonen?
- Ja, men jeg virker nok skarpere enn jeg mener å være. Jeg virker ”hyggeligere” i telefonen, tror jeg. Når jeg slutter 28. januar, håper jeg å bli husket som en grei og hyggelig juridisk sekretær for foreningen og medlemmer som har tatt kontakt med spørsmål og problemer. Jeg håper kolleger og medlemmer vil huske meg som en blid person.
- Bør navnet offentliggjøres når en advokat har brutt spillereglene?
- Ja, men kun når det gjelder rettskraftige, endelige beslutninger. Offentliggjøring av navn ved forespørsel er positivt i slike disiplinærsaker. Det er nødvendig med åpenhet, publikum kan ellers tro at vi forsøker å skjule noe. Klagerens navn må imidlertid ikke offentliggjøres, det ville skremme folk fra å klage.
- Vi får en gapestokk for advokater, er det så bra?
- Pressen synes kanskje at dette er godt stoff til å begynne med, men jeg tror at interessen vil forta seg. Sakene er oftest ikke så interessante, mye er banalt. Vi fikk offentlig oppnevnt disiplinærnemnd for advokater i 1997, advokatene kom da i mindretall i nemnden. Det har vist seg at den gamle ordningen var god, forskjellene fra det gamle systemet er ikke store. Dette tyder på at advokater som skulle vurdere andre advokaters handlinger ikke var spesielt snille, de var faktisk meget strenge. Det var ikke bukken og havresekken, advokater beskyttet ikke sine egne.
- Hva har vært det mest spennende som juridisk sekretær?
- Jeg har tilhørt et hyggelig og godt miljø og fått en stor kontaktflate blant medlemmene. Det mest spennende er å snakke med advokater som vil tenke høyt omkring etiske problemer. Da kommer det opp detaljer og spørsmål som det ikke finnes enkle svar på. Jeg kan hjelpe til, vi snur på stener sammen. Dette har jeg tid til, det har ikke kollegene deres der de arbeider. For det oppstår av og til problemer som advokater ikke ser noen løsning på når forholdet til klient eller motpart er blitt vanskelig. Taushetsplikten kan for eksempel volde problemer.
- Har Norge gode advokater?
- Ja, vi har en veldig god advokatstand, det skjer en overfokusering på enkeltpersoner i mediene. Bare noen ganske få skjemmer seg ut, og disse få sakene gir publikum et skjevt bilde av virkeligheten. Det store flertallet advokater, er folk som arbeider stille og rolig med høy etisk standard. Skikkelige mennesker som gjør som best de kan.
Vrien kommunikasjon
Wenche Siewers har levd tett med foreningen og medlemmene i 35 år, hun tar med seg mye av foreningens historie når hun slutter 28. januar. Hun må ha opplevd at mye har forandret seg?
- Nei, mitt inntrykk er at veldig mye er som før. Vi har fått mange flere medlemmer, noe som stiller større krav til foreningen. Mye er som det alltid har vært – nå som før leser ingen medlemmer noe særlig av det vi vil informere dem om, sier hun og er skarp i tonen igjen.
- Informasjon fra oss er ikke noe advokater kaster seg over med det samme. Men alle foreninger har et informasjonsproblem overfor travle medlemmer. Vi kan oppleve å få kritikk for ting som faktisk er på plass! Mange tror at Advokatforeningen ikke gjør noe som helst, det legges ut veldig mye på nettet som bør dempe dem som mener dette.
- Så du er på nettet, alle over 60 er ikke det!
- Jeg er ikke helt god på ny teknologi, men ikke av de verste. Jeg lærte meg motstrebende å bruke PC og elektronisk arkiv. Hjemme har jeg ingenting av slikt. Du får cruise på nettet som pensjonist, sier folk til meg, men jeg vet ikke hva det å cruise er. Men hjemme-PC skal jeg skaffe meg.
- Hva skal du bruke mer tid på som pensjonist?
- Jeg skal spille mer golf og bridge, gå mer på ski, lese mer, være mer på hytta og reise litt mer. Jeg er godt fornøyd med den pensjonen jeg skal få, men det er jo et paradoks at når jeg endelig får mye tid til å bruke penger, så får jeg mindre å rutte med. Når jeg får så mye mer tid å disponere, må jeg bli flinkere til å ta initiativ slik at det skjer ting som jeg har lyst til skal skje. Jeg må bli flinkere til å planlegge. Jeg trives utmerket i eget selskap, men det har jo vært i kombinasjon med full jobb blant mange andre.
Jeg har alltid vært en lesehest. Altetende. Før gikk jeg ofte løs på de tykkeste bestsellerne. Nå vil jeg lese mange bøker jeg har hatt glede av en gang til. Det er jo derfor vi har bokhyller, vi kan lese bøkene om igjen. Jeg har så dårlig hukommelse at jeg får bokgledene en gang til. Utbyttet andre gang er stort. Jeg skal gå mer på Deichmanske på Majorstuen, der jeg bor.
Glemmer fort
Wenche Siewers hukommelse skal visst ikke være så dårlig som hun vil ha det til. I hennes jobb har det vært fornuftig å slette ting, glemme hva medlemmer har betrodd henne. Hun har alltid gått for å være helt taus med personlige opplysninger. Så langt det har vært mulig har hun anonymisert henvendelser når hun har drøftet noe fortrolig med sine overordnede. Det må vel være denne form for hukommelse som er dårlig.
- Mine venninner sier at jeg aldri har hatt god hukommelse. Da er det vel sant og en fordel i mitt arbeid. Diskresjon har vært viktig. I tillegg til å ha vært profesjonelt taus, så har jeg klart å glemme veldig mye ordentlig. Men det betyr jo ikke at jeg ikke kan en del!
- Taus om fortrolige forhold, men ellers tier du visst ikke?
- Nei, jeg har deltatt som referent på Hovedstyrets møter i mange år. Der forutsettes det at referenten tier, men det greier jeg ikke alltid.
Da Wenche Siewers fylte 60 år, fikk hun stor oppmerksomhet. Det strømmet inn så mange blomsterbuketter at det halve kunne vært mer enn nok. Det luktet veldig sterkt i leiligheten hennes. Ikke en eneste vinflaske, og hun som er så glad i vin.
- Vin holder seg lenger, bemerker hun tørt. – Jeg har fått presang allerede. På siste representantskapsmøte, i november, fikk jeg en nydelig kandelaber i sølv fra kretsene. Men jeg har ingen buffet hjemme til å plassere den på. Derfor har jeg byttet til et flott gullkjede som jeg har ønsket meg, og håper at det er i orden.
- Hva irriterer deg mest?
- Dumhet irriterer. Jeg blir sjelden irritert på medlemmer. Men ting må ikke gå for tregt, da tenner jeg.
- Noen vil synes at golf ser dumt ut?
- Nei, golf er glede selv om jeg ikke er noe god. Et godt slag i ny og ned synes jeg er fint. Golf er mer mosjon enn folk tror. Jeg har vært ute på mange golfturer i frisk luft i 15 år og håper på mange flere, sier Wenche Siewers, som forsøker å kutte ut sigarettene en gang hvert halvår.
- Hvordan går det med Advokatforeningen, tror du?
- Det vil gå utmerket. Medlemmene følger med i tiden, da klarer vel foreningen det også. Kanskje et skritt bak, men ikke på alle områder.
