Minneord om advokat Stine Nybø

"Vår kjære kollega Stine Nybø døde så alt for tidlig 14. mars 2019 – bare 48 år gammel. Hun etterlot seg sin kjære ektemann Kristian og to flotte døtre, Sara og Hedda.

Det var ganske kort før jul i 1997 at Stine kom som en virvelvind inn i våre advokatliv- med sin flagrende røde manke og den latteren vi alle husker så inderlig godt.

Vi hadde annonsert etter ny advokatfullmektig og intervjuet flere. Men så mente Truls Dramer at han ville ta en ekstra titt i bunken og han fikk oss til å ta ett ekstra intervju. Og der sto plutselig Stine på en halvtimes varsel– litt andpusten og ganske så lattermild over å komme inn i et slags reserveheat etter at startskuddet hadde gått.

Intervjuet varte ikke lenge – og det tok oss etterpå ingen tid å bestemme oss for at dette var et menneske vi ville ha blant oss! Både Stine og vi andre har takket Truls en rekke ganger for at han på denne tilfeldige måten førte oss sammen.

Og siden ble det oss! Hun startet kort etterpå som advokatfullmektig i et vikariat i februar 1998. Hun ble fast ansatt fra januar 1999 og avtalen ble da signert på en serviett under en firmatur til Roma.

I 2011 - etter mye tvil og tro - ble hun partner i det som da fortsatt het Advokatfirmaet Hestenes og Dramer & Co. Hun sto fortsatt øverst på brevarket blant oss i Advokatfirmaet Sulland den dagen hun døde.

I løpet av disse over 21 årene var hun dommerfullmektig på Hokksund 2005-2006 og deretter i Oslo tingrett til 2009. Hun hadde også bestått sin første prøvesak i Høyesterett.

Men hvorfor valgte Stine livet som forsvarer og advokat i det vi kan kalle rettssikkerhetssaker? Hvorfor ville hun bruke dette ene livet på dem som kanskje hadde hatt en klump hasj i lomma eller fått litt for mange kroner fra NAV, og andre ganger på dem som anklages for å ha gjort de forferdeligste ting?

Og hvorfor ville hun hjelpe de somaliske familiene som ble fratatt barna sine, eller være bistandsadvokat for kinesiske foreldre som kom helt til Norge da sønnen var blitt drept under studieopphold i Norge?

Et slikt arbeidsliv blir man jo ikke rik av, og det finnes ingen regulert arbeidstid. Og for Stine var det aldri aktuelt å ikke alltid gjøre det ytterste og mer til for dem hun påtok seg å følge i noen av livets vanskeligste øyeblikk.

Vi oppdaget raskt at det nok hang sammen med at det hos Stine brant en ild der inne et sted for dem som ikke hadde fått utdelt vinnerloddet, for dem som hadde tråkket feil, og kanskje enda sterkere for dem som andre hadde tråkket på.

Vi hadde gjennom alle disse årene både små og store saker sammen – ikke minst i rettssalene. De fleste var uskyldige – mente vi – men også noen skyldige iblant. Og alle klientene ble trygge når Stine kom inn i livet deres. Selvfølgelig var hun en strålende jurist med et klart hode og solide kunnskaper. Men det kan mange ha. Stine hadde i tillegg både engasjement, mye energi og enda mer varme. Og så var hun blant de få som kunne - på sitt direkte og usnobbete vis - få til den samtalen som ga dem hun møtte tillit til at hun kunne holde deres liv i sine hender.

For oss som delte arbeidslivet med Stine var hun ikke bare klientenes gode hjelper, men hun var også vår kollega, partner, sjef og venn. Og i alle rollene var Stine både varm og omsorgsfull. Med sin ærlige og direkte væremåte og gode vurderingsevne, var hun en uvurderlig samtalepartner. Hun skapte trygghet og heiet på de rundt seg. Det var en god følelse å være på lag med Stine. Hun farget samtaler og diskusjoner med engasjement og humor. Stine stod stødig på sitt verdigrunnlag, men var langt fra skråsikker.

Stines brennende flamme har sluknet. Men vi vil stadig tenne et lys på kontoret til minne om denne flammen og om deg, kjæreste Stine."