Advokatfullmektig Ane Engel Røger bor i Oslo, og arbeider halv stilling i Vesterålen hos sin mor, Rigmor Røgers, advokatkontor på hjemplassen Stokmarknes. – Vi var veldig spente på hvordan det ble å jobbe sammen, men det fungerer utmerket, sier de to.
Vi sitter i deres hyggelige kontorfelleskap i Apothekergården i Stokmarknes sentrum. Et stort og sjarmerende gammelt hus, som huser mange næringsdrivende og kunstgalleri.
Mer enn 40 år er gått siden oslojenta Rigmor Røger flyttet nordover til Sortland for å arbeide de to obligatoriske årene, som dommerfullmektig hos Sorenskriveren i Vesterålen. I nord møtte hun nordlendingen Trygve Røger fra Narvik, og ble hodestups forelsket i både ham og landsdelen.
- Jeg likte meg så godt i Sortland at jeg fikk lyst å bli bosette meg, sier hun.
Møtet med en lokalpolitiker fra nabokommunen Hadsel, som innstendig oppfordret henne til å starte egen praksis der, førte til at bostedet ikke ble Sortland likevel.
- Han mente det var en skam at ikke Stokmarknes hadde sin egen advokat, og snakket varmt for å få meg til å etablere meg der, legger hun til.
Og slik ble det. Husbygging ble igangsatt mens paret tilbrakte et halvår i Bergen, der mannen skulle gjøre ferdig sin utdannelse.
Stort behov
Oppdragene strømmet på, nesten før hun var kommet i orden på kontoret.
- Du kan si det slik, at det var en del familierett som hadde hopet seg opp her i regionen, sier Rigmor muntert. Jeg var alene advokat i rettskretsen i mange år, legger hun til.
Hun var den første kvinnelige dommerfullmektigen i Vesterålen og synes hun ble godt mottatt. Men ikke alle skjønte at en kvinne kunne ha en slik stilling.
- En gang jeg skulle ta ferge for å være med på en rettssak i Øksnes kommune, gikk tiden uten at fergen la fra kai, forteller Rigmor. Jeg hadde det travelt, og gikk for å spørre hvorfor ikke båten gikk på rutetid.
”Vi venter på en dommer, som må være med ferga”, lød svaret.
”Men det er jo meg! ” var svaret hennes, og fergemannskapene ble temmelig overrasket over at dommeren var den unge, lyshårete kvinnen på 1.65.
Mor og datter ler av episoden, tidene har forandret seg.
- Jeg ble stort sett godt mottatt, men enkelte yrkesgrupper hadde litt problemer med å skjønne at en kvinne kunne være dommerfullmektig, sier Rigmor.
Fra den første tida i nord minnes hun godt ramsalte sjøforklaringer med sterkt krydra språkbruk. Hun merket en viss skepsis fra sjømennene som sto i retten og forklarte seg.
- Jeg var jo både søring og jente, sier hun. Den første tida var det heller ikke alle dialektuttrykkene jeg skjønte hva betød, så de måtte jeg få ”oversatt” av andre.
Beste fra to verdener
Både Ane og hennes søster flyttet sørover etter videregående, og har bodd mange år i hovedstaden.
Da Ane bestemte seg for å begynne å pendle nordover for å jobbe, var gleden gjensidig. Rigmor er 67 år, og fortsatt aktiv, selv om hun unner seg å roe ned litt innimellom. Ane er blitt 33 år, og målet er egen advokatpraksis om et par år.
- Jeg synes jo det var veldig hyggelig at Ane ville studere juss, sier Rigmor og smiler.
Hun og ektemannen Trygve flyttet inn i kontorfelleskap i den flotte Apothekergården i 1994, han arbeidet var siviløkonom og hadde drevet eget firma, sier Rigmor.
Ekteparet hadde ulike fagområder, men de samarbeidet om en del saker i årenes løp, for eksempel har de betjent en rekke konkurser. De satte pris på å ha lunsjen sammen.
Rigmor har alltid vært engasjert og arbeidsom, og siden hun oppholder seg så mye på kontoret, har hun sørget for at det er hjemmekoselig og god atmosfære der.
Ane har overtatt kontoret etter sin far, som døde for seks år siden. Navnet hans står fortsatt på dørskiltet.
- Jeg trives veldig godt på pappas gammelkontor, og ved hans skrivebord, sier Ane.
Helt fra hun var sju år, har hun forkynt til foreldrene at hun ønsket å bli advokat.
- Jeg syntes mamma var så tøff, sier hun.
Men Ane var ei ganske sjenert jente, noe som gjorde at hun lenge var usikker på om hun kunne passe i dette yrket.
- Etter videregående oppfordret pappa meg til å gå folkehøgskole før jeg bestemte meg, det ble et fint og viktig år for meg, sier hun.
Hun hadde spilt klassisk piano i musikkskolen hjemme og fortsatte med det instrumentet på musikklinja det året.
- Jeg er glad for at jeg lyttet til pappa om å ha et år med praktiske fag, sier Ane, som etterpå gikk løs på forberedende, og senere jusstudier i hovedstaden.
Krim og fengsel
- Men jeg tok ett års ”pause” fra jussen for å studere økonomisk og organisert kriminalitet, sier Ane, som skrev en master om hvitvasking i Norge.
Ved siden av studiene arbeidet hun som veileder ved Juridisk Fakultets sitt bibliotek. En dag så hun et oppslag om ledig sommerjobb som betjent i Oslo Kretsfengsel.
Hun søkte, og fikk jobbe der flere somre. Dette trivdes hun så godt med, at da det dukket opp et årsvikariat, slo hun til.
- Etter en tid i fengselet skjønte jeg at jeg var nokså tøff, og dette styrket troen på at jeg også kunne bli advokat, legger hun til.
Hun har også rukket å arbeide for NAV, og for plan- og byggetaten i Oslo kommune.
Etter ei tid der, gikk Ane litt lei av å ”flytte på jordhauger”, som hun spøkefullt formulerer det. Nå ville hun bli advokat.
Hun har valgt å ta praksistiden over fire år, og er halvveis i mål.
- Jeg og mamma var spente på hvordan det ville fungere når jeg begynte å jobbe for henne i 2012, sier Ane. Fra før av var hun mamma og venninne, og så skulle hun være sjefen min også. Men det har fungert bra fra dag en, legger hun til.
Beundringen for sjefen, som har 41 års fartstid i bransjen, legger hun ikke skjul på. Rigmor har det faglige ansvar, og er ifølge datteren veldig nøye på at alt går riktig for seg.
- Jeg læres opp til å bli en selvstendig advokat, og for å få godkjenning må vi arbeide 10 dager hver måned på samme sted, sier Ane.
Gjensidig nytte
I 2011 var hun med sin mor på et tredagers advokatkurs i Oslo, det årlige ajourføringskurset.
- Det var veldig interessant, jeg lærte mye og fikk også møte mammas tidligere studievenner og kolleger, sier Ane.
For tiden går det mest i familierett og arv, hun lager en del testamenter nå.
Engasjementet til Rigmor er fortsatt stort, og Ane håper moren kan være yrkesaktiv til hun er minst 70 år.
- Ane har ferskere kunnskap om en del områder der jeg er gått litt ut av dato, det er fint for meg å få ny input, sier Rigmor.
- Når man arbeider som advokat i distriktet, må man være litt ”landhandler-advokat”, jeg har jobbet med mange ulike saksfelt, men det har vært mest familierett, samt en del straffesaker, sier Rigmor.
De bor, spiser og arbeider sammen, og synes det er storartet. Resten av måneden bor Ane sammen med sin kjære ektemann i Oslo.
Hun føler at hun nå får det beste fra begge verdener. Først da hun begynte å bo nordpå ti dager i måneden, oppdaget Ane at hun hadde savnet naturen, havet og fjellene der hjemme.
- Men jeg føler meg hjemme i Oslo også, her har jeg jo feriert hver sommer fra jeg var fem år, sier Ane.
Faren hadde to barn fra tidligere og alle Anes søsken er utdannet leger. Lov og rett er det mor og yngstedatteren som tar seg av.
- Å jobbe med mamma har fungert enda bedre enn vi hadde trodd, jeg gleder meg til hver gang jeg skal nordover på jobb, smiler Ane.
Rigmor smiler mot datteren. Her trengs ikke ord for å beskrive at begge er veldig fornøyde med jobbfelleskapet.
Som mor, så datter. Ane Røger bor i Oslo, og pendler 10 dager i måneden til hjemstedet Stokmarknes der hun arbeider som advokatfullmektig hos sin mor, advokat Rigmor Røger. – Dette er gjensidig glede og faglig utbytte, sier de to. Foto: Marianne Lovise Strand. Helt fra hun var sju år har hun sagt at hun ønsket å bli advokat. Nå er målet bare et par år unna, for 33 år gamle Ane Røger.
