- De som diskriminerer gjennom ord, har riktignok ytringsfrihet, men de har ikke frihet fra å få motstand og bli motsagt, skriver Sarah Zahid.
- De som diskriminerer gjennom ord, har riktignok ytringsfrihet, men de har ikke frihet fra å få motstand og bli motsagt, skriver Sarah Zahid.

Mener arbeidsplasser må jobbe aktivt mot rasisme og diskriminering

- Det første steget mot rasisme er å anerkjenne at det eksisterer som et samfunnsproblem. Firmaer og fakulteter er intet unntak, skriver jusstudent Sarah Zahid.

Publisert Sist oppdatert

Aktivistbevegelsen Black Lives Matter har tatt av på sosiale medier i løpet av de siste dagene. Engasjementet er globalt, og viser at vi har en lang vei å gå i arbeidet mot rasisme. Også i verdens mest demokratiske land er det behov for aktive tiltak.

Som jusstudent jobber jeg for minoriteters rettigheter i studentorganisasjonen Mino. Jur Bergen (forkotelse for minoritetsjurister). Styret har blant annet vært i kontakt med institusjon- og bransjeledere for å diskutere minoriteters rolle.

De fleste har en likegyldig holdning til underrepresentasjonen av minoriteter. De trekker på skuldrene og har en «det ordner seg»-innstilling. De internasjonale opptøyene mot rasisme viser at det ikke ordner seg. Minoriteter blir stadig dømt på bakgrunn av medfødte egenskaper. Bransjene er likevel likegyldige til problemstillingen og viser manglende handlingsvilje.

De sterke reaksjonene på drapet på George Floyd viser at diskrimineringen av etniske minoriteter har vært så systematisk og langvarig at folk kun har ventet på riktig øyeblikk for å bryte løs. Aktivistbevegelsen Black Lives Matter har spredt seg globalt.

Instagram-feedene er fulle av svarte bilder som symboliserer antirasisme. Norge er intet unntak, flere poster videoer og historier av deres opplevelser knyttet til rasisme og diskriminering.

- Vi må anerkjenne at vi har et samfunnsproblem

Det første steget mot rasisme er å anerkjenne at det eksisterer som et samfunnsproblem. Firmaer og fakulteter er intet unntak. Å benekte dette vil være virkelighetsfjernt etter den omdiskuterte debatten omkring Olav Lægreid og samtlige innlegg om rasisme i advokatbransjen, blant annet advokat Farooq Ansari som skrev i VG om å bli spurt om sharia og kutting av hender under et jobbintervju.

Hvordan kan man påstå at rasisme ikke eksisterer når folk blir drept på bakgrunn av hudfarge? Når folk roper «neger», «pakkis» og «dra tilbake til der du kommer fra» til minoriteter på gata? Når en sensor ved UiO hevder at minoriteter på jussen i utgangspunktet stiller med et handikap? Hvorfor er det verre å kalle noen rasist enn å komme med rasistiske utsagn?

Vi er ikke overfølsomme eller lettkrenkelige. Vi har ingen grunn til å rope ulv. Vi har imidlertid all grunn til å kreve like rettigheter som de med mindre melanin i huden og vestlige navn. Det er det minste vi kan kreve som norske studenter i det som skal være verdens mest demokratiske land.

Vi skal ikke beklage for at arbeidsgiveren har fordommer og lite kontakt med virkeligheten. Vi forventer at ansatte og studenter har kulturell og religiøs kompetanse.

Skoler og arbeidsplasser må ta tak

Advokatfirmaer og fakulteter bør aktivt jobbe for å fremme kulturell kompetanse gjennom eksempelvis kurs og seminarer. Slik får majoritetsbefolkningen en realistisk forståelse av minoritetsgrupper i samfunnet. På den måten skapes det opplyste og inkluderende miljøer. Ikke minst vil dette være tiltrekkende for unge med minoritetsbakgrunn. Vi vil neppe trives i et miljø hvor folk assosierer oss med undertrykkelse og sharia.

Mange bedrifter avfeier den skjeve etniske representasjonen med å svare at «vi er like uansett og minoriteter ikke utgjør en forskjell». Det er ingen ambisiøs tilnærming. Vi bør anerkjenne at etnisitet og kultur kan prege våre synspunkter og handlemåter.

En norsk-somalisk jente med hijab fra Holmlia har en helt annen livserfaring enn en etnisk norsk jente fra Bærum. Førstnevnte er mer undertrykt i sosiale sammenhenger og i mediebildet. Derfor må bransjer gi opp «vi er like uansett»-tilnærmingen sin, og jobbe for å skape en inkludere arbeidsplass for minoriteter.

Dårlig tid

Vi har ikke lenger tid til å trekke på skuldrene og si at det går over. Vi har dårlig tid. Det er naivt å tro at vi som enkeltpersoner ikke har innflytelse i kampen mot undertrykkelse av minoriteter. Fordommer eksisterer overalt: Rundt middagsbordet, i klasserommet, på gata, og så videre.

Ta ditt individuelle ansvar på alvor ved å si fra når det er nødvendig. De som diskriminerer gjennom ord, har riktignok ytringsfrihet, men de har ikke frihet fra å få motstand og bli motsagt. Det er nødvendig med kontinuerlig innsats i dugnaden mot inkludering. Vi kommer aldri i mål før alle deltar.

Likegyldighetens pris er økt diskriminering og fremmedfrykt. Det er derfor firmaer og fakulteter ikke lenger kan være likegyldige, for da vil minoriteter forbli underrepresentert. Vi må handle raskt og effektivt. Ikke snart. Ikke gradvis. Men akkurat nå.

Dersom du sitter hjemme, godt plantet i sofaen og tenker at antirasisme-demonstrasjonene er unødvendige fordi vi lever i demokratiske samfunn med velferdsgoder og trygghet, er du riktig blendet av eget privilegium. Les deg opp og ta ansvar.