Intervjuet ble foretatt i 2010.
Siv Hallgren visste ikke at hun var valgt inn som leder for bistandsadvokatutvalget før vi ringte henne og ba om et intervju.
- Jeg har ikke vært på kontoret på et par dager, jeg skal sjekke min post, svarte Hallgren hastig pr. mail. Da vi kom på besøk noen dager etterpå, hadde hun ikke bare ryddet i mailboksen. Hele kontoret var ryddet såpass nitid at vi først trodde hun hadde tatt i bruk et av møterommene hos Elden.
- Jeg skulle ønske jeg hadde det slik hver dag. Idealet er å ha en sak av gangen på pulten og en liste over hva man skal gjøre, sier hun og setter seg til rette bak en blank og tom pult.
Forsvarergruppens høstseminar: Klækkenseminaret
Etter å ha deltatt i festmiddager med forsvarerne år etter år på Klækkenseminaret, er det ikke som ordentligheten selv man kjenner Hallgren. For hva skjer når alle sitter til bords og sausenebbene sendes rundt? Jo, da begynner autoritetene å skjelve lett i penbuksene. Du ser at de titter skjevt og lett nervøst bortover til bordet der Hallgren sitter; Elden, Sulland, Smith og resten av juriststandens beste. For de vet at det ikke er deres beste saker og talenter som nå skal frem i lyset. Og Hallgren skuffer aldri.
– Når jeg reiser meg, vet jeg ikke helt hva som kommer. Jeg tror rett og slett underbevisstheten min alltid ser noe som er morsomt. Faren min er en kjempeflink festtaler og det samme er mine to brødre. Siden jeg ikke er så pen, så må jeg jo gjøre noe slik at jeg synes. Den ene broren min sender meg stadig sms’er når han vet jeg er på fest, der han råder meg til å holde en lav profil. Som regel kommer de for sent…
– Er det noen som kommer bort på forhånd og ber deg om å ikke drive ap med dem?
– Hehe, ja, det har jo skjedd. Stort sett tar jeg bare dem jeg tror tåler det, men jeg har jo bommet noen ganger. Jeg prøver å jekke litt ned på autoritetene. Ekstra moro hadde jeg det da jeg jobbet i påtalemyndigheten, men det er også skrekkelig moro å erte Elden og Sulland. Mona Høiness prøver å snike seg inn når hun tror jeg ikke ser henne. Men det gjør jeg jo…
– Du er ikke redd for å bli svartelistet etter et festlig lag?
– Elden truet meg en gang med at jeg skulle få alle sakene i Vardø, Vadsø og Hammerfest. Nå har jeg vært mest på Østlandet, så han har vel glemt det… Nei, jeg tror jeg henger ut de som selv er mest oppmerksomhetssugne.
– Så barna dine får gå fri?
- Nei, barna mine er helt ødelagte, stakkars. Dem tuller jeg mye med. Jeg har nok en røff personlig form, medgir Hallgren.
Forsvarer og bistandsadvokat
De som ikke kjenner Hallgren fra festtalene på forsvarerseminaret på Klækken, kjenner henne som Nokas-forsvarer og fra Lommemannsaken. Hun var bistandsadvokat for 14 av ofrene i saken, og satt sammen med Håkon Brækhus i alle de fem månedene saken varte.
Å bli leder for bistandsadvokatutvalget ser hun på som en god anledning til å være med på å bedre ofrenes stilling, og til å gjøre bistandsadvokatene mer synlig som gruppe og fagmiljø. De fem årene hun har jobbet som forsvarer og bistandsadvokat har hun sett hvordan ofrenes stilling har bedret seg år for år.
– Det er viktig for klientene at man har et direkte talerør i rettssaken. Jeg tror nok at jeg har bidratt til å opplyse saker i retten, og de pårørende kan få svar på spørsmål som de andre aktørene ikke ville ha stilt. Rettssaken er en prosess både for den tiltalte og ofrene og deres pårørende. Som bistandsadvokat har man en viktig rolle med å forklare den juridiske sammenhengen i saken. I blant er det vanskelig å få retten til å forstå at man vil ha svar, men stort sett er dommeren tålmodig, sier Hallgren.
Vekselbruk er bra
– Er det ikke vanskelig å sitte passiv som bistandsadvokat når du ellers er vant med å være en aktiv forsvarer?
– Bistandsadvokaten har en betydelig, men passiv rolle. Man er nummer tre. Samtidig tillater jeg meg ganske mange spørsmål, og er aktiv hele veien. Blir man fryktelig frustrert av å sitte stille bør man ikke være bistandsadvokat, sier Hallgren og antyder at det kanskje er derfor hun utagerer i andre sammenhenger.
Som aktor har hun tidligere hatt rettens mest aktive rolle, og nå er det bare dommerrollen hun ikke har prøvd seg på. Vekselbruk er bra, og alle rollene er like viktige, understreker hun.
– Bistandsadvokaten er vel så viktig som forsvareren, og det er enda mer igjen å gjøre i forhold til de fornærmedes rett til anke, informasjon, gjennomføringen av saken og hvordan de føler seg behandlet. Dessuten kan erstatningsdelen fortsatt få større plass. Da jeg jobbet i påtalemyndigheten kan jeg knapt huske at vi tok i erstatningsspørsmålet. Dette er blitt mye bedre. Men, når det er snakk om en ukjent gjerningsmann er det de færreste som kjenner sine rettigheter, og politiet hjelper dem ikke til å fremme krav, sier Hallgren.
Mye å ta fatt i
Hun er ikke kommet inn som leder for å være passiv, og har fire år på seg for å få gjennomslag for forbedringer. Først og fremst vil hun sammen med utvalget ta en gjennomgang av endringene som er gjort de siste årene, for å se om de er gode nok. Da vil hun si høyt hva hun mener bør endres. Foreløpig sier hun bare forsiktig at dette med at fornærmede forklarer seg først er noe som ikke bare har sine fordeler.
Bistandsadvokat i Lommemannsaken
Den domfelte har anket saken, men ikke skyldspørsmålet for Hallgrens klienter. – Mentalt var jeg forberedt på en ny runde med saken. Det gjelder å sette seg delmål, dag for dag. Og ta mye notater. Jeg har hatt noen lange saker, og det gir livet et merkelig perspektiv. Hva brukte jeg 2005 og 2006 på? Nokassaken. Og 2009? Lommemannen. I Arbeidstilsynet og i politiet hadde jeg mange saker fortløpende, som forsvarer og bistandsadvokat har jeg hatt noen lange saker. Det er godt å kunne konsentrere seg om en ting og gå skikkelig ned i dybden, samtidig er det greit med litt veksling. Nå vet jeg ikke hva som skjer i høst. Jeg skal i retten i morgen, og det fikk jeg vite på fredag. Det er fabelaktig å ha en slik jobb, alltid noe nytt på gang, sier Hallgren.
– Hvordan var det å representere så mange ofre i en og samme sak?
–Om alle klientene med verger hadde vært i retten hele veien hadde det ikke latt seg gjøre å ivareta alle, men slik saken ble gjennomført hadde jeg kontakt med dem underveis når det var behov for det. Det hadde vi også med de andre bistandsadvokatene når det var noe nytt eller når deres klienter skulle vitne. Jevnlig sendte vi ut mail for å orientere dem om hva som hadde skjedd i saken, litt referataktig. Dette var nok praktisk også for retten. Jeg tror alle mine klienter følte at de ble ivaretatt. Det var ikke vanskelig å skille dem fra hverandre, for de var veldig ulike, også i alder. Den yngste var 12 år, og det var han som var mest opptatt av å ha møter med meg.
– Rådet du dine 14 klienter til å komme og følge saken?
– Nei, det gjorde jeg ikke og ingen ønsket heller det. Tvert imot advarte jeg dem mot å komme, fordi de da kunne bli identifisert av media. Mange var veldig opptatt av at de skulle være anonyme, og vi så at avisene kom i skade for å identifisere noen. For noen ville det være det en katastrofe å bli kjent som offer i saken. Enkelte ble ertet og fikk kallenavn med ”lomme”-forstavelse. Generelt ser jeg at media har en enorm slagkraft. Bare jeg er på TV i et ørlite glimt i bakgrunnen er det mange som sier de har sett meg.
Erstatning
– Hvor mye betyr erstatningskravet for klientene?
– Ofte er de ikke så opptatt av hvor mye penger de får, men at rett skal være rett. Oppreisningsinstituttet er et håndslag fra samfunnet, et plaster på såret. Men, da må det være stort nok. Verre er det at saksbehandlingstiden for å få erstatning er på opp til to år. Det burde man gjøre noe med, jeg tror ikke det blir mindre å gjøre på saksbehandlerne fremover, sier hun tørt.
Hun mener bestemt at det ikke er verre å være bistandsadvokat enn å være forsvarer når det kommer til gråt og tårer fra klientene. Verst er barnefordelingssakene, sier hun.
– I mange år var jeg aktor, og det er en helt annen rolle. Du har avstand til klienten, men har den mest aktive rollen i retten. Nå er forsvarerne blitt mer aktive, tidligere var mitt inntrykk at de var mer sedate og forholdt seg til aktors beviser. Det er en vanskelig jobb med stort ansvar å være aktor, og de er ofte unge og presset på tid. Det brukes også alt for lite ressurser på etterforskning, og man etterforsker ofte bare det som taler mot den tiltalte. Objektiviteten i påtalemyndigheten er jeg bekymret for, men nå tenker jeg vel som en forsvarer. Det er ikke slik en bistandsadvokat skal snakke, sier hun skjevt.
Restorative Justice
Bistandsadvokatutvalget er ikke det eneste utvalget hun har engasjert seg i. Hun er med i konfliktrådsutvalget ”Restorative Justice” som skal se på hvordan konfliktrådet kan brukes mer og bedre. Justisdepartementet har opprettet utvalget som består av representanter fra domstolen, kriminalomsorgen, påtalemyndigheten og advokatstanden. Om ett år skal de komme med en rapport som muligens skal munne ut i en ny lov eller som endringer i den eksisterende loven.
– Det handler om hvordan man kan bidra til at folk kan leve videre etter konflikter, noe som både er i tiltaltes og fornærmedes interesse, sier Hallgren.
Skille jobb og fritid
Hun har to barn på 14 og 18, synger i kor og har en hund som heter Sala og et marsvin som heter Ozzy Osborne. Begge barna har arvet morens sans for musikk, og 18-åringen går på musikk på videregående. Heldigvis har hun rettslære som valgfag, så det er kanskje håp for at også hun blir jurist en vakker dag. Det vil si, Siv føler seg som mora til Brooke Shields som presser barna til å leve ut sine egne tapte drømmer, som da var å bli artist og sanger. Sønnen på 14 vil bli båtdesigner, så den saken er grei. Mannen i husholdet jobber med reklame og språk. Advokaten i huset jobber mye, men helst ikke hjemmefra.
– Barna er blitt store, og da må jeg være der for dem. Nytter ikke å jobbe hjemme da. Til gjengjeld blir det da lettere å skille jobb og fritid. Hjemme har jeg tid til barna, her jobber jeg, sier Hallgren og gestikulerer en omfavnelse av det tomme kontorbordet.
