- Skriv at vi har det veldig hyggelig på landet og at vi aldri har utvekslet et ubehagelig ord. Advokatkollega Finn Grøstad stikker hodet inn for å ønske god påske mens vi intervjuer Trine Buttingsrud Mathiesen. Det er påskevær på Jevnaker på den store utfartsdagen, men den 47 år gamle trebarnsmoren venter med fjellferie til hun har gjort rent bord på sitt overdådige kontor. En bunke med klagesaker til Disiplinærnemnden skal gjennomgås før friluftslivet kan prioriteres, og det vil ta noen dager. Ryddig dame.
Og en veldig blid en. ”Dette er en vennlig og nydelig dame. Du kan glede deg!”, skrev redaktøren på en lapp og beordret oss til Jevnaker. Der sto det også at Trine Buttingsrud Mathiesen er en fremtredende advokat som har sittet fra start både i Disiplinærnemnden og i Tilsynsrådet for dommere.
Dessuten sto det at hun er en kløpper på ski.
- Nei, det stemmer ikke. Det er mannen min og barna mine som er gode på ski. Jeg holder bare farten deres når gordon setteren vår trekker meg. Jeg traff en skiløper, en god en som tok sølv i EM-stafett som junior og var med på stafettlaget som vant NM-gull for Jevnaker Idrettsforening i 1977. Det var stort. Men da ga han seg som aktiv fordi bestefaren døde. Han var odelsgutt og overtok gården på heltid, de hoppet over et ledd.
God sprinter
Drevne sportsreportere har navnet Christian Mathiesen i sine arkiver. Han overtok ikke noe småbruk, akkurat. Med 500 mål dyrket mark og 4000 mål skog å holde i orden på Nærstad gård mellom Hvalsmoen og Eggemoen i Ringerike kommune, var det slutt på skikarrieren. Men barna som nå er 18, 20 og 22 år har fulgt etter ham i skisporet.
- Jeg følger dem også opp så godt jeg kan og så lenge de ønsker mamma som støttespiller. Da Christine deltok i junior-VM i Sverige for to år siden, tok jeg et fly etter arbeidstid fredag og fikk se henne vinne bronse på sprinten dagen etter. Stor opplevelse. Selv er jeg mer aktiv for ski enn på ski, men jeg får med meg Skarverennet. Jeg var med på å starte en skiklubb, Ringkollen Skiklubb, for å samle aktive i småklubber med få løpere. Seniorlaget tok bronse på stafetten i fjor og sølv i år, og det synes jeg er flott.
Selv drev jeg aktivt med friidrett som ung.
- Ja vel?
- Jeg var sprinter på juniorlandslaget og fikk med meg en seniorlandskamp mot Danmark før jeg fikk en skade som stoppet meg. Var blant de fire-fem beste sprinterne en kort periode, sier Trine Buttingsrud Mathiesen beskjedent. Hun har sikkert ganske mange pokaler og medaljer hjemme på gården. 12,3 på hundremeteren er en god pers.
Da hun trente og konkurrerte på det ivrigste var hun kjæreste med Christian. Da det ble alvor i forholdet til en odelsgutt, visste hun hvor hun skulle komme til å bo - en mil fra Jevnaker der faren Trond Buttingsrud var høyesterettsadvokat i tettstedets eneste advokatfirma. Da var det ikke problematisk at også hun satset på jussen. Gårdsdrift uten husdyr og juss lot seg nok kombinere.
Spesialitet: Odelsrett
- Vi var kjærester fra jeg var 17 år og giftet oss mens jeg studerte i Oslo. Jeg ville bli fort ferdig og tok studiet på fire år. Jeg trivdes best på første og andre avdeling, tingsrett og avtalerett likte jeg aller best. Forvaltningsrett og strafferett på tredjeavdeling fenget ikke like mye. Jeg var vitenskapelig assistent for professor Thor Falkanger et semester mens jeg tok odelsrett som spesialfag. Jeg hjalp ham med å samle inn stoff til hans bok om odelsloven. Spesialfaget har gitt meg mange oppdrag som advokat.
- For eksempel bistand til odelsjenter som familien prøver å holde utenfor?
- Det også. Loven som likestilte kjønnene i odelssaker trådte i kraft 1. januar 1975, og det har vært en del eksempler på at odelsjenter er blitt skvist ut gjennom salg av eiendom. Den som har odelsretten må da hevde retten og ta tilbake eiendommen i løpet av ett år. Det er ikke helt slutt på slike forsøk på forbigåelser.
Men det er mest andre typer odelssaker jeg får befatning med. Å verdsette gårdseiendommer kan også være vanskelig, menneskelig sett. Jeg hadde to odelssaker i Høyesterett. Den andre i 1991, og minstebarnet var tre år da jeg fikk møterett. Jeg arbeidet ikke full tid mens barna var små. Men det gikk likevel bra i Høyesterett. Det var høytidelig og morsomt å ta Prøven, jeg var ikke nervøs.
Men det var kanskje faren hennes, høyesterettsadvokaten som satt og hørte på. Datteren besto, og da kunne hans advokatfirma skilte med noe så unikt som at alle fire advokater i et firma på landsbygda hadde statusen møterett for Høyesterett. Finn Grøstad, Gunnar Rohr Torp, far og datter. En rekord å være stolt av, vil vi tro, men begivenheten ble ikke feiret.
- Det er ikke noe minus å holde til på Jevnaker med odelsrett som spesialfelt. Jeg får oppdrag over hele landet, så rett som det er reiser jeg kort og langt på befaring. Odelsrett er et veldig interessant spesialfelt. Fra Jevnaker er det en times biltur til Oslo og tre kvarter til Gardermoen på den nye Hadelandsveien. Beliggenheten er gunstig. Det er nødvendig med befaring når jeg skal bistå i en odelssak. Da må man mestre kombinasjonen tingsrett og landbruksjuss.
- Og da er det vel fint å ha en mann som er bonde?
- Absolutt. Han har lært meg mye omgårds- og skogsdrift. Det er en fordel å ha en utøver i næringen å diskutere med. Jeg kan både den jordbruksfaglige og den juridiske terminologien, og det har jeg stor nytte av. Og jeg har jo hatt en stor yrkesmessig fordel av at mannen min på en måte har vært hjemmeværende mens barna vokste opp. Han har stilt opp når jeg måtte av gårde. At vi hadde praktikant frem til minstemann fylte seks bidro også til at jeg fikk avlastning for å gjøre mitt. Men jeg tok oppfølgingen av barna meget alvorlig. Høyeste prioritet! Jeg har vært med på alle dugnader, skoleverksteder og lignende hele veien i tillegg til å kjøre dem til idrettsarrangementer. Det var fullt ut akseptert blant mine kolleger at jeg også var mor og ikke kunne jobbe full tid. Man kan ikke rekke over alt, og ingen her har presset eller kritisert mine prioriteringer. Jeg vet om flere studievenninner som sluttet å være advokat fordi de ikke klarte å kombinere det med å være mor.
Et flott skussmål til kollegene fra Trine Buttingsrud Mathiesen. I de snart 20 årene hun har praktisert som advokat i firmaet som nå heter Advokatene Buttingsrud & Co. DA har det kun vært mannlige kolleger der. Misunnelsesverdig å være advokat og mor på Jevnaker, tenker nok en del som føler tidsklemmen daglig i storbyene.
Hjemme best
Etter juridicum i 1982 ble det gårdsliv og fullmektigstilling under faren i Storgaten på Jevnaker. Mange mente at det kunne være lurt å gjøre feilene som fullmektig i Oslo før hun vendte tilbake, men hun ville hjem fortest mulig. I august 1984 ble det ledig stilling som dommerfullmektig i Hønefoss, i Ringerike sorenskriverembete, der Trine Buttingsrud Mathiesen hadde hatt sommerjobber i studietiden. Langpendling for å få dommererfaring slapp hun dermed også.
Det var jo bra, for den første jenta var allerede kommet, den andre kom midt i dommerfullmektigperioden.
- Vi var to fullmektiger hos en helt à jour sorenskriver som slapp oss til på alle typer saker. Jeg husker en av sakene spesielt godt. En mann hadde nektet å betale sin regnskapsfører blant annet fordi denne var høygravid og dermed ikke godt nok skikket. Men han droppet dette argumentet da han oppdaget at dommerens tilstand under kappen var likedan!
Etter dommerperioden trengte farens firma småbarnsmoren, det ble en fleksibel advokatstart med tre arbeidsdager i uken. Og snart kom barn nummer tre, en gutt.
Historisk formann
- Far presset meg ikke til jusstudier. Men han holdt meg heller ikke tilbake, akkurat.
Trond Buttingsrud var fra Bleiken på Hadeland og var i politiet. Som så mange andre politimenn ble han sparket fra jobben av tyskerne under krigen. Da begynte han på juss og leste så fort at han var ferdig før tyskerne stengte Universitetet. Han kom til Hadeland og Land som dommerfullmektig og ble advokat hos nå avdøde Trygve Fremstad på Jevnaker i 1947.
Hvis man tar en kikk på Advokatforeningens anegalleri, ser man at Trond Buttingsrud var foreningens formann midt på 70-tallet. Og det var historisk, han var den aller første advokatformann med tilhold utenfor Oslo krets. Nå er det vel Oslo og resten av landet annenhver gang. Faren holdt koken til han var 80, nå er han 88. Fremdeles kan han ifølge datteren brukes som et levende juridisk leksikon, hodet er helt i orden.
Det blir etter alt å dømme minst tre advokatgenerasjoner med etternavnet Buttingsrud. Odelsjenta på 22 studerer juss i Oslo på andre året, så da spørs det om det blir korn og skog som får oppmerksomheten. 20-åringen har begynt på juss i Bergen og trives godt med ekstrajobb på sentralbordet i et advokatkontor. Det går nok advokatveien med henne. Sønnen på 18 går på videregående og sier at han godt kan tenke seg juss, han også. Når de har en ekspert på odelsrett i familien blir det sikkert en god fortsettelse for gårdsbruket også.
Barnevernsaker
- De velger fritt. Vi foreslo landbruksutdannelse på Ås for den eldste. Hun var i tvil, men fant ut at det ville hun ikke. Det er for øvrig slett ikke bare odelssaker jeg bruker min tid på som advokat. Jeg er advokat for åtte Oppland-kommuner i barnevernsaker, dermed må jeg ofte til Lillehammer og være ”den store stygge ulven” som argumenterer for at kommunen skal ta barna fra foreldrene.
Jeg oppfatter ikke denne rollen som trist. Det er ikke trist at små barn som ikke har god nok omsorg får en annen tilværelse med muligheter som deres foreldre ikke er i stand til å tilby. Stort sett er nok kommunene for forsiktige, barnevernet drøyer ofte med å gripe inn. Kommunen argumenterer for å overdra barna, men det er nemndene som tar avgjørelsene. Det er ikke så mange dramatiske saker som man kan tro når noe slås stort opp i mediene. Heldigvis har vi stort sett en disiplinert lokalpresse som dekker mine åtte oppdragsgivere. Det er ikke bra for barna det gjelder å bli eksponert, hver sak er forskjellig, og det er bare familien det gjelder som ikke har taushetsplikt. Da blir bildet fort helt skjevt hvis foreldrenes versjon kommer på trykk.
Når jeg er ute på slike oppdrag og får innblikk i omsorgsforsømmelser, ser jeg tydelig hvor heldig mine og de aller fleste andre barn har vært. Terskelen er høy når man vurderer å gripe inn.
Fornemt møblert
Terskelen for å komme innom advokatkontoret på Jevnaker med et problem eller et spørsmål skal derimot være meget lav. Det er befriende å slippe callingsystemene i Oslo og stotre frem hvem man er og hvem man har avtale med. Man bare går inn i trevillaen, opp en trapp til lokalene over bokhandelen. Der står Trine Buttingsrud Mathiesen, Finn Grøstad, Johannes Sundet og Halvor Aas til tjeneste for å hjelpe folk med stort og smått. Nå er de ikke lenger enerådende i kommunen, en konkurrent etablerte seg nylig på tettstedet. Lokalene til den gamle bastionen har definitivt preg av at man har holdt på en stund. Meget fornemt inventar, gamle møbler overalt og historikk på veggene. De besøkende er plutselig veldig langt fra kjøpesenteret over gaten.
- Hit kan de komme rett fra grisefjøset. Da kan det lukte litt på venteværelset og på kontoret. Men det er akkurat slik det må være. Det er fint å være på landet og samtidig så nær Oslo, sier Trine Buttingsrud Mathiesen til Advokatbladet.
Viktige verv
Og til Oslo drar hun tre ganger i måneden i forbindelse med sine verv. Blir det tid til overs, får hun med seg litt shopping, kanskje sammen med datteren. Hun er på niende året en av to advokater i Disiplinærnemnden. Anne Helsingeng er nemndens andre advokat etter at Ole A. Bachke sluttet. Sammen med en dommer, en fra Forbrukerrådet og en fra næringslivet behandles saker der klienter mener at advokater har forsømt seg.
- Vi hadde omkring 170 saker til behandling i fjor, ikke mange innrapporteres til Tilsynsrådet. En del eksempler på for høy betaling og klare feil er det jo blitt i løpet av disse årene. Vi er klageinstansen etter behandling i kretsene og førsteinstans for saker som gjelder advokater som står utenfor Advokatforeningen. Noen av feilene som er gjort er feil som alle kan gjøre i en hektisk hverdag. Jeg har lært mye av andres feil i dette vervet. Jeg representerer advokatene, men dette er noe annet enn å være advokat. Det har vært dissenser, og det er sunt. Advokatrepresentantene har ikke alltid vært enige.
- Ikke bukken som passer havresekken?
- Nei, slett ikke. Men det er et argument å ty til for klagere som ikke får medhold, og det må vi leve med. Bachke uttalte at advokater er hardest mot advokater i disiplinærsaker. Det er jeg helt enig med ham i. Den nye ordningen med offentliggjøring av navn på advokater som får sanksjoner mot seg er helt grei for meg selv om jeg ikke deltok i debatten. Jeg var helt nøytral. Utviklingen tilsa at vi ikke kan ha en særregel slik at advokaters overtramp skjermes. Avisene er ganske på hugget etter fellende avgjørelser. Advokater på mindre steder er ekstra utsatt hvis en klager får sin versjon på trykk. Klagerne har som kjent ingen taushetsplikt
Det kan være mye arbeid med en klagesak når man er førstevoterende, da trengs det fire timers innsats eller mer. Rekorden er 20 kilo sakspapirer til en sak, sier Trine Buttingsrud Mathiesen.
- Du er medlem av Tilsynsrådet for dommere på tredje året. Gjør dommere mye galt?
- Nei, men som i andre yrkesgrupper gjøres det feil i blant. Forseelser i dommerstanden har vært offentlige fra første stund. Mange av klagene går på sen saksbehandling. En del går på ukorrekt oppførsel i retten. Alle i en rettssal har klagerett – parter, advokater, vitner og også tilhørerne, faktisk. Overtramp forekommer, men stort sett er dommerstanden vår dyktig.
- Lokalpolitikk har du holdt deg unna?
- Ja, politikk har aldri engasjert meg. Ikke som student heller, var vel for opptatt med å trene og komme hjem i helgene. Ingen har lurt meg til å stå på noen lokalpolitisk liste. Jeg er ingen typisk kvinnesakskvinne, sier hun, men vil ikke utdype hva hun mener med det.
- Jeg har ikke sans for bråk og styr på vegne av klienter heller. Yngre kan dessverre tro at jo tøffere en advokat oppfører seg, jo bedre er advokaten. Det er jeg ikke enig i. Vi ser en del lekkasjer og forhåndsprosedyre i mediene, dette tror jeg ikke er bra for klientene i det lange løp. Her hos oss skal ingen møte noen form for arroganse.
Som du skjønner er jeg en rolig person. Det er rolig her på Jevnaker og rolig på gården. Med ett kvarter til Nordmarka og Randsfjorden, Steinsfjorden og Tyrifjorden like ved er fritidstilbudene overveldende. Jeg skal bli enda flinkere til å bruke naturen.
Vi kan tilføye at kollegaen som ønsket god påske sa tre ord til for å karakterisere Trine Buttingsrud Mathiesen: Flink. Strukturert. Velordnet.
Her var det ikke mye å trekke. Det var hyggelig på landet.
