Stillehavsadvokaten

Her, med mer hav og koraller i hagen enn gress og blomster, har Petter, min ingeniør-ektemann og jeg, startet en ny karriere som dykkeinstruktører og eiere av en liten resort med bungalows, en restaurant og et dykkesenter.

Dette året har vi bygget opp senteret «South Pacific Memories» som etter planen skal stå ferdig til å ta imot gjester om noen få måneder.

På grunn av korona er grensene inn og ut av Vanuatu stengt, foreløpig til juli. Som ett av ytterst få land i verden uten smitteutbrudd, et svært dårlig helsevesen, og en befolkning med overrepresentasjon av diabetes type to og astma, venter vi på vaksine, som Australia og FN har forpliktet seg til å sørge for.

I mellomtiden har vi bestemt oss for å kaste oss ut i livet i det nye samfunnet vi har blitt en del av, håpe at turister kommer om ikke alt for lenge, og ikke minst kose oss i vår blå hage; det varme, klare og spennende Stillehavet.

Jobber frivillig

Min juridiske reise startet en lørdag formiddag i mai. Vi hadde møtt noen venner på kafé, og på vei hjem stakk vi innom et marked. Og der, mellom frukt og grønnsaker, kavapulver, kaffebønner, alskens varer og en masse mennesker, så Petter damen med en t-skjorte med påskriften «Free Legal Advice», og dyttet meg bort til henne med et bestemt «nå!».

Så jeg presenterte meg, og dermed: Nå jobber jeg frivillig et par ettermiddager i uken i advokatfirmaet Markwards Lawyers, en allmennpraksis som jobber spesielt med vold i nære relasjoner. Firmaet tilbyr også gratis rettshjelp, og arrangerer work-shops om familievold.

Jussen her er nedarvet fra fransk og engelsk koloniherredømme, og utfylles av vanuatisk, tradisjonell rett. Så noe er kjent landskap for en norsk advokat, mens den lokale retten er ny mark. Men det er nettopp betydningen av kulturforskjellene som er mest spennende, synes jeg.

Jeg startet min læring med lesing av dommer, og er heldig som kan tilegne meg kunnskap fra innsiden av et advokatkontor, med alt det innebærer av møter med andre advokater, dommere og administrasjon.

Jeg begynner å kunne henge med i samtaler på det lokale språket bislama, men noen dialekter er ganske vriene, så da en klient under møtet plutselig reiste seg opp og helte vann fra flasken sin på gulvet og deretter sprutet litt på min kollega og meg, ble jeg litt forskrekket. Men det viste seg at han bare velsignet oss med «hellig vann», ettersom han sverger til en tradisjonell, magisk tro.

The chief og lokal justis

Tett inntil hovedveien, midt i landsbyen vi tilhører, ja, så tett at søla fra hullet i asfalten spruter inn, ligger Nakamalen, der landsbyrådet møtes. Det er bare menn som deltar, ledet av høvdingen, the chief. Rådet tar stilling til alt fra kommunestyresaker, slik vi kjenner dem, til erstatninger, kompensasjoner og sanksjoner på straffbare handlinger. Rådet mekler også i konflikter mellom familiemedlemmer.

Denne tradisjonelle justisinnretningen løser mange saker før de eventuelt ville komme til en domstol, men det sies at rådet også hindrer saker i å komme til domstolen som definitivt ville hørt hjemme der.

Vanuatu er et øyrike bestående av mange småsamfunn med eget landsbyråd og chief. Folk har sterk tilhørighet til egen øy, og det er ikke uvanlig at folk bare aksepterer justis fra egen chief. Her hvor vi bor i «smeltedigelen» Port Vila er det chief-representanter for mange øyer, og en lokal chief kan være den viktigste bidragsyteren til opprettelse av ro og orden.

Religion har stor plass

Over 95 prosent av befolkningen er aktive kristne. Møter, også dem som arrangeres av offentlige instanser, både startes og avsluttes med en felles bønn. Det er bønn før lunsj, og i større møter er bønnen et eget punkt på agendaen. På vårt kontor avrunder kollega Meresimani alltid våre klientmøter med bønn.

Jeg har kommet til å like disse ritualene, jeg ser at de åpner og lukker møtene med gode intensjoner. Og som alle advokater vet, er det ikke så rent lite å ta med seg i en krevende hverdag med samværsproblemer, utroskap, grensetvister, underslag, arbeidstvister, forhandlinger, eller hva det måtte være.

– Mennene dominerer alt, unntatt arbeidslivet

Vanuatus forrige statsminister ble nylig dømt til to års betinget fengsel for å ha produsert falske bevis og løyet for retten i sin statsministerperiode.

At statsministeren - som satt ved makten til april i fjor - to ganger har gjennomført seremonier hvor han har bedt Vanuatus befolkning om unnskyldning for sine kriminelle handlinger, ble tillagt vekt.

Dommeren i saken, Gustaaf Andree Wiltens, er her som en del av et juridisk utvekslingsprosjekt med New Zealand.

– Juridisk er Vanuatu unik på flere måter. Frem til 1980 het landet Ny-Hebridene og var en delt koloni mellom England og Frankrike. Etter uavhengigheten i 1980 og staten Vanuatu ble opprettet, var det ingen innenlands rett på plass, og den franske og engelske jussen ble videreført, forteller dommer Wiltens.

Sammen med de formelle juridiske institusjonene, gjelder den tradisjonelle vanuatiske retten.

– Den blir tolket av de lokale chief’ene, som arver sin tittel, sitt landområde og autoriteten til å styre folket i sin landsby. Når landet har 83 øyer og over hundre språk, sier det seg selv at det er en enorm kompleksitet i den lokale jussen, som vi dommere må orientere oss i, sier Wiltens.

Må gjøre alt selv

Wiltens har vært dommer i Vanuatu i tre år, og har en lang internasjonal karriere bak seg, først i Australia, så i Hong Kong.

– Her er dommeren eneansvarlig for alle saker i egen portefølje fra den kommer på bordet til dom er avsagt og alt er skrevet. Det er ingen juryordninger, det er ingen notater fra rettsmøtene, så dommeren skriver og beslutter i ensom majestet. De offentlige språkene her er engelsk og fransk, og det lokale bislama. Jeg har heldigvis en dyktig tolk som bistår meg fast, forteller han.

I dag har øystatens øverste domstol fire dommere og en domstolsleder. Wiltens er den eneste utenlandske.

Han er også dommer i ankedomstolen Court of Appeal, som kommer sammen i fire årlige samlinger. Der han har bistand fra pensjonerte dommere fra Australia og New Zealand, som møter sammen med lokale dommere. Sakene forhandles med domsavsigelse samme ettermiddag.

– Kriminalitetsraten her i Vanuatu er relativt lav, men vi har jo alvorlige saker. For eksempel er det vanlig å bære macheter i lokalsamfunnene, som del av landbruks- og skogsdriften. Du kan tenke deg skadeomfanget, dersom macheter blir brukt i sinne og affekt.

Mye familievold

Dommer Wiltens er også bekymret for omfanget av familievold i øysamfunnet.

– Mennene dominerer alle arenaer, unntatt arbeidslivet. Menn drikker kava, som kan fremskynde hallusinasjoner, og når det blandes med alkohol, kan de bli raske til å kreve det de mener er sin ekteskapelige rett på hjemmebane.

Mange familier bor i mindre hus der barn, tenåringer og voksne deler soverom, og det er ikke sjelden at uakseptable seksuelle behov ender med tiltale for seksuell vold og incest, forteller han.

Den øverste domstolen reiser regelmessig ut til flere av de ytre øyene. Ofte tar de det samme knøttlille flyet som både påtale og forsvarer. Og noen ganger med mistenkte, som på returreisen er dømt og fengslet, på vei til fengsel i det samme flyet.

– Noen turer kan beskrives som ukomfortable, sier han.

Han og kona trives godt i øystaten, forteller han.

– Jeg mener at jeg fremdeles har mer å bidra med til landet. Dessuten ser både min kone og jeg at vi lærer mye om livet fra den innfødte befolkningen. De har en tålmodighet, et fravær av bekymringer for det de ser som uviktig, som for eksempel å møte punktlig, og en glede over livet, som både er smittende og lærerik.