Det var en tid da avlesning av dommen i en straffesak var forlenet med en viss høytid. I min tid som advokat i Bergen frem till975, var det en selvfølge at dommene ble avsagt i rettsmøte med tiltalte og forsvareren til stede. Denne praksis vedvarte da jeg som byrettsdommer gikk av for aldersgrensen i 1997 - utgått på dato, så å si.
Foto:BA
Den standhaftige tingrettsdommer Hans Bloch·Hoell har ufortrødent opprettholdt denne praksis, uavhengig av departementale påfunn om endringer i systemet med bekjentgjørelse av dommer. Ære være tingrettsdommeren for det. Han har forstått poenget med avlesning av dommen i rettsmøte. Det har neppe DA og departementet gjort -her skal det effektiviseres -.
Opplesning av en dom i rettsmøte er en høytidelig handling, og harmonerer dårlig med den hverdagsliggjøring som departementet og DA i de senere år ha vært eksponenter for. Møtet med retten er for de flestes vedkommende en engangsforeteelse, og de trer inn i rettssalen i dyp respekt for det som skal foregå der. Med fare for å bli oppfattet som svulstig, må jeg si at jeg- før jeg trådte inn i rettssalen- følte meg som gudenes yndling Ibichus i Schillers dikt "Die K.raniche des Ibichus": "Und in Poseidons Fichtenhein, tritt er mit frommem Schauder ein". Det får nå være så ha-stemt det være vil, men jeg vet med sikkerhet at denne innstilling deles av en rekke av rettsvesenets aktører, tiltalte og vitner.
Den praktiske gevinst ved å avsi dommen i rettsmøte, er åpenbar. Etter opplesningen av dommen f'ar dommeren rikelig anledning til å gi domfelte noen passende ord med på veien, i tillegg til orienteringen han skal gi om rettsmiddeladgangen, frist og fremgangsmåte, samt konsekvensen av at domfelte eventuelt er idømt betinget straffereaksjon eller samfunnstjeneste. At tiltaltes forsvarer er til stede i rettsmøtet er en betryggelse for tiltalte, som ellers vil føle seg nokså alene, og kanskje sågar sviktet av forsvareren. - Å få dommen forkynt ved såkalt fremmøteforkynning der domfelte får overrakt dommen og visstnok en skriftlig orientering om retssmiddeladgangen, synes lite tilfredsstillende og klart i strid med den etablerte praksis bl.a. tingrettsdommer Bloch-Hoell er eksponent for.
Siden jeg er i sving, kan jeg ikke forholde mine lesere følgende episode fra min egen rettssal: Etter at den fellende dom var blitt opplest, spurte jeg tiltalte om han hadde forstått dommen. "Den dommen kan du tørke deg i ræven med", kom det salvelsesfullt fra domfelte. Jeg spurte ham da om dette sjarmerende utsagn var å oppfatte som anke over skyldspørsmålet eller straffeutmålingen, eller kanskje begge deler. Denne reaksjon hadde han nok ikke ventet; han ble så perpleks at han vedtok dommen.
