- Sakkyndige bør premieres for å synliggjøre usikkerhet

I drøye tretti år har jeg fra ulike profesjonsvinklinger observert sakkyndigarbeid. I flere fagartikler gjennom en årrekke har jeg konkludert med systemsvikt, som i foreldretvist- og barnevernssaker fører til at barn ikke får de oppvekstvilkår de har krav på.

Den samme problematikken gjør seg gjeldende med bruk av sakkyndighet i straffesaker. Det er alvorlig når en dom bygger på sakkyndighet som fremstår mer sikker enn den i realiteten er, slik vi nå er vitne til for Viggo Kristiansen.

Skjult tvil?

Det er grunn til å anta at tvil hos mange sakkyndige ikke bli uttalt, så lenge forventningene til de sakkyndige i rettssystemet er at man er tydelig og kommer med en konklusjon.

Men sakkyndigarbeidet fordrer stor grad av skjønn, og da bør det overlates til dommeren å trekke konklusjoner etter en fullstendig bevisvurdering.

Likevel er det sjeldent at dommere spør om grad av sikkerhet i den sakkyndiges vurderinger, og nettopp dette spørsmålet er noe jeg etterlyser på det sterkeste.

Samtidig savnes med mer ydmykhet hos sakkyndige. Med det mener jeg at det både i muntlig vitneførsel og skriftlig rapport må komme fram at det ikke er mulig å konstatere med sikkerhet en konklusjon. De usikre momentene må være synlige og drøftet åpent, helst uten noen konklusjon.

Et menneskelig fenomen som dessverre også kan slå ut, er at usikkerhet kompenseres med presentasjon av sikkerhet. Et annet er prestisje og forfengelighet knyttet til egen yrkesidentitet.

Kulturkollisjon mellom juss, psykologi og rettsmedisin

I rettssystemet oppstår det en kulturkollisjon i møtet mellom juristen og andre faggrupper der skjønnsmessig sakkyndighet utøves. I utspørringen i retten forventes det tydelighet fra sakkyndige i forhold til den juridiske relevante virkeligheten.

Sakkyndiges faglige tilnærming får ofte en avgjørende betydning for utfallet av saken, og en klar konklusjon premieres. Sakkyndige blir da lett en premissleverandører for en faglig «sann» versjon av virkeligheten.

Det er fare for at det oppstår både et ytre og et indre press på den sakkyndige for å strekke seg for å tilpasse seg juristenes behov for tydelige svar. Også behovet for å markere seg faglig - og en for sterk tro på egen vurderingsevne - kan spille inn. Faren er at kulturkollisjonen leder til en tilpasning som går på bekostning av den sakkyndiges integritet.

Savner tvil

En god del sakkyndigrapporter og vitneutsagn uttrykker for liten, om noen tvil. I fag der vi sjelden har absolutte sannheter bør vi være varsomme med å fremme slike. Når fortolkninger sniker seg inn i faktabeskrivelsene, blir de lett til fakta.

Mine erfaringer gjør at jeg savner større ydmykhet i sakkyndighetsarbeidet. Samtidig ønsker jeg meg mandater som ikke ber om konklusjoner, men heller om å utrede ulike hypoteser. Da blir sakkyndige premiert for å synliggjøre usikkerhet, og retten får et tydelig ansvar for resultatet.

Men det betyr også at retten må godta en bredere bevisførsel enn hva som er tilfellet i dag. Gjøres dette, er det mitt håp at rettssikkerhet for fremtiden blir bedre ivaretatt.