”Æ har jo stort sett skyldige klienta. Som førsvarer har æ sjelden de privellegiet å ha uskyldige klienta, men e prisgitt de skyldige”, sier styremedlem Mette Yvonne Larsen fra talerstolen til Forsvarergruppens Høstseminar.
- Det er viktig at forsvareren har sitt utgangspunkt i at klienten har gjort det han er siktet for, fordi da gir man mest profesjonelle råd. Samtidig må man ikke glemme at noen er uskyldige, og at du som forsvarer må være villig til å snu hver stein for å finne ut om det kan være tilfelle, forklarer Larsen sin forsvarerfilosofi litt senere.
Det er ikke lett å få til en avtale med den 42-årige trebarnsmoren. På tre uker treffer vi Mette Yvonne Larsen tre ganger. Den første uka er hun med å arrangere Forsvarergruppens høstseminar. Da rekker vi to minutter med henne på enehånd i en pause.
- Portrettintervju? Jo, det er jo en ære. Vi kan ta det neste uke. Jeg har det litt travelt, men rekker som regel det jeg skal. Det er mye kjøring av barn for tiden. Og så har jeg knekt armen på håndballtrening. Skikkelig håpløst, sier hun før hun entrer talerstolen der hun skal ”snakke om noe helt annet enn hva de andre innlederne har snakket om”.
Med datteren til Auschwitz
Det viser seg at Mette ikke kan treffe Advokatbladet i uken etterpå. Hun hadde nemlig glemt at hun skulle med Aktive Fredsreiser til Polen og Auschwitz. Der skal hun følge sin datter som går i tiende klasse og skal lære om livets harde brutalitet. At en tiendeklassing tar med seg moren på en ukes busstur, viser vel en god del romslighet?
- Nei, egentlig ikke. Jeg må love å sitte i en annen etasje i bussen, og ellers være en grå mus. Det er jeg jo ikke så flink til, så det blir en utfordring. Jeg har god dialog med ungene, men de sier jo i fra, ler Mette Yvonne Larsen.
3-barnsmoren er etter hvert blitt en svært profilert forsvarsadvokat, i alle fall i de fora det er viktig å profilere seg i. Hun sitter i Advokatforeningens Menneskerettighetsutvalg, og i Disiplinærutvalget Oslo Krets. Mette Yvonne Larsen har medforfattet en fagbok om barnevern, der hun skriver om sentrale lover og juridisk forståelse med vekt på barns partsrettigheter, barns uttalerett og barns talsperson. Hun har vært forsvarer for Trond Ramsland både i straffesaken og i den sivile barnefordelingssaken, en oppgave hun beskriver som en stor utfordring. Den største utfordringen var å møte en mann som til de grader er offentlig utskjelt med åpenhet. Men, særlig i de tilfellene der klientens personlighet er opplest og vedtatt, trengs det noen som kan forsvare klienten skikkelig.
- Jeg kan ikke endre faktum, men jeg kan bidra til at det blir en verdig prosess, sier Larsen.
Korstog mot psykolog
Advokaten, som opprinnelig kommer fra Svolvær, har møterett for Høyesterett. En av sakene hun kjørte der, var en erstatningssak i 2003. Der representerte hun en klient som fikk 2,9 mill i erstatning av Høyesterett, etter at han hadde blitt utsatt for grove seksuelle overgrep av sin psykolog. En av hennes hjertesaker, får vi vite.
- Her hadde vi en offentlig oppnevnt psykolog som brukte samfunnets tillit til å forgripe seg på folk. Det gjør noe med deg når du møter voksne, heterofile menn som velger å underkaste seg misbruk av en mannlig psykolog som hevder at han agerer i behandlingsøyemed. Jeg bestemte meg for å jobbe med saken hver time på dagen inntil han ble dømt. Rikke Lassen bisto en av de andre overgrepsofrene, og samarbeidet oss i mellom var utrolig lærerikt for meg, sier Larsen som ikke slo seg til ro medmed advokat jobben sin etter at dommen var falt.
- Man kan ikke lene seg tilbake når man har fått dommen, men realisere og kreve. Det er da jakten på pengene begynner. I psykologsaken fikk min klient tilkjent 2,9 millioner, men foreløpig har han bare fått 8-900.000,- Da har vi tatt utlegg i både bil og hus til den dømte psykologen. Men, nå har jeg fått nyss om at han har aksjer i Spania, så der kan det være noe å hente. Noen mener at det ikke har noen hensikt å tilkjenne offeret en erstatning på flere millioner dersom det er opplagt at den dømte ikke vil klare å betale erstatningen, men det handler like mye om at offeret skal få vite at ”så mye var min lidelse verdt”, sier Mette.
Engasjementet hennes har gitt henne verv også utenfor Advokatforeningene. Hun sitter i DNA-utvalget, oppnent av regjeringen fordi den mente at hensynet til en effektiv kriminalitetsbekjempelse kan tilsi at det bør være en videre adgang til registrering i det sentrale registeret over DNA-profiler enn dagens regler tillater. Regjeringen oppnevnte derfor et eget utvalg i fjor, som skal vurdere om en bør utvide adgangen til å ta DNA-prøver. Akkurat det utvalgsarbeidet vil ikke Mette si så mye om, men hun kan røpe at det har vært saftige diskusjoner i utvalget og at enkelte nok vil bli overrasket over utvalgets anbefalinger.
Og innimellom utvalgsarbeidet, kjøringen av barn og håndballspillingen, jobber hun som advokat i advokatfelleskapet Stabell, Rød, Larsen Gjesti og Braanen. For det meste som forsvarer, men ikke bare. Hun mener det ikke er sunt å ”bare tråkke rundt i kriminalsaker”. Det veier opp litt å få jobbe med vanlige folks problemer. For eksempel med barnevernssaker. Dette engasjementet har imidlertid skaffet henne en god del fiender. Hat-meldinger får hun først og fremst fra skuffede foreldre, og ikke fra hardbarkede kriminelle.
Lege eller advokat?
Som 19-åring flyttet Mette fra Svolvær til Oslo for å studere juss. Det var ingen stor overgang for henne, siden foreldrene er skilt og faren bor i Oslo, og hun har feriert i hovedstaden siden 1973. Da hun flyttet sørover for godt i 1982, var det ikke for å oppfylle en drøm om å bli advokat. Faktisk vaklet hun lenge mellom jusstudiet og medisinstudiet. Hun kom inn på begge, og hadde et reelt valg.
- Jeg kom inn på jussen først, og hadde allerede begynt der da jeg fikk tilbud om plass på medisinstudiet i Tromsø. Da vaklet jeg veldig, men bestemte meg for å gi jussen en sjanse, sier Mette på telefon, en time før hun skal avgårde med de hvite bussene. Hun legger til at jusstudiet var ”grusomt kjedelig”, men at jobben er morsom. Drømmen om å bli lege har hun imidlertid ikke lagt helt bort.
- Kanskje jeg skal bli lege når jeg blir 50, sier hun uten ironi i stemmen. Det er vel ikke helt usannsynlig, dersom hun virkelig får det for seg…
Siden 1991 har Mette bodd på Nesodden, en liten og passe radikal halvøy i Oslofjorden. Som advokat med 3 barn og et 20-årig ekteskap bak seg, kan man forledes til å tro at hun ikke helt passer inn blant kunstnerne og SV-velgerne på Nesoddbåten. Men, der er man forledet i feil retning. Mette var den fødte radikaler, og slet med å finne seg til rette i jussmiljøet.
- Det var en stor overgang og komme til det konservative miljøet på jussen. Jeg likte meg ikke veldig godt sammen med alle perlekjedene, og søkte meg etter hvert til juss-buss og kvinnefrontgruppa på Universitetet. Jeg har alltid vært engasjert, og opptatt av at jussen skulle kunne brukes til å hjelpe vanlige mennesker, sier Mette Yvonne Larsen.
Miljøet på juss-buss overbeviste henne om at det gikk an å drive rettshjelpsvirksomhet på hennes egne premisser. Mette fant raskt ut at hun ville jobbe som forsvarsadvokat. Hun besøkte en del forelesninger i kriminologi, og skrev en særavhandling i rettssosiologi. Hun var opptatt av hvorfor folk egentlig begår straffbare handlinger.
- Det er de som er nederst på rangstigen, som har lite ressurser og lite å tape som først og fremst ender opp som forbrytere. Naturligvis er det et sammensatt bilde, men ofte er det folk som ikke får det de trenger, som begår straffbare handlinger, sier Mette som enda, etter 15 års erfaring som jurist, sitter igjen med en del essensielle spørsmål:
- Jeg har fremdeles problemer med å forstå at grådighet og pengebegjær blir så stort at man vil utsette seg til de grader å miste aktelse. Man skulle tro at grensenytten for penger blir mindre når man har mye, men det ser det faktisk ikke ut som.
Uakseptabelt å lyve i retten
Larsen blir nok aldri noen skrivebordsadvokat. Hun trives for godt med å være i ilden. Jo hetere, jo bedre.
- Jeg trives godt med levende saker, der du får brukt jussen. Det er spennende når det er jussen som er sentral, og ikke handlingen, for eksempel i saker der man må vurdere uaktsomt drap i trafikken. Alvorlige drap og voldtekter er utfordrende på det menneskelige planet. Personene er ikke så veldig forskjellige fra en selv, og man må legge bort moralske tanker om at disse trenger hjelp. Utfordringen er å møte folk som er mistenkt for en avskyelig handling og så skal man møte ham åpent og uten forbehold. Jeg er opptatt av å være modig, å vise at her vil man gjøre en jobb uansett, og ikke minst – uansett om han er skyldig eller ikke. Vi har ingenting med om han er skyldig, og mitt engasjement skal ikke henge på at han er uskyldig. Det er de som har gjort noe galt, som virkelig trenger en forsvarer, sier Mette og trekker pusten.
Debatten rundt hvorvidt forsvarere skal trekke seg fra saken dersom klienten tilstår på advokatkontoret, men ikke ovenfor retten, engasjerer disiplinærutvalgsmedlemmet. Der har hun tatt side, og er mer konservativ enn tingrettsdommer Tor Langbach, som i sin bok Forsvareren, skriver at det ikke er så lett å møte forsvareren med skrivebordsetikk.
- Jeg vil ikke vite mer enn det de kan fortelle til politiet. Som forsvarer bør man ikke bistå om de tilstår til deg og ikke til politiet. Men, det er sjelden de tilstår ovenfor forsvareren. De kjenner spillet, de også. Min oppgave er å fortelle dem jussen i det, sier Mette.
Larsen passer på å få en god porsjon sivile saker inn i porteføljen sin. Særlig dreier det seg da om erstatningsrett, barnefordeling og barnevern, noe som gir den frittalende advokaten helt andre utfordringer.
- Det er viktig å også jobbe med sivile saker, og ikke bare tråkke rundt i strafferettssaker. Da får man en nødvendig kontakt med den andre siden av samfunnet. I saker rundt barnefordeling og barnevern er den største utfordringen som advokat nettopp å dempe konfliktene. Jeg anbefaler mekling i de fleste sakene som omhandler barn, men er ikke redd for å kjøre saken helt ut, om det er nødvendig. Jeg er nok oppfattet som litt tøff, innrømmer hun.
- Det er ikke alltid jeg klarer å se med selv utenfra, og kan nok oppfattes som litt hard. Men, jeg er blitt mer bevisst på formen, og prøver å være myk mot de myke, omformulerer hun Fantomet. Det er ingen grunn til å tvile på at hun er hard mot de harde.
- Jeg har et temperament som gjør at jeg av og til må telle til ti. Jeg kan nok brake sammen med aktor, men er ingen tikkende bombe. Tvert i mot prøver jeg i størst mulig grad å bruke humor og vennlighet. Det kan nemlig ikke undervurderes, understreker hun.
Godt nok betalt
Nyutdannede politijurister kan med god grunn skjelve litt i buksene når de skal møte Mette i retten. Få unge advokater har så mye prosedyreerfaring å skilte med. Hun jobbet 7 år som jurist i Barne- og familieetaten i Oslo, der hun prosederte 150 saker, mest innen barnevern. Hun hoppet av da hun ble lei av dårlig lønn og en ensidig praksis. Det betyr ikke at hun er veldig opptatt av lønn.
- Jeg tjener mer enn nok i dag. Å være forsvarer er godt betalt. Det er grenser for hva en arbeidsinnsats er verdt. Døgnet har jo tross alt bare 24 timer. Det er kjedelig at salær er blitt en så viktig debatt for forsvarere, sier Mette som sitter midt i debatten som styremedlem av Forsvarergruppen av 1977. Hun innrømmer at hun ”ikke klarer å si nei til noe”, men at arbeidet i Forsvarergruppen er spesielt viktig.
- Forsvarere skal være flinke advokater. Et tett miljø og god skolering skal være en del av kvalitetssikringen. Her har Forsvarergruppen en viktig oppgave, sier hun og trekker frem nok et utvalgsarbeid hun brenner for:
- Menneskerettighetsutvalget hjelper meg å se problemstillingene i et overordnet perspektiv. Brudd på menneskerettighetserklæringen skjer ikke bare i Kina, men også her i landet. Dessuten blir menneskerettighetsargumentene bare mer og mer sentrale i de norske domstolene.
Også på fritiden rekker advokaten det meste. Hun spiller håndball og er oppmann og trener for to av døtrene som også har kastet seg på den håndbrekkende sporten. Ektemannen er direktør i et datafirma og ”heldigvis ikke jurist”. Han vet å si i fra når mor blir for mye jurist på hjemmebane. Den eldste datteren på 20 studerer journalistikk og har kommet til rettsreferat i pensum. Dermed måtte Mette svare på tiltale fra den yngre generasjonen.
- Hun hadde vært i retten og skrevet referat, og kom hoderystende hjem. Det første hun spurte meg om var hvordan jeg kunne ha en jobb der det ble løyet så mye, sier Mette og kommer med nok en avsløring fra hverdagslivet:
- Du må få med deg at jeg er isbader! Jeg var aktiv svømmer før, og fire venninner som også svømmer bestemte oss et år for å bade så lenge vi orket. Det orket vi, og nå svømmer vi hver eneste søndag i hele året. Det gir helgas desidert største kick. Kaldvannet gir deg et endorfinkick som gjør at du er høy hele dagen. Det kan absolutt anbefales! innbyder Mette Yvonne Larsen.
Frykter at noen lar seg kjøpe
Tredje gangen vi møter Larsen, er ute i friluft for å ta bilder. Det har rukket å bli mørkt før hun kommer seg ut av retten. Synd, for høstløvet er vakkert og Oslofjorden ligger vakkert i et novemberlandskap som er mer vårlig enn vinterlig. Mette er mest opptatt av forsvareretikk, etter at media har slått opp forsvarerens rolle både i Nokas-saken og i forhold til falske rettspsykiatriske vurderinger. Mens noen forsvarere har sagt offentlig at de visste om at det gikk an å få kjøpt falske psykologvurderinger, lar Mette seg sjokkere. Hun frykter at enkelte forsvarere har et for tett forhold til klienten.
- Av og til ser det ut til at forsvareren bare er et mikrofonstativ for klienten. Jeg har lurt på om forsvarervalget i noen tilfeller er en del av den kriminelle strategien, og at kriminelle ringer forsvarer allerede før de gjør noe kriminelt. Jeg er redd for hva som ligger i det. Ryktene sier at enkelte forsvarere krever penger i tillegg til salæret. Dessuten tjener man mye penger på de store sakene, og det handler om hvor langt man er villig til å gå, sier Mette som gjerne også vil trekke frem noen av de dyktige advokatene.
- Det er ikke min stil å beundre, og jeg har få idoler, men jeg må si at advokater som Rikke Lassen og Berit Reiss-Andersen og kollegene mine Harald, Olav, Else og Helene er en inspirasjon i hverdagen. Dessuten har jeg en rasende flink sekretær som heter Trine. Og det vil jeg bare si til de som nå har lest hele intervjuet og tror at jeg er så travel at jeg er en dårlig mor, at de tar helt feil.
Ungene mine er de viktigste, og jeg tror jeg viser empati og forstår hvordan det er å være barn. Jentene mine trives godt med å ha en tydelig mor, slik at de både kan være barn og tenåringer, sier Larsen som kom seg helskinnet gjennom en ukelang busstur til Polen som foreldrevedheng til en 15-åring.
