"Gode jurister er en velsignelse for et samfunn, mens dårlige jurister er en pest og en plage."
Det sier professor Peter Lødrup ved Institutt for privatrett ved det Juridiske Fakultet i Oslo. Og han har mer på hjertet:
- På alle de kursene ved Juristenes Utdanningssenter som jeg har deltatt i, har det vært en glede å møte den ukjente grasrota blant advokatstanden og erfare den kvalitet og klokskap som preger det store flertall. En gledelig utvikling av jusstudiet i dag er at vektleggingen av yrkesetiske fag får en stadig større plass.
Professor Lødrup vet hva han snakker om. Han har undervist ved Det juridiske fakultet siden begynnelsen av sekstitallet.
- Studentene har ikke forandret seg så mye fra den tid og til i dag De er hyggelige unge mennesker nå, som den gang. Det er trivelig å jobbe med studenter og møte ungdom med sterk interesse for faget. Men en ting er annerledes - tidligere var kvinnelige studenter et lite mindretall. Nå er de i flertall, og det er positivt. Det er alltid hyggelig å være der kvinnene er i flertall, sier Lødrup og smiler bredt.
- Men det er synd at mange av dem går til departementene og andre stillinger med forholdsvis regulert arbeidstid. Det er jo forståelig. Å jobbe i et stort advokatfirma lar seg ofte vanskelig kombinere med barn og familie. Så er det bare å håpe at det også her skjer forandringer i tiden som kommer.
Da Advokatbladet i høst intervjuet jusstudenter i forbindelse med nedleggelse av "Frokostkjelleren" i Urbygningen, sa de at de savnet professorene i studentmiljøet.
- Det er nok riktig, sier Lødrup. - I min studietid på femtitallet var det 9-10 professorer og en lektor. De deltok jevnlig på studentenes tilstelninger. Men i dag er det bare en eller kanskje to som deltar. Og en av dem er Peter Lødrup.
- Jeg er nødt, sier han, - men jeg deltar med glede. Som Juristforeningens Storebror forventes det at jeg møter opp og holder morsomme taler. Det er en hyggelig plikt, og mine kolleger vet nok ikke hvor mye moro de går glipp av. Lødrup etterfulgte Carsten Smith som Storebror i 1991. En Storebror blir ikke valgt på vanlig måte. Det er den som har vervet som selv velger sin etterfølger.
140 timer undervisning i året
Professor Lødrup har sitt kontor i ærverdige Domus Media på Universitetsplassen. Der er det høyt under taket og tradisjon i veggene. I dag underviser Lødrup i utgangspunktet 140 timer i året, men det omfatter også annen undervisningsrelatert virksomhet. Ellers tar arbeidet med nye utgaver av hans mange bøker atskillig tid. Det er en svær jobb. Bøkene som Lødrup gjennom årene har begått er både tykke og mange. Opp mot en time per dag sitter han i telefonen.
- Da snakker jeg med advokater som ringer med spørsmål om faglige ting. Det ringer nok gjennomsnittlig 7-8 advokater per dag. Og det er veldig nyttig. Gjennom dem får jeg tilfang til praktiske opplysninger som jeg ikke ville hatt fantasi til å finne på egenhånd. Uten disse samtalene ville nok bøkene vært atskillig kortere.
Professor Lødrup bruker også mye av sin tid til lovgivningsarbeid. Han leder et utvalg som skal revidere vergemåls- og umyndiggjørelseslovgivningen. Det blir hans NOU nummer 11, og Lødrup har ledet arbeidet med åtte av dem. Mye tid bruker han også på å forberede foredrag for Juristenes Utdanningssenter.
- Det nærmer seg nok et halvt tusen foredrag siden det første jeg holdt - det var i familierett - i Advokatforeningens regi i 1967. Deltakelse på alle disse kursene har vært utrolig lærerikt, og betydd meget for mitt forfatterskap. Voldgift og betenkninger har det derimot blitt liten tid til.
Ved siden av en lysegrønn NOU, legger Lødrup tre tykke bind på bordet.
- Her ser du hvor mye papir det kan bli av en lekkasje.
Fra 1975-1976 var Lødrup formann for granskningskommisjonen for Stortingets T-banestasjon. Kommisjonen var oppnevnt av Oslo kommune og hadde som oppgave å finne ut hvem som hadde ansvaret for de store lekkasjene i stasjonen, og hvorfor lekkasjene hadde oppstått. Kommisjonens konklusjon ble at ansvaret lå både hos kommunen og hos konsulentene som hadde gjort en dårlig jobb.
- Det var en spesiell sak, sier Lødrup og legger bøkene til side. - Men uhyre interessant.
Røtter i det litterære
Peter Lødrup vokste opp med klapringen fra en skrivemaskin i ørene. Hans mor er ingen ringere enn forfatteren Evi Bøgenæs. Hun trollbandt en hel generasjon barn og unge med sine bøker. I tillegg til sine litterære kvaliteter var hun også engasjert i fagpolitiske spørsmål. Hun var med på å stifte Ungdomslitteraturens Forfatterlag som i dag heter Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere.
Men til tross for sin litterære mor, så har Lødrup aldri vært fanget av interesse for skjønnlitteratur. For ham har det vært mest fag, lettere romaner og ikke minst historiske verker, som opptar 40-50 hyllemeter i kjelleren. I oppveksten leste han mange guttebøker. I februar 1944 måtte familien flykte til Sverige. I den tiden bodde det en tysk familie i familien Lødrups leilighet i Observatorie Terrasse i Oslo. Da de kom tilbake sommeren 1945, fikk unge Peter krigsskadeerstatning for sine tapte bøker, tilsammen nesten 600 kroner - en krone per bok. Beløpet avslørte at han faktisk hadde atskillig lesestoff på gutteværelset.
- Det kan vel hende at min mor tross alt hadde påvirket meg litterært, sier Lødrup plutselig og forteller: - Da vi bodde i Stockholm hadde jeg viserguttjobb for et vaskeri. For hver jobb fikk jeg 25 øre. Egentlig veldig bra betalt, for kundene bodde i nabolaget til vaskeriet og forsendelsene var sjelden tunge. Og jeg hadde en plan, som det heter i dag. For hver krone jeg tjente, skulle 75 øre gå til å kjøpe Grimbergs Verdenshistorie, mens 25 øre skulle gå til tivoli. Jeg nådde mitt mål. Jeg kjøpte 10 bind til kr. 11,75 per bind. Så da skjønner du at jeg tjente godt.
Jussen var andrevalget
Den mangelfulle skolegangen under krigen resulterte i at Lødrup ikke fikk de kunnskaper han burde i matte og da særlig brøkregning.
- Derfor improviserer jeg aldri regnestykker på tavla når jeg underviser, sier Lødrup.
- Men dette er ikke noe problem. I dag ligger alle beregningsmetoder på data. Det eneste jeg trenger å gjøre er å sette inn riktige tall når det trengs. Og bak tallene jussen.
Da familien kom tilbake til Norge skulle unge Peter egentlig ha begynt i sjuende klasse på folkeskolen. I stedet begynte han rett på realskolen. Og han klarte seg utmerket. Siden hans far var jurist, så skulle man tro at hans vei allerede var staket ut, men etter artium ønsket Peter Lødrup å prøve noe annet. I 1950 begynte han på flyvåpenets flygerskole. Men den utdannelsen ble ikke fullført.
- Det var ganske håpløst, forteller Lødrup. - Jeg spydde hele tiden, og etterhvert ble jeg rett og slett lei av å tørke spy i cockpiten. Men jeg fikk jo etterhvert flysertifikat for småfly. Det var i 1951.
Da vi spør om han da er blitt kurert for flysyken, svarer han:
-Å neida! Jeg spydde like mye. Men i småfly kunne jeg spy i pose og etterpå kaste posen ut av vinduet. Jeg har samme problemet i dag. Både i lufta og på sjøen. Reiser jeg med Kiel-ferga er jeg dårlig før Færder. Og ombord i seilbåten vår spyr jeg dersom vi blir liggende i havdønninger. Etter å ha tatt flysertifikat kjøpte han fly sammen med fem flymekanikere.
- Det var en utmerket løsning, sier Lødrup. - Jeg var totalt analfabet når det gjaldt det mekaniske, til gjengjeld hadde jeg flysertifikat, og det hadde ikke de andre.
Peter Lødrup hadde sin siste tur som flyger en gang på sekstitallet.
- Da ble det innført krav om radiokontakt med Fornebu - før hadde vi fått rødt eller grønt lys fra tårnet. Og på den tid var jeg i fullt arbeid med doktoravhandlingen, og den tok all tid.
Selv om professor Lødrup påstår at han ikke er særlig teknisk av seg, så forhindrer det ham ikke å ha modelltog som hobby. - Det tekniske med modelltog er så enkelt at det kan hvem som helst klare, sier han.
Doktoravhandling på luftfart
Professor Lødrups interesse for luftfart har igjen ført til interesse for luftrett. Hans doktoravhandling i 1966 het "Luftfart og ansvar". Han har også skrevet to bøker om emnet. Luftrett 1 og Luftrett 2. I 1997 kom en revidert utgave der de to bøkene er slått sammen til en bok.
- Luftrett kan man hovedsakelig dele i tre deler, sier Lødrup. - Første del er de erstatningsregler når fly skader utenforstående. Doktoravhandlingen min omhandler dette. Den andre delen går på passasjer og godstransporten, og de erstatningsregler som gjelder når det inntrer forsinkelser eller voldes skader. Den tredje delen gjelder de offentlig-rettslige reguleringer av nasjonal og internasjonal trafikk.
Professor Lødrup jobbet med luftrett i den tiden han jobbet ved Nordisk Institutt for sjørett fra 1960-79
Tilfeldig at det ble privatrett
Peter Lødrup var adjutant på 332-skvadronen på Gardermoen og trivdes svært godt. Men etter to og et halvt år, i 1954, mente hans far, som da var sorenskriver, at det var på tide å gjøre noe annet. Og jussen var unge Lødrup forberedt på, for innimellom jobb i det militære hadde han tatt forberedende og sosialøkonomieksamen for jurister. Han ble cand. jur. våren 1957. At han endte opp ved Institutt for privatrett var egentlig en tilfeldighet. Etter eksamen satt Lødrup sammen med Erling Selvig på aulatrappen og diskuterte hva de "skulle bli". Akkurat da kom professor Carl Jacob Arnholm ut fra Urbygningen og ropte til dem at det var opprettet to nye stillinger som vitenskapelige assistenter ved Institutt for privatrett og Institutt for sjørett. Så ble det altså privatretten for Peter Lødrup. Og der er han fortsatt.
Fra 1960-61 var Lødrup dommerfullmektig ved Strømmen sorenskriverembete.
- Jeg valgte Strømmen fordi jeg da fikk anledning til å undervise ved siden av. Dessuten oppfylte jeg de litt spesielle kriterier for å få jobbe der: Jeg måtte ha bil og bo vestenfor Bislet. Sorenskriveren bodde ved Bislet og hadde ikke bil selv. Han måtte derfor hentes og bringes hver dag. Sorenskriveren på Strømmen var en stor mann og passasjersetet i folkevognen ble fullstendig nedslitt. Lødrup har den bilen fremdeles, så alle kan den dag i dag beundre setet med minnene fra dommerfullmektigtiden.
Fransk statsstipend
I 1958 fikk Peter Lødrup fransk statsstipend som første jurist. Den franske ambassaden hadde da i lang tid beklaget seg over at det bare var filologer som søkte statsstipend, og nå fikk de endelig brutt denne tradisjonen. Turen gikk til Aix-en Provence, hvor Carsten og Lucy Smith hadde vært året før.
- Jeg overtok deres bekjentskapskrets og hadde en deilig tid. Nygift var jeg også.
I dag reiser familien Lødrup ofte til Frankrike, og kan trygt beskrives som frankofile.
- Det er noe fantastisk med dette landet. En kombinasjon av historie, landskap og flotte mennesker og god mat. For ikke å glemme rødvinen....
Lødrup har også hatt studieopphold i USA og Canada.
- Amerika er et spennende land. Nærmest et perfekt ferieland med flott natur og god og billig overnatting. Egentlig er det meste rimelig der. Men skal man oppleve kultur, drar man ikke til Amerika. Men da må jeg naturligvis legge til at jeg ikke har vært særlig mye hverken i New York eller Washington. Da hadde nok inntrykket endret seg.
Lødrup reiser mye. Både i jobbsammenheng og privat. Særlig familieretten har bragt ham til alle verdenshjørner. Da vi konfronterer ham med ryktet om at han alltid bruker å reise rundt med en stor saks i bagasjen, ler han godt.
- Her har du et godt eksempel på ei fjør som blir til ti høns. Dette skjedde en gang på 80-tallet da jeg skulle holde foredrag i Finland og måtte, på grunn av dårlig tid, benytte meg av gjenbruksmetoden. Jeg tok derfor med meg en saks og litt lim på flyet for å klippe sammen et fordrag fra noen tidligere manuskripter. Men den gang ei. Saksen ble konfiskert, og måtte reise som gods i egen kasse. Under Finlandsoppholdet gikk jeg under navnet Agaton Sax. Nei, sakser har jeg ikke for vane å reise rundt med.
Fra 1980-85 var professor Lødrup dekanus ved Det juridiske fakultet.
- Da hadde jeg som målsetting at enhver student som ønsket det skulle få et halvt år i utlandet og at oppholdet der skulle integreres i studiet. Den gang var det utopi. Da er det fint å se at nå, 20 år etter, har fakultetet faktisk har nådd dette målet. I 1985 var Lødrup også med på å danne Akademikernes Fellesorganisasjon, og var også organisasjonens første viseformann. De interne konfliktene som viste seg allerede de første årene, har nå ført til splittelse. I 1988 var Akademikerne et faktum.
Familierett
Siden begynnelsen av åttitallet har professor Lødrup konsentrert seg om familierett, arverett og erstatningsrett.
- Det har skjedd svært mye de siste årene innen familierett og erstatningsrett, sier han.
- De er nesten ikke til å kjenne igjen. Det er morsomme og interessante fag som man hele tiden må holde seg oppdatert på. Jeg har også vært så heldig å få delta i lovgivningsarbeidet i dem. Dette er arbeid som tvinger frem kritisk og rettspolitisk tenkning - et nødvendig korrektiv til fremstillingen av gjeldende rett. Tenk for eksempel på erstatningsretten, sier Lødrup.
- I dag finnes det et betydelig antall enkeltlover man må forholde seg til. Tidligere var det rettspraksis som langt på vei dominerte som det rettskildemessige grunnlag. Og se på alle de spørsmål som utmålingen av erstatningen etter personskader reiser i dag. Det er en annen verden enn den vi hadde for bare tyve år siden. Tidligere brukte man et bredt skjønn. Erstatningsposter som i dag står sentralt, var den gang nesten ukjente. Nå går man også matematisk til verks. Erstatningsposten merutgifter som følge av skader står nå helt sentralt i en erstatningssak, og beløpene er kommet opp mot ti millioner kroner. Tidligere ble dette sjelden trukket frem som egen post. I familie- og arveretten setter den høye skilsmissefrekvens, samboerskap og flere barnekull rettsreglene stadig på prøve. Og hele tiden må man stille seg spørsmålet: Er de regler vi har bra nok?
Godt læringsmiljø.
Professor Lødrup har alltid vært opptatt av å skape et godt læringsmiljø. I 1987-1993 var han undervisningsleder for 1. avdeling og ansvarlig for studieplanen der. I denne tiden ble undervisningen lagt om til dialogpreget undervisning og gruppeundervisning. Det ble også etablert studentkollekvier innenfor kursenes rammer. Dette resulterte i at Lødrup, sammen med Frederik Zimmer og Asbjørn Kjønstad, fikk Kollegiets pris for godt læringsmiljø.
I dag har Det juridiske fakultet gode lokaliteter og bra arbeidsforhold for de fleste. Både studenter og ansatte. I tillegg til godt læringsmiljø, så har fakultetet i dag gode lokaliteter og gode arbeidsforhold for de aller fleste. Både studenter og ansatte.
- Egentlig er det en drøm at fakultetet disponerer hele det gamle universitetsområdet i sentrum, sier Lødrup. - I tillegg har vi lokaler i Tullingaten 6 og i Helserådsbygningen på St. Olavs plass. I 1980 hadde vi 9000 kvadratmeter til disposisjon. Idag har vi 35.000. Og dermed har vi for første gang i fakultetets historie nok leseplasser og undervisningsrom. Det var både spennende og morsomt å "støvsuge" området rundt sentrumsbygningene på jakt etter flere kvadratmetre. Problemet vårt i dag er å få nok kvalifiserte forskere og lærere til å søke stillinger ved fakultetet. Med et lønnsnivå på 300.000 kr for en stipendiat, er det mere fristende med advokatjobb der lønnsnivået er et helt annet. Skal vi kunne konkurrere med de store advokatfirmaene, regjeringsadvokaten og lovavdelingen om de unge og lovende juristene, må lønnsspørsmålet løses. Her ligger fakultetets største problem, og dette er også et samfunnsproblem, for den juridiske undervisning og forskning blir skadelidende.
Dyp respekt for Høyesteretts arbeid
I fem perioder, fra 1991-1998 var Lødrup kst. dommer i Høyesterett og fikk da erfare forskjellen mellom Høyesterett og Det juridiske fakultet. - Når man skriver bøker og underviser, så er det ikke alltid slik at det man hevder og mener er den eneste sannhet, og som alltid får domstolens sanksjon. Da blir det en ny erfaring å ha bidradd til å formulere rettssetninger som har atskillig sterkere gjennomslagskraft. Det var en stor opplevelse å arbeide i et så godt kollegialt miljø med fremragende jurister, og som tross det betydelige arbeidspresset alltid hadde god tid til å hjelpe og veilede en nykomling. Selv om dette er slik jeg også har opplevd miljøet ved Instituttet, var det dype og uforklarlige forskjeller. Min egen holdning til jussen og den juridiske metode har nok blitt en noe annen etter den tiden jeg har hatt i Høyesterett. Selv om det naturligvis kan være meningsforskjell om et domsresultat eller en avgjørelse, og slik vil det alltid være, sitter jeg igjen med en dyp respekt for Norges Høyesterett.
I 2001 ble professor Peter Lødrup utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden.
MELLOM PERMER: Professor Peter Lødrup med et lite utvalg av sine mange bøker.
BOKLIG LÆRDOM: Professor Peter Lødrup med en del av sine bøker i bakgrunnen.
VANNPAPIR: Så mye papir kan det bli av en vannlekkasje. (Bøkene i forgrunnen)
MANGE ELEVER: Professor Peter Lødrup har utdannet jurister siden begynnelsen på sekstitallet.
ÆRVERDIG: Bak vinduet øverst til venstre i Domus Media har professor Lødrup sitt kontor.
KULTURELL UTSIKT. Fra sitt kontor har professor Lødrup utsikt direkte til kulturens høyborg.
- På alle de kursene ved Juristenes Utdanningssenter som jeg har deltatt i, har det vært en glede å møte den ukjente grasrota blant advokatstanden og erfare den kvalitet og klokskap som preger det store flertall.
-Som Juristforeningens Storebror forventes det at jeg møter opp og holder morsomme taler.
-Det ringer nok gjennomsnittlig 7-8 advokater per dag. Og det er veldig nyttig. Gjennom dem får jeg tilfang til praktiske opplysninger som jeg ikke ville hatt fantasi til å finne på egenhånd.
