Nabotvist fra 1895 om veirett og naust i strandkanten behandlet av Agder lagmannsrett

Et samboerpar i Kristiansand tapte nylig i Agder lagmannsrett etter en langvarig tvist med naboen om bruken av en sjøbod og rett til parkering på naboeiendommen. Retten konkluderte med at paret verken har rett til å parkere på strandplassen eller å beholde en peisovn i sjøboden.

Tvist om rettigheter fra 1800-tallet

Saken har sitt utspring i en eiendomstvist mellom eierne av to naboeiendommer i Kristiansand kommune. Den ene eiendommen har hatt veirett og rett til strandplass på naboens eiendom med grunnlag i en avtale fra 1895. I 1989 fikk eierne også tillatelse til å føre opp en sjøbod gjennom et rettsforlik.

Etter hvert oppstod det konflikt om hvorvidt rettighetene også omfattet rett til å parkere på naboeiendommen, samt hvordan sjøboden kunne brukes. Naboen som eier grunnen mente at sjøboden var innredet til beboelse i strid med forliket, ettersom den inneholdt kjøkken, seng og peisovn. Det ble også anført at parkeringsbruk oversteg det tillatte.

Tapte i tingretten – og anket

Agder tingrett ga grunneieren medhold i juni 2024, og slo fast at paret verken hadde rett til å bruke veien som bilvei, parkere på eiendommen eller innrede sjøboden for beboelse. 

Retten kom til at veiretten kun omfattet bruk av mindre motorisert kjøretøy til frakt av gjenstander eller utstyr til og fra sjøboden. Sjøbodeierne ble pålagt å fjerne kjøkkeninnredning, dobbeltseng og peisovn.

De anket dommen til lagmannsretten, men fastholdt kun kravene om parkeringsrett og retten til å beholde peisovnen. Det ble gjort gjeldende at retten til å benytte strandplassen og den opprinnelige veiretten også måtte gi adgang til parkering av mindre kjøretøy på strandplassen.

Lagmannsretten: Parkering ikke en del av bruksretten

Ankende part anførte at retten til «brygge og strandeplads» ga en total bruksrett med rett til all praktisk utnyttelse av arealet, inkludert parkering av kjøretøy. 

LES OGSÅ:

Fysioterapeut dømt til fem måneders fengsel og tre års rettighetstap etter episode under massasje

Lagmannsretten avviste dette og slo fast at en veirett ikke automatisk gir rett til å parkere, ettersom retten til å parkere er en kvalitativt annen rettighet.

Vurderingen må etter lagmannsrettens syn avhenge av en tolkning av stiftelsesgrunnlaget for veiretten og det som er formålet med den. Retten kom frem til at veiretten er avgrenset og har sitt formål i de praktiske behovene som gjaldt da avtalen ble inngått, som gårdsdrift, fiske og samferdsel.

«Etter lagmannsrettens syn er det verken nødvendig eller naturlig for (paret) å parkere på strandplassen i forbindelse med at han benytter den avgrensede veiretten. Området skal kun benyttes til korte stopp i forbindelse med av- og pålessing av gjenstander til sjøbua, eller aktivitet i forbindelse med dette». 

Peisovn er en del av ulovlig innredning

Retten tok også stilling til hvorvidt peisovnen som fortsatt sto i sjøboden var i strid med rettsforlikets forbud mot innredning til beboelse. I punkt 4 i rettsforliket heter det at sjøboden som skulle oppføres, verken kunne innredes for eller tas i bruk til beboelse.

Etter en samlet vurdering, basert på bilder, befaring og partsforklaringer, la retten til grunn at sjøboden var brukt som en type fritidsenhet i strid med det opprinnelige formålet som var kaldt lager og uthus. 

«Etter lagmannsrettens syn er varmekilden i form av en peisovn et viktig element i innredningen og bruken av sjøbua i strid med rettsforliket. Peisovnen bidrar, sammen med de øvrige elementene, til at sjøbua fremstår mer som en hytte innredet til rekreasjons- og fritidsformål, enn et uthus».

Peisovnen ble vurdert som en del av denne helheten, og retten kom til at den måtte fjernes. 

Må betale sakskostnader

Etter at anken ble forkastet, ble de ankende parter dømt til å betale 257.500 kroner i sakskostnader for lagmannsretten. Tingrettens kostnadsavgjørelse ble stående, og retten viste til at grunneieren hadde fått medhold i de sentrale spørsmålene i saken.