- Kan vi snakke om sakkyndig-ordningen?

Vi trenger sakkyndige i foreldretvister. Men hva gjør du hvis du ikke har tillit til den sakkyndige som skal bidra til å avgjøre ditt barns fremtid?

Foreldretvister er kompliserte. Dommerne skal få oversikt over barn og voksne, tilknytning, relasjoner og samspill, uten å møte dem særlig mye. Den nødvendige innsikten kan ikke hentes fra prosesskriv og rettssal alene. Dommeren har heller ikke den fagkyndige kompetansen som trengs for å vurdere alle spørsmålene om barns utvikling og relasjoner.

De sakkyndige har derfor et krevende mandat. Det skal løses på relativt kort tid, gjennom noen uker og samtaler med barn og voksne som er følelsesmessig aktiverte.

Barn kan skjule følelser, lojalitetskonflikter eller opplysninger. De voksnes beskrivelser vil nødvendigvis sprike. At en sakkyndigs vurdering går i den ene forelderens disfavør, er ikke i seg selv tegn på partiskhet eller dårlig faglig arbeid.

- Sakkyndige navngis på Facebook

Skuffede foreldre navngir likevel sakkyndige på Facebook i ettertid. Jeg husker én mann som skrev at han på grunn av en navngitt sakkyndig ikke hadde sett sønnen sin på mange år. Jeg tenkte da: Feil plattform. Og: Det er sikkert en grunn til at det hadde blitt slik.

Lederen i foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP) har fortalt Aftenposten at ensidig negativt fokus og hets gjør at mange sakkyndige vegrer seg for å ta oppdrag. 

Aftenposten har samtidig gjennom flere artikler satt søkelys på svakheter ved ordningen. Advokater har fortalt at de fører uformelle nei-lister over sakkyndige på rettssystemets lister. I historien om pappa Lars ble den sakkyndiges arbeid vurdert som brudd på helsepersonelloven, men det fikk ingen konsekvenser for muligheten til å fortsette som sakkyndig.

Jeg fikk opplysninger om at den samme sakkyndige noen år senere ble oppnevnt i foreldretvisten der jeg selv var mor. 

Brukte innsynsretten

Jeg visste ikke noe om kritikken av ordningen til å begynne med. Men opplevelsen av den sakkyndige var så urovekkende at jeg begynte å stille spørsmål, og lete etter svar. Min advokat hadde ingen nei-liste og var ikke opptatt av å undersøke den sakkyndige nærmere. Det var dessuten for sent å klage på oppnevningen.

Hva skjer hvis det oppnevnes en sakkyndig det viser seg at du ikke har tillit til?

I mitt tilfelle var rådet fra daværende advokat: Prøv å bare «drite i» det. Det ville jeg ikke. Jeg brukte innsynsretten min. Jeg følte nesten at jeg arbeidet bak ryggen på advokaten, og var redd den sakkyndige skulle få vite at jeg hadde bedt om innsyn i hens saker. Jeg likte ikke følelsen av å fremstå snokete og kranglete overfor dommeren. Ville det kunne gå ut over barnet mitt?

Helsetilsynet sendte meg dokumenter knyttet til den sakkyndige. Der fant jeg både lovbrudd og en rekke advarsler. Jeg fant også navnene på flere advokater som hadde gjort det samme innsyns- og klagearbeidet for sine klienter. Jeg løp risikoen med å fremstå som en kranglete person som bytter ut advokatene sine, og bad en av disse advokatene om å overta min sak.

- Meldte mistillit

Jeg klagde også den sakkyndige inn til det Fagetiske råd i Psykologforeningen. De opprettet sak og hadde en samtale med vedkommende. Som klagende part fikk jeg ikke vite hva som kom ut av samtalen. «Vi er ikke et tilsynsorgan», fikk jeg forklart. Samtalen fikk ingen innvirkning på saken min. «Det er to helt ulike prosesser», forklarte de.

Sammen med min nye advokat meldte jeg formelt mistillit til den sakkyndige. Det fikk heller ingen konsekvenser for oppnevningen. Saken gikk sin gang. Jeg var aldri usikker på min egen vurdering av den sakkyndige, men jeg var redd for hvordan hens arbeid og vurderinger ville påvirke saken, og redd for konsekvensene for meg og barnet mitt.

Saker der sakkyndige avgjør familiesituasjoner, i retten såvel som i barnevernssaker, er alvorlige og krever mye av både den faglige og den etiske opptredenen fra den sakkyndige.

Advokat Anne Myklebust Odland forteller i sin artikkel om en mor som ønsket å ta sitt eget liv etter å ha lest om seg selv i en sakkyndigrapport.

Hvis den eneste reelle løsningen på alvorlig mistillit til den sakkyndige er å håpe at dommeren til sist ser bort fra dårlig sakkyndigarbeid, har vi da et tilstrekkelig kvalitetssystem? Har vi god nok rettssikkerhet?

Byttet sakkyndig - enorm forskjell

Jeg meldte også mistilliten til Statsforvalteren. Prosessen der var lang. Foreldretvisten min var ferdig behandlet både i tingretten og lagmannsretten før konklusjonen forelå. Det lite tillitsvekkende sakkyndigarbeidet i tingretten kan ha bidratt til at barnet mitt måtte gjennom to rettsprosesser. Kunne anken vært unngått dersom sakkyndigarbeidet i tingretten hadde vært bedre?

I samarbeid med den nye advokaten fikk vi gjennom ønsket om oppnevning av ny sakkyndig i lagmannsretten. Byttet gjorde en enorm forskjell. Det vanlige er at man bruker den samme sakkyndige i begge instanser.

Hadde jeg hatt flaks? Eller kan byttet forklares med at jeg kan klassifiseres som «ressurssterk»: Jeg hadde raskt orientert meg i det norske systemet, behersket språket og de kulturelle kodene, kjente innsynsretten min og våget å bruke den, våget å bytte advokat som følge av informasjon jeg skaffet meg og våget å utfordre autoriteter.

Jeg hadde også i utgangspunktet det man kanskje kan kalle «en god sak» og følte at jeg kunne risikere litt mer av den grunn.

- Kan bidra til å opplyse saken

Hva med dem som ikke er like fortrolig med systemet? De som kanskje ikke behersker språket og kjenner kulturen like godt, ikke har lang utdannelse, ikke vet hva innsynsrett er, eller aldri i verden ville våget, eller visste at det var mulig,  å utfordre en sakkyndig i sin egen foreldretvist? Kanskje er det mannen på Facebook jeg tenker på.

Den nye sakkyndige i lagmannsretten var profesjonell, analytisk, menneskelig og klok. Jeg fikk se hvordan en sakkyndig kan bidra til å opplyse saken og gi dommerne et bredere faglig grunnlag for å skrive en dom.

Med andre ord: Vi trenger sakkyndige.

Men kvaliteten på ordningen og rettssikkerheten ved begrunnet mistillit bør være mindre avhengig av foreldrenes ressurser og flaks.

Advokatbladet kjenner innleggsforfatterens identitet.