Meninger

Liberale demokratier er nå den minst vanlige styreformen i verden

Demokrati og rettsstat står sterkt i Norge. Likevel opplever også vi en polarisering i offentligheten, stadig mer digital overvåking og press på rettshjelpsordningene. Domstolenes og advokatenes uavhengighet er temaer vi aldri må ta lett på, skriver Merete Smith.

Merete Smith
Publisert Sist oppdatert

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.

V-Dem, eller Varieties of Democracy, er et forskningsprosjekt basert ved Universitetet i Gøteborg. Prosjektet regnes som verdens største på sitt felt, med den mest detaljerte databasen om den globale demokratiutviklingen. Over fire hundre forskere verden over bidrar til å måle demokratiske standarder i over to hundre land, og rapportene brukes av FN, EU og en rekke lands myndigheter for å vurdere tilstanden til demokratier og rettsstater.

Årets rapport, Democracy Report 2025, tegner et dystert bilde: Autokratiene vokser frem, etablerte demokratier presses tilbake. Nesten tre av fire mennesker i verden lever i dag under autokratiske regimer, og liberale demokratier har nå blitt den minst vanlige styreformen globalt.

USA har de siste årene vist oss hvordan selv robuste demokratier kan havne i en spiral av svekkede institusjoner. En rekke forskere kaller autokratenes fremgangsmåte autokratisk legalisme. Her benyttes utspekulerte rettslige strategier for å svekke tilliten til rettsstaten, angripe advokatenes, medienes og domstolenes uavhengighet, og undergrave den maktbalansen demokratiet bygger på.

Vi ser det samme i Europa. Ungarn har lenge stått i konflikt med EU på grunn av lover som svekker pressens og rettsvesenets uavhengighet. Polen har forsøkt å reversere tidligere autoritære reformer, men domstolene sliter fortsatt med å gjenvinne sin uavhengighet. I Vest-Europa ser vi forslag om å svekke Den europeiske menneskerettighetsdomstolens rolle, særlig i saker som gjelder migrasjon.

En kuriositet rundt de autokratiske miljøene, er hvordan de omkranser seg med demokratiets og rettsstatens vokabular og resonnementer. Går du inn på hjemmesiden til den ungarske organisasjonen The Center for Fundamental Rights, vil du ved første øyekast tro det er en menneskerettighetsorganisasjon. Virkeligheten er noe helt annet.

«Kjernen i arbeidet er verdiene «Gud, Fedreland, Familie», som styrer senterets juridiske og politiske virksomhet, der vi motarbeider menneskerettsfundamentalisme og politisk korrekthet», skriver de. I slutten av mai gjennomførte de for fjerde år på rad det de selv omtaler som verdens største høyreside-samling: CPAC. Viktor Orbán var årets hovedtaler. Mens Donald Trumps tale tok CPAC med storm, ifølge Fox News.

Demokrati og rettsstat står sterkt i Norge. Likevel opplever også vi en polarisering i offentligheten, stadig mer digital overvåking og press på rettshjelpsordningene. Domstolenes og advokatenes uavhengighet er temaer vi aldri må ta lett på, heller ikke her i Norge. Og også her ser man at rettsstatens vokabular gjerne benyttes når politikere iverksetter tiltak som reduserer innbyggernes rettssikkerhet. Da ber de gjerne om en hjemmel. Kanskje rettsstats-vasking kan være en passende beskrivelse på fenomenet?

Advokater og advokatforeninger har et helt spesielt ansvar for rettsstaten, og vi kan ikke begrense oss til å forsvare den hver gang den utfordres. De autokratiske kreftene er så engasjerte og kreative at de lykkes med å få mange demokratisk innstilte mennesker til å velge dem frem.

Så hva kan vi gjøre, vi som gjerne vil beholde vårt liberale demokrati? Dette har ikke jeg svaret på i dag, annet enn å mene at vi må gjøre langt mer. Dersom vi legger ned samme engasjement og kreativitet som våre politiske motkrefter, er jeg sikker på at vi kan finne gode løsninger sammen.

 

Powered by Labrador CMS