Originalt om ankerett og fastsettelsesdom for grunnlovsbrudd

Høyesterett avsa nylig en avgjørelse som gir grunnlag for noen refleksjoner. Referansen er HR-2025-1750-U. Det er fristende å sitere Peer Gynt: «Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet originalest.»

Lagmannsretten krenket uskyldspresumsjonen

Kronologien er i korte trekk:

Ved Frostating lagmannsretts dom 16. mai 2024 ble A frifunnet for en tiltalepost om voldtekt av C, men dømt til å betale henne oppreisningserstatning. Resultatet må ses i sammenheng med at flertallskravet er ulikt for straff og oppreisning.

A anket til Høyesterett. I HR-2024-2390-U kom Høyesterett til at lagmannsretten hadde krenket uskyldspresumsjonen. Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet for det sivile kravet.

Ved den nye behandlingen frafalt C det sivile kravet, og lagmannsretten avsa frifinnelsesdom 21. mai 2025. Lagmannsretten kunne nok nøyd seg med dette, men tok også med følgende bemerkning:

«Høyesterett la i sin kjennelse 23. desember 2024 [HR-2024-2390-U] feilaktig til grunn at en samlet lagmannsrett tilkjente oppreisningserstatning, og trakk konsekvenser om både uskyldspresumsjonen og manglende redegjørelse av beviskrav som det reelt sett ikke var grunnlag for.

Det sentrale i denne sammenhengen er at Høyesteretts begrunnelse for å oppheve domsslutningen punkt 5 om oppreisningserstatning knytter seg til en feiloppfatning om mindretallets syn. Høyesterett foretar ingen vurdering av flertallets begrunnelse for straffansvar og oppreisingserstatning. Det er derfor ikke grunnlag for at flertallet skal ha krenket uskyldspresumsjonen.»

Lagmannsretten krenket uskyldspresumsjonen atter en gang

A – som nå altså var frifunnet for det sivile kravet – anket også frifinnelsesdommen til Høyesterett, og da er vi kommet frem til HR-2025-1750-U.

Anken ble selvsagt ikke fremmet til behandling i Høyesterett, men ankeutvalget vurderte – og kom atter en gang til – at lagmannsretten hadde krenket uskyldspresumsjonen.

Ankeutvalgets avgjørelse har følgende slutning:

«Anken tillates ikke fremmet.

Lagmannsrettens domsgrunner for de sivile krav krenker Grunnloven § 96 annet ledd og EMK artikkel 6. Krenkelsen anses reparert ved denne beslutning.»

Ankeutvalget forutsatte ankerett til tross for frifinnelsen

Etter mitt syn er altså dette originalt.

For det første bygger begge punktene i slutningen på en forutsetning om at A – til tross for frifinnelsen – hadde ankerett.

Etter tvisteloven § 29-8 første ledd første punktum kan imidlertid en part bare anke en rettsavgjørelse «for å oppnå en endring i sin favør». I dette ligger at en part som har fått medhold i resultatet, men som er misfornøyd med begrunnelsen, ikke har ankerett, jf. for eksempel Rt-2015-573 avsnitt 17, hvor anken ble avvist.

Hvordan kunne A da ha ankerett i HR-2025-1750-U når han var frifunnet for det sivile kravet?

Ankeutvalget tenkte kanskje at spørsmålet om krenkelse av uskyldspresumsjonen var et eget krav som det kunne ankes over.

Det kan også hende at ankeutvalget hadde EMK artikkel 13 om «effective remedy» i tankene, men alt dette må man gjette seg til.

Det er mulig at et standpunkt om ankerett kan forsvares, men ankeutvalget burde forklart hvordan det resonnerte.

Slutningen fastsetter grunnlovsbrudd

For det andre fastsetter altså den andre delen av ankeutvalgets slutning at lagmannsrettens domsgrunner «krenker Grunnloven § 96 annet ledd og EMK artikkel 6».

Ankeutvalget hoppet dermed bukk over at Høyesterett i avdeling i HR-2024-826-A kom til at det – i motsetning til hva som gjelder for EMK og SP – ikke kan avsies fastsettelsesdom for brudd på grunnlovsbestemmelser som tilsvarer bestemmelser i EMK og SP.

Dette er ikke et «rettskrav» etter tvisteloven § 1-3, mente et flertall på fire dommere.

Et mindretall på én dommer mente på sin side at det er adgang til fastsettelsesdom for brudd på grunnlovsbestemmelser som tilsvarer bestemmelser i EMK og SP.

Jeg er på linje med mindretallet.

Jeg ser motforestillingene mot å åpne for fastsettelsesdom for brudd på Grunnlovens menneskerettighetsbestemmelser, men når man først har åpnet for fastsettelsesdom for brudd på EMK og SP, mener jeg man også må ta med de tilsvarende grunnlovsbestemmelsene. For meg gir noe annet rett og slett ingen mening.

Under enhver omstendighet er det kontraintuitivt at Grunnloven – vår øverste rettskilde – skal settes i skyggen på denne måten.

Andre punkt er illustrerende

Det andre punktet i slutningen i HR-2025-1750-U er illustrerende. Hadde ankeutvalget utformet slutningen i samsvar med flertallets syn i HR-2024-826-A, kunne bare EMK-bruddet kommet til uttrykk i slutningen, mens bruddet på den tilsvarende grunnlovsbestemmelsen ikke kunne gjort det. Det kunne bare kommet til uttrykk i premissene.

Det er mulig at forklaringen på ankeutvalgets slutning ligger nettopp i at ankeutvalget fulgte intuisjonen, og det er ikke nødvendigvis så dumt.

Samtidig er det unektelig originalt at ankeutvalget i realiteten satte seg over en avdelingsavgjørelse.