– Målet er å kommunisere det umulige. Vi må forsøke å forstå mannen slik at rammene rundt de viktige bevisene i saken blir riktige, sier Vibeke Hein Bæra tre uker før norgeshistoriens største straffesak starter.
Hein Bæra har Anders Behring Klienten i øret da vi møter henne en nydelig marsdag. Det har hun hatt lenge. Nå er det samtalen hans med de nye psykiaterne som spilles via telefonen hennes. De har knapt et ledig øyeblikk nå tre uker før rettssaken. Skal forsvarerne være oppdatert må de høre opptakene nesten parallelt med de sakkyndige – de kan ikke vente til rapporten er ferdig. Hein Bæra synes det er problematisk at man har tatt snarveier for å få saken opp så raskt som mulig. Spesialbehandlingen har skapt praktiske problemer for forsvarerne.
– Å forhåndsberamme saken før tiltale er tatt ut har ført oss farlig nær en rettsstyrt prosess. Høyesterett har sagt at vi er innenfor rammene, men det er viktig å få de juridiske diskusjonene slik at vi er bevisste de utfordringene og endringene som skjer. At tingretten oppnevnte nye sakkyndige med argumentet om at saken ikke er tilstrekkelig opplyst må oppleves som et paradoks for påtalemyndighetene. Dette er jo deres gebet, men tingretten mener at på grunn av mediefokuset trengs det en ny sakkyndigrapport. Er det vektig nok at andre synser i media – synsere som ikke har lest saksdokumentene? Disse utfordringene vil vi se mer av når hovedforhandlingen starter, og jeg håper man vil besinne seg i å foregripe den bevisførselen som skal skje, sier Hein Bæra.
Vibeke Hein Bæra har jobbet for Lippestad tidligere. I syv år jobbet hun som advokat i Oslo, før barnehagemangelen tok både hennes og mannens karriere i år 2000.
Det var helt umulig å få barnehageplass, og vi opplevde flere uholdbare situasjoner med dagmammaer. En kveld bestemte vi oss bare for å flytte tilbake til Skien, jeg sa opp jobben og dro hjem, sier Hein Bæra. Hun takket ja til en politifullmektigstilling i hjembyen, og gikk ned til lønnstrinn 39. Heldigvis gjorde politietaten skam på alle fordommer hun hadde, og hun rykket raskt oppover i systemet. Politireformen kom, hun ble engasjert i omstruktureringsprosessen og ble leder for påtalegruppa. Der var hun helt til hun fikk en lederstilling i Arbeidstilsynet. Jeg fikk 6 måneder permisjon – til 16.april. Men fagforeningene kjempet for at jeg skulle få et års permisjon – til saken med Klienten var over – i tanken om at det da var større sannsynlighet for at jeg kom tilbake som deres regiondirektør.
– Jeg har full forståelse for at jeg ikke fikk lenger permisjon, og at de måtte ta hensyn til det å få en stabil ledelse der. Forespørselen fra Lippestad var en forespørsel jeg ikke kunne si nei til. Det lå midt i kjernen av grunnen til at jeg begynte å studere jus. Jeg har alltid brent for rettssikkerhetsspørsmålene, sier Hein Bæra som nå har kjøpt seg en liten hybelleilighet i Oslo. Mannen og de to døtrene på 16 og 19 («verste Utøya-alder») støttet henne i valget, men mannen hennes skulle ønske at hun mentalt var mer tilstede hjemme de gangene hun var hjemme. Der blir han nok skuffet også i månedene fremover. Saken er altoppslukende.
Lippestad og Hein Bæra tar seg tid til noe foredragsvirksomhet mellom slagene. De føler at de har et samfunnsansvar for å kommunisere ut de vanskelige rettssikkerhetsspørsmålene. Blant annet har de vert på universitetet i Bergen og holdt foredrag om verdibasert kommunikasjon.
– Utgangspunktet er hvordan kommunisere det umulige? Da må man finne et gulv å stå på kommunikasjonsmessig. Nå prøves vi virkelig på rettsgarantiene våre, verdier som er hjørnesteinene i rettssamfunnet vårt. Det er viktig for oss når ettertidens nådeløse lys skal kaste en dom over at, at vi har vært overvåkere av rettssikkerheten vår. I dagene etter 22. juli var det umulig å snakke om det forsvarere normalt snakker om, som formidlende omstendigheter. Da måtte man gå ned på det alle kan være enige i, nemlig å bevare rettssystemet og rettsgarantiene våre. Skal man kommunisere ut det umulige må man ha en fingerspitzgefühl på hva man kan si når – hva har samfunnet behov for å vite? Det er ikke nødvendigvis det samme som journalister har behov for, sier Hein Bæra.
Man kan nesten se at Hein Bæra gruer seg til hovedforhandlingen. Hun vet hvilke forferdelige detaljer det norske folk kommer til å bli utsatt for de neste ukene, og hun tror vi kommer til å oppleve et landstraume nummer to, et traume som vil ramme samfunnet hardt.
– Vi tror ikke nasjonen er forberedt på dette. Vi er et naivt folk som har hatt det godt i veldig mange år. Det å ta over seg disse detaljene vil bli tøft. Det er et voldsomt faktum som skal kommuniseres ut, og intensiteten og volumet i detaljene er betydelig, sier Hein Bæra.
Hun blir værende som partner hos Lippestad også etter saken er ferdig. I tillegg til straff vil de jobbe med næringslivsjus, arbeidsrett og organisasjonsutvikling og krise/konflikthåndtering. Hein Bæra tok lederutdanning mens hun jobbet i politiet, og Geir Lippestad har erfaring som generalsekretær.
– Det er veldig viktig for meg å kunne bruke ledererfaringen min i advokatjobben, og det er utrolig spennende å kunne gå inn i organisasjoner og bedrifter og jobbe med organisasjonsutvikling, konflikter og fusjoner. Det er for tidlig å gi denne erfaringen på båten. Jeg har fått være leder i vanskelige tider, og det er en ballast man kan bruke når man rådgir andre, sier Hein Bæra.
I tillegg til de to erfarne forsvarerne har Lippestad og Hein Bæra en advokat og en fullmektig som jobber med saken. Det er viktig å ta vare på den psykiske helsen til alle fire i denne ufattelige saken.
– Vi er gode til å se hverandre, og har delt mye som har gått oss langt inn på klingen. Vi forbereder oss mentalt i teamet før vi for eksempel går inn og ser på de vanskelige bildene fra Utøya. Vi har psykologberedskap, men foreløpig har ingen av oss brukt denne muligheten. Vi snakker mye sammen, bruker humor og trives godt sammen, sier Hein Bæra.
– Hva er det som er mest vanskelig med dette oppdraget?
– Det er saken i seg selv som tar energi, fordi den er så vanskelig å forstå. Vi er veldig rolletydelige i møtet med klienten. Han er for eksempel opptatt av hvordan virkningen av det han har gjort har vært, og der sier jeg bare at krigsstrategier ikke er mitt område. Jeg er bare advokat, sier Hein Bæra.
– Hva gjør du når hovedforhandlingen er over 1. juli?
– Da drar jeg til Hamarøy der mor min er fra. Der har vi mange slektninger og jeg gleder meg sånn til å dra oppover. Jeg feiret alle somrene mine der da jeg var barn. Ellers pleier vi å flytte ut på en øy ved Langesund hver sommer. Vi har hest og en hund, og vi tar alle sammen med oss til en hytte vi har der. Tidligere hadde vi to hester og vi var på mange sprangridningsstevner med jentene. Vi så ut som sirkus Arnardo på tur, og det var fantastisk å kunne ta en så stor del av ungenes liv. På hytta har jeg også en kajakk, og det er freden og roen for meg. Gordonsetteren er min blåresept som har gitt meg mye turglede. Jeg bare håper at jeg klarer å slappe av i sommer, sier Hein Bæra.
– Blir det en ankesak?
– Klienten er opptatt av å bli dømt tilregnelig. Vi sier at oddsene for det ikke er gode. Han mener en utilregnelighetsdom vil delegitimere både han som person og budskapet hans, sier Hein Bæra.
BT: - Det gjorde inntrykk å få mail fra Borgarting om aktørmøte for å beramme ankesaken – lenge før hovedforhandlingen i tingretten har begynt, sier Vibeke Hein Bæra som forbereder seg på at hele 2012 kommer til å handle om 22. juli.
Sitater:
– Vi tror ikke nasjonen er forberedt på dette. Det å ta over seg disse detaljene vil bli tøft.
– Det er saken i seg selv som tar energi, fordi den er så vanskelig å forstå.
