Professor Sjur Brækhus regnes som vår fremste ekspert på sjørett. Men hans livsverk omfatter også formueretten, der han har vært en ener i hele etterkrigstiden. I en alder av 84 år er han fremdeles aktivt i arbeid ved Nordisk Institutt for Sjørett i Domus Media på Universitetsplassen.
Kaotisk kontor
Bøker og permer og papirer slåss om plassen på kontoret til professor Brækhus.
- Da jeg ble pensjonist, fikk jeg beholde et kontor midt i mitt gamle institutt, noe jeg er meget takknemlig for, sier Brækhus.
- Men kontoret var naturlig nok mindre enn det jeg tidligere hadde disponert. Det er derfor blitt svært fullt, forklarer han og ber meg sitte ned i en stol som han først må tømme for bøker. Bokhyllene er sprengfulle. De går fra gulv til tak. Mange av bøkene har han forfattet selv eller sammen med andre. På gulvet står det stabler av bøker og skrivebordets mahogniplate er vanskelig å få øye på. Midt i det hele står en datamaskin og lyser. Fortid og nåtid i skjønn harmoni:
- Et fantastisk hjelpemiddel, sier Brækhus og gir maskinen et vennlig klapp.
- Vil man rette opp, eller forandre noe, så er det bare et par tastetrykk og det hele er på plass. Før var det korrekturlakk og saks og lim. Forferdelig tungvint.
Professor Brækhus er på sitt kontor hver vanlig ukedag, og ofte også på lørdag.
- Da er det så stille og fredelig her, sier han og smiler.
Nå arbeider han med fjerde bind i serien ”Omsetning og kreditt” . Et viktig verk i etterkrigstidens privatrettsvitenskap.
- Jeg tar alltid backup på diskett før jeg går for dagen. Med disketten oppdaterer jeg min hjemlige ”Mac”. Har jeg overskudd til det, kan jeg fortsette skrivingen der jeg sluttet på kontoret. Jeg håper at jeg greier å bli ferdig med dette siste bindet av serien, som handler om kreditorbeslag. Men jeg fyller jo 84 år i juni, så man vet jo aldri, sier han stille.
Kunne blitt matematiker
Det hele begynte i Bergen den 19. juni 1918 da Sjur Brækhus for første gang så dagens lys. Men ved juletider i 1934 da unge Sjur gikk i 2. gymnasieklasse på ”Katten”, som skolen het den gang, flyttet familien til Oslo. Det var vanskelige tider for skipsfarten, og hans far måtte oppgi sin rederivirksomhet til fordel for en stilling som leder av arbeidsgiveravdelingen i det som den gang het Norges Rederforbund. Men Sjur holdt bevisst på den tilknytning til fødebyen som den bergenske tunge er. Selv om han i dag snakker et språk som han selv betegner som et ”degenerert bergensk”, så er det ikke vanskelig å høre at hans vugge sto i Bergen.
- Jeg snakker vanlig riksmål med bergensk setningsmelodi, sier han og forteller at han er en ivrig riksmålsmann. Han har vært medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur siden 1976 og satt som medlem av Norsk Språkråd i årene 1976-1991.
Han ble født inn i et maritimt miljø. Også tre av hans fars brødre hadde yrker knyttet til sjøfarten. Likevel var det ingen selvfølge at sjøretten skulle bli hans fag.
Egentlig var det realfagene og særlig matematikken han hadde siktet seg inn på. Men hans trønderske mor tilhørte en familie (Klingenberg) som i mange generasjoner hadde fostret jurister. Brækhus forteller at det nok var en viss forventning i familien om at han skulle velge den juridiske bane. Noe forsiktig ble det dessuten hentydet til at han var ”rapp i kjeften” og forsåvidt velegnet for advokatyrket.
Han innrømmer at han i de siste gymnasieår gjorde seg tanker om en vitenskapelig karrière, og at han da - noe snusfornuftig - hadde festet seg ved at det måtte være lettere å prestere noe originalt i rettsvitenskapen, som den gang i overveiende grad var et nasjonalt fag, enn i matematikken, som ble dyrket av en tallrik skare av store og små genier over hele kloden.
Og slik ble det jussen. Han har aldri angret på valget.
- Jussen krever, og de juridiske yrker oppøver sansen for orden og klarhet i argumenteringen, så vel muntlig som skriftlig, sier professor Brækhus og fortsetter:
- Språket blir et helt vesentlig hjelpemiddel. Et litt innviklet resonnement kan kanskje la seg høre hvis det blir presentert i en brukbar form. Fremføres det uten orden og system og i et ”knudrete” språk, kan poenget derimot lett gå hus forbi. Til det kommer at selv klare og logiske argumenter ikke alltid vil føre til målet. I jussen vil slike resonnementer langt sjeldnere enn i matematikken føre til entydige konklusjoner. Et skjønn, ofte basert på hensiktsmessighetsbetraktninger, undertiden på vurderingen av hva som er rimelig eller rettferdig, kommer da inn. Samspillet mellom jussens rent logiske del og den mer skjønnsmessige, er fascinerende. Man kan lære seg å holde ryddige grenser mellom faktum og juss, og å gi klare signaler om hvorvidt det man anfører, er rimelig sikkert, eller bare en mulig løsning blant flere, sier Brækhus.
Preseteris og ren laud
Overgangen fra den ærverdige Bergen Katedralskole til Frogner Gymnasium på Oslos ”beste vestkant” var brå for Sjur Brækhus.
- Men jeg klarte meg bra, sier han.
- Det spiller vel en rolle at jeg var det man med en svak negativ betoning kaller ”skoleflink”. Frogner var en ambisiøs skole som søkte å ”dyrke frem” preseterister. Og meg fikk de i blomst. I en ny by uten den gamle vennekretsen konsentrerte jeg meg om studier - matematikk og historie var favorittene - og jeg hadde også stor glede av botanikken.
Sjur Brækhus tok sin artium i 1936. Deretter ble det jusstudier frem til juridisk embetseksamen i 1941 med ren laud 2.11. Dette gode resultatet lettet hans vei til stipendier og til de få stillinger han senere søkte.
En god skole
I 1941-42 var Brækhus dommerfullmektig på Hokksund hos Sorenskriveren i Eiker, Modum og Sigdal, Nils Thune.
- Det var en meget lærerik tid, forteller han.
- Vi var to fullmektiger som satt på samme trange kontor. Dette var en god ordning, fordi den sist ansatte fikk en kontinuerlig og meget nyttig opplæring i embetets mange gjøremål av sin eldre kollega. Thune ga oss ganske frie tøyler, men ba vi om det, fikk vi alltid god og vennlig veiledning. Krigen preget i noen grad saksmengden. På grunn av avstengningen var det ofte vanskelig å få samtykke til privat skifte fra arvinger utenfor landets grenser. Det ble derfor et betydelig antall offentlige skifter. Arbeidet med skifteretten var imidlertid lærerikt, også juridisk. Det dreiet seg jo i stor grad om forvaltning og realisering av til dels store formuer. At skiftene for unge mennesker også kunne avsløre nye og mindre tiltalende sider ved menneskenaturen, har nok de fleste dommerfullmektiger erfart. Det ble også mange odelstakster, som bragte dommerfullmektigen omkring i det store embetsdistriktet. I en inflasjonstid var det en stor fordel å kunne ”grave frem” en odelsrett, og gå til løsning av skog- og landbrukseiendommene efter en takst som gjerne lå betydelig under eiendommens reelle markedsverdi. Å følge de kyndige skjønnsmenns samtale under middagen på odelsgården som fulgte etter avhjemlingen av skjønnet, var lærerikt, men jeg minnes med særlig glede den rike serveringen av gårdens produkter. Dette var i den hårde vinter 1941-42, hvor rasjoneringen var streng, og meget merkbar for en dommerfullmektig som var innlosjert på et lokalt pensjonat, sier professor Brækhus med et smil.
- Dommerfullmektigtiden var, og er fortsatt, håper jeg, en god skole for unge jurister. Den gir en meget nyttig innføring i jussen i praksis. Det viktigste tror jeg imidlertid var at man fikk føle ansvaret, og ofte også gleden, ved å sitte i dommersetet. Det er en betydelig avstand mellom det å prosedere og senere avgjøre Peder Ås’ mange krav i en praktikum, og det å måtte treffe en bindende avgjørelse i tvisten.
Morsomt å undervise
- Studietiden, etter vel 13 måneders tjeneste som dommerfullmektig, ble ganske turbulent, forteller Brækhus.
- Jeg slapp så vidt unna arrestasjonene på Universitetsbiblioteket i 1943. Mens jeg satt i en av klevene på UB og skrev på min doktoravhandling, fikk jeg gjennom vinduet se at tyskerne omringet biblioteket. Vi måtte stille oss i kø foran en tysker som eksaminerte hver enkelt. Da turen kom til meg, forklarte jeg på rimelig godt tysk at jeg ikke var student, men drev rettsvitenskapelig forskning, med det resultat at jeg fikk gå min vei.
I 1945 ble Sjur Brækhus universitetsstipendiat. Det ble en svært hektisk periode, med undervisning i tillegg til arbeidet med doktoravhandlingen. Universitetet hadde den gang få aktive lærere i juridiske fag, og studentene måtte i stor utstrekning ty til privat betalt manduksjon.
- For meg var dette en god ordning, forteller Brækhus.
- Manduksjonsinntektene ga et nesten nødvendig supplement til knapt tilmålte stipendier.
Men ikke minst var denne form for undervisning en god skole i pedagogikk. Hvis man ikke nådde frem til studentene og ga dem et rimelig kvantum kunnskap og forståelse, trakk de seg ganske enkelt fra manduksjonen. Også studentene måtte den gang snu på skillingen. For meg var dette et tidlig bekjentskap med prinsippet ”no cure, no pay”.
Høsten 1946 studerte Brækhus sjørett i London med stipendium fra Jantzens fond, som bestyres av Nordisk Skibsrederforening. Doktoravhandlingen var da ferdig og sendt til trykking. Men bedømmelse av avhandlingen og den parallelle bedømmelse av søkerne til et ledig dosentur i rettsvitenskap tok tid, og disputasen ble først holdt 24. mars 1947. Brækhus var da blitt utnevnt til dosent fra 1. februar samme år. Og man var fremdeles i 1947 da Brækhus ble utnevnt til professor fra 1. januar 1948.
Professor Brækhus har derfor undervist studenter i mer enn 40 år. Først ved oppnådd aldersgrense i 1988 tok det slutt.
- Jeg likte å undervise, sier han.
- Men eksamen var et slit. Da satt man der med store bunker besvarelser som skulle vurderes. Det var ofte et nokså ensformig arbeide. Mange av besvarelsene var formet over samme lest, men skulle likefullt karaktersettes med en nøyaktighet på 5 hundrededeler i en skala som i praksis gikk fra 2.10 til 3.35 eller 3.15. Særlig vanskelig var den betydelige bunken av besvarelser som lå på grensen mellom laud og haud. Her måtte vi stadig minne oss selv om at en bedømmelse som kanskje forekom oss triviell, kunne være av livsviktig betydning for den enkelte kandidat.
En ting som gjorde inntrykk på Brækhus i hans tid som sensor, var hvor avgjørende studentenes evne til skriftlig fremstilling kunne være. Han forteller at den ofte var dårlig, undertiden meget mangelfull.
- Men dette er vel noe man sliter med overalt. Også i journalistikken, sier han med et lite glimt i øyet.
Geitrams i krigsruiner
- Studietiden i London høsten 1946 var en stor opplevelse, forteller Brækhus.
- Det var nok trist å se hvor nedbombet byen var, forteller han.
Nå våkner hobbybotanikeren Brækhus:
- Noe av det som gjorde sterkt inntrykk på meg i den herjede stad, var alle geitramsene som vokste ildrøde og rake i brannruinene. De sto der som et håp for fremtiden.
Flere av de juridiske bibliotekene i byen var blitt ødelagt av krigen. Tre av barristernes fire ”Inns of court” var blitt bombet, men Brækhus fikk sitte i solicitorenes bibliotek i Chancery Lane, og fikk der tak i alt han trengte av domssamlinger og annen litteratur. Han hadde dessuten kontakt med jurister ved Nortraships store London-kontor, som bidro med mye nyttig stoff, særlig stoff til studiet om certeparti-jussen.
Strenge kvalitetskrav
Det sies at professor Brækhus kunne være streng og stille store krav til sine studenter. Men han har nok stilt større krav til seg selv. Spesielt når det gjelder bokutgivelser. Hans meget høye kvalitetskrav på egne vegne har resultert i at mange av hans faglige skrifter befinner seg i ringpermer istedenfor i innbundne bøker. Han er også opptatt av at det vitenskapelige arbeid skal komme til nytte i praksis. Det er tidkrevende og kostbart å prosedere. Et praktisk løsningsforslag i en anerkjent juridisk håndbok kan skape grunnlag for forlik og spare partene for store utgifter til en rettssak.
Til tross for Brækhus’ tilbakeholdenhet når det gjelder å publisere, er det i årenes løp kommet en del bøker fra hans hånd. Doktoravhandlingen er alt nevnt. Til tross for at det er over 55 år siden den ble skrevet, er den fortsatt etterspurt. Tingsretten fra 1964, som han skrev sammen med Axel Hærem, var viktig da den kom, men er forlengst blitt avløst av nyere fremstillinger. Størst vekt legger Brækhus på serien ”Omsetning og kreditt”, som han anser som sitt hovedverk. Som tidligere nevnt, sliter han nå med å få ferdig det fjerde bind i serien. Sammen med Alex. Rein har han utgitt noen håndbøker i sjøforsikring. Hans øvrige bidrag til sjøretten er stort sett kommet i form av artikler og kortere skrifter. De fleste av disse er opptrykt i tre samlinger, utgitt i 1968, 1978 og 1988.
Forskningen og det praktiske liv
Brækhus har alltid lagt stor vekt på å holde nær kontakt mellom den juridiske forskning og den juridiske praksis. I Sjørettsinstituttet samles praktikere, forskere og studenter ofte til faglige seminarer med både forskere og praktiserende sjørettsadvokater som innledere. Brækhus har selv søkt praktisk kontakt på flere måter:
Han har deltatt i lovgivningsarbeidet som formann i to viktige lovkomiteer: Konkurslovkomiteen som førte frem til konkursloven og dekningsloven av 1984, og sjølovkomiteen, som gjennom 13 innstillinger avgitt i hans formannsperiode, la grunnlaget for en omfattende revisjon av sjøloven av 1893. Til sin lovgivningsvirksomhet regner Brækhus også sitt arbeide som formann for komiteen som utarbeidet Norsk Sjøforsikringsplan av 1863 og Norsk transportforsikringsplan for varer av 1967, begge med utførlige motiver. Han har også skrevet en lang rekke juridiske betenkninger. Det har vært kritisert at professorene bruker tid på private oppdrag:
- Den nærhet jeg gjennom denne virksomhet har fått til skipsfarten og annen forretningsvirksomhet, har vært en overmåte viktig kunnskaps- og inspirasjonskilde for så vel undervisningen som for den juridiske forskning, sier Brækhus.
Han mener forøvrig at hans praktiske engasjement ikke har gått ut over hans professorale plikter.
Sjøretts-instituttets grunnlegger
Professor Brækhus har lagt ned et stort arbeid som grunnlegger og bestyrer av Nordisk Institutt for Sjørett fra 1963- 1972. Grunnlaget for dette nordiske instituttet ble lagt allerede i 1957 ved opprettelsen av Oslo-universitetets sjørettsinstitutt, også med Sjur Brækhus som bestyrer. Instituttet holdt til i tre rom i kjelleren under Aulaen, og Brækhus var til å begynne med eneste professor.
- Det var ikke akkurat ideelle lokaler, forteller han.
- Filharmonikerne, som den gang hadde Aulaen som fast spillested, hadde øvingslokaler i rommet ved siden av instituttet, og det kunne til tider drive oss til vanvidd. Egentlig var det et pause- og oppholdsrom, men det ble altså brukt til øvingsrom i forbindelse med konserter. Jeg er glad i musikk. Har faktisk spilt fiolin selv, men å høre på øvelser kan sette den mest tålmodige på prøve. Når det er sagt, så var vi også veldig takknemlige for at vi hadde fått egne lokaler i en tid da det var kamp om hver eneste kvadratmeter på universitetet.
I Sverige diskuterte man på denne tiden å opprette et professorat i sjørett. Som følge av et initiativ fra den svenske professor Folke Schmidt ble imidlertid spørsmålet om sjørettsforskningen tatt opp på det nordiske plan, hvor man ble enige om å opprette et nordisk sjørettsinstitutt knyttet til Universitetet i Oslo. Stedsvalget ble helt klart påvirket av det faktum at man der allerede hadde en kjerne i det norske sjørettsinstituttet og dets bibliotek.
Trivelig institutt
Professor Brækhus innrømmer at det er godt å se tilbake på hva han har vært med på å sette i gang: Fra den beskjedne kjerne er det gjennom snart 40 år vokst frem et velutstyrt og ansett institutt, som foruten sjøretten, tar hånd om petroleumsretten, med 5 professorer pluss to emeriti som har sin arbeidsplass i Instituttet.
- Det nordiske samarbeidet har gått bra, forteller Brækhus.
- De fleste praktiserende sjørettsjurister har hatt en studieperiode i Oslo. En rekke doktoravhandlinger er blitt til der, og man kan idag tale om et tett sammenvevd nordisk sjørettsmiljø.
Brækhus understreker i denne sammenheng at man er avhengig av sine medarbeidere i et slikt arbeide.
- Her var jeg usedvanlig heldig, sier han.
- De medarbeiderne jeg etterhvert fikk, var ikke bare faglig høyt kvalifisert. De behersket også samarbeidets kunst, og kolleger ble fort også nære venner. Resultatet ble et trivelig institutt med et inspirerende faglig miljø. Det kan være mye kniving og misunnelse i akademiske kretser, men her ved instituttet har vi vært helt spart for slikt.
I samme øyeblikk slås det glass på en skipsklokke i korridoren.
- Når en av de vitenskapelige assistentene slår åtte glass, er det for å varsle lunsjpausen, forklarer Brækhus.
- Da samles studenter, lærere og forskere i spiserommet.
Han tar Advokatbladet med ut i gangen for å vise frem klokken, og jeg skjønner også fort hvorfor instituttet har vært kalt ”Mahogniavdelingen”. I taket er det overlys som på de gamle passasjerskipene, og det maritime treverket mahogni går igjen i dører, på vegger og i møbler. I glassmontre står skipsmodeller mens Benny Motzfeldts glasskunst bryter opp de mørke veggene. Instituttet har også sin egen logo: Fru Justitia som havfrue.
- Det var Bjørnson-Langen - den gang arkitekt hos riksarkitekten - som sto for innredningen av instituttlokalene, og det var også han som laget denne logoen, forteller Brækhus.
- Vi ville at studentene skulle få følelsen av å jobbe i et maritimt miljø. Og det må vi vel si at vi har oppnådd, sier professor Brækhus og ser seg stolt omkring.
I instituttets bibliotek henger et portrett av Sjur Brækhus. Portrettet er malt av Gösta Münsterhjelm og skjenket instituttet av Nordisk Skibsrederforening. Det henger høyt, og der skal det henge i generasjoner fremover og minne studenter på hvem som grunnla dette instituttet.
Floristiske reisemål
Andre land har også visst å dra nytte av kunnskapene til Sjur Brækhus. Han har vært gjesteprofessor og forelest om sjørett ved et universitet i Eugene, Oregon og Tulane- universitetet i New Orleans. Professor Brækhus er glad i å reise, ikke minst på grunn av sin store interesse for botanikk. Han har et godt kjennskap til den norske flora, og det floristiske betyr mye når han og hans kone velger reisemål. De har nylig vært en tur i Portugal og tittet på vårblomstene der, og han fremhever også Italia og Frankrike som gode floristiske reisemål. I Italia bor også en av hans tre døtre. Dermed har han dobbel grunn for å besøke nettopp dette landet. Men professorens favorittblomst finnes i skogene i Bærum tidlig på våren.
- Den blomstrer på bar kvist, med vakre velluktende blå blomster, og får senere fristende røde bær. Men pass! Hele planten er svært giftig, forteller Brækhus.
Planten heter Tysbast, eller Daphne på latin, og Brækhus har plantet den inn i familiens have på Stabekk der den trives og sprer seg.
Professor Brækhus er medlem av Det Norske Videnskapsakademi siden 1950. Han er æresdoktor ved universitetene i Stockholm og København. Han ble utnevnt til Ridder av Den kgl. St. Olavs Orden i 1961, og Kommandør av samme orden i 1981. Han er også Ridder av Den Kungl. Nordstjärneorden og kommandør av den finske Vita Ros.
Sitater:
-Det ble hentydet til at han var ”rapp i kjeften” og forsåvidt velegnet for advokatyrket.
-Matematikk og historie var favorittene - og jeg hadde stor glede av botanikken.
-Når en av de vitenskapelige assistentene slår åtte glass, er det for å varsle lunsjpausen.
