Meninger
Lærdommen fra Baneheia må bli større åpenhet i straffesaker
Baneheia-saken viser hvor viktig det er at også andre enn politi, påtalemyndighet og domstoler kan etterprøve grunnlaget for strafferettslige avgjørelser, mener Dag Idar Tryggestad og Ina Lindahl Nyrud i Norsk Journalistlag.
Journalister bør som hovedregel få innsyn i påtalemyndighetens bevisoppgaver og dokumentbevis som er ført under åpne rettsmøter, skriver Dag Idar Tryggestad og Ina Lindahl Nyrud i Norsk Journalistlag.
Foto: Henrik Ulrichsen
Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
Viggo Kristiansen tilbrakte nesten 21 år i fengsel for et drap han ikke hadde begått. Baneheia-saken er en alvorlig påminnelse om hva som kan skje når feil i strafferettspleien ikke blir avdekket. Nå må vi også trekke lærdom av saken når det gjelder offentlighetens mulighet til å kontrollere politiets og påtalemyndighetens arbeid.
Høringsfristen for to offentlige utredninger om Baneheia-saken er nettopp gått ut. Utredningene avdekker alvorlig svikt i etterforskningen og straffesaksbehandlingen. Men ett spørsmål fortjener større oppmerksomhet: Hvordan kan mer åpenhet bidra til at feil oppdages før de får katastrofale konsekvenser?
Større dokumentoffentlighet ville ikke nødvendigvis ha forhindret justismordet. Men saken viser hvor viktig det er at også andre enn politi, påtalemyndighet og domstoler kan etterprøve grunnlaget for strafferettslige avgjørelser.
Offentlighet er en rettssikkerhetsgaranti
Politiet og påtalemyndigheten forvalter noen av statens mest inngripende virkemidler. De kan pågripe, ransake og straffeforfølge enkeltpersoner. Nettopp derfor må myndighetsutøvelsen kunne etterprøves.
Pressen har en særlig viktig rolle i denne kontrollen. Journalister skal ikke bare formidle politiets konklusjoner, men også kunne undersøke om de bygger på et riktig grunnlag. Det forutsetter tilgang til dokumentasjon.
I dag er journalister i stor grad avhengige av informasjonen politiet, påtalemyndigheten og andre aktører selv velger å gi. Uten tilgang til underliggende dokumenter blir det vanskelig å kontrollere opplysningene og avdekke eventuelle feil.
Baneheia-saken viser hvorfor dette er problematisk. Når feilaktige konklusjoner først har festet seg, kan de bli stående i årevis. Uavhengig journalistikk kan bidra til å utfordre slike konklusjoner, men da må pressen ha mulighet til å undersøke grunnlaget for dem.
Et utdatert regelverk for innsyn i straffesaker
Reglene om dokumentoffentlighet i straffesaker er i dag fragmenterte og lite forutsigbare. På flere områder er de heller ikke tilpasset rettsutviklingen etter EMK artikkel 10, som stiller krav til myndighetenes vurdering av innsyn når tilgangen til informasjon er nødvendig for at pressen skal kunne ivareta sin samfunnsrolle.
Journalister kan oppleve å få avslag på innsyn i dokumenter som er lagt frem i åpen rett. Andre ganger får de lese dokumentene, men ikke ta kopi. Tilgangen kan variere geografisk og fra sak til sak. I en og samme redaksjon kan det til og med være forskjell på hvilke dokumenter ulike journalister får innsyn i. Når åpenhet i så stor grad blir avhengig av hvem som vurderer spørsmålet, svekkes både forutberegneligheten og muligheten for uavhengig kontroll.
Vi trenger derfor et regelverk som gir pressen langt bedre tilgang til straffesaksdokumenter. Journalister bør som hovedregel få innsyn i påtalemyndighetens bevisoppgaver og dokumentbevis som er ført under åpne rettsmøter.
Det bør også åpnes for større innsyn i avsluttede og henlagte straffesaker. Innsynsretten må selvsagt avveies mot hensynet til privatliv, etterforskningsinteresser og andre beskyttelsesverdige forhold. Men unntakene må begrunnes konkret, og hemmelighold bør ikke være utgangspunktet der offentlighetens kontrollbehov gjør seg særlig sterkt gjeldende.
Baneheia-saken viser også betydningen av opptak
Baneheia-utvalget peker på et annet alvorlig problem: Mangelen på lyd- og bildeopptak fra rettsforhandlingene gjorde det vanskelig å etterprøve hvordan bevisene var blitt presentert. Gjenopptakelseskommisjonen måtte blant annet benytte avisoppslag for å undersøke hva som hadde skjedd under rettssaken. Det illustrerer hvor viktig det er å sikre dokumentasjon fra rettsforhandlingene.
Selv om lovgivningen i en årrekke har lagt opp til opptak av rettslige forklaringer, mangler mange rettssaler fortsatt nødvendig utstyr. Dette må på plass. Men det er ikke tilstrekkelig at opptakene eksisterer. Dersom de i praksis bare blir tilgjengelige for domstolene og partene, vil en viktig mulighet for uavhengig kontroll fortsatt mangle. Det må derfor også etableres regler som sikrer journalister reell tilgang til opptakene, slik at pressen kan etterprøve hva som faktisk kom frem under rettsforhandlingene.
Regjeringen har allerede lovet å gjøre noe
Behovet for bedre dokumentoffentlighet er langt fra nytt. Allerede i 2021 leverte professor Ragna Aarli en omfattende utredning med konkrete forslag til modernisering av regelverket. Utredningen ble sendt på høring i 2022. Siden har lite skjedd.
I Norges femte handlingsplan for Open Government Partnership (OGP) 2024–2027 forpliktet regjeringen seg til å følge opp arbeidet med bedre innsyn i straffesaksdokumenter. Målet var et oppdatert regelverk i tråd med rettsutviklingen fra Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstolen. Arbeidet skulle skje i samarbeid med relevante aktører, blant annet presseorganisasjonene. Likevel fremgikk det av departementets statusrapportering i januar 2026 at den videre oppfølgingen fortsatt var til vurdering.
Fem år etter at Aarli-utredningen ble levert, har regjeringen fortsatt ikke fulgt opp forslagene med nødvendige regelverksendringer. Problemet er dermed ikke mangel på utredninger eller kunnskap, men manglende politisk oppfølging. Vi har derfor bedt Justis- og beredskapsdepartementet om å nedsette en hurtigarbeidende arbeidsgruppe som kan følge opp Aarli-utredningen og utarbeide konkrete forslag til lovendringer.
Lovendringen må få konsekvenser
Baneheia-saken har vist hvor alvorlig det er når kontrollmekanismene i strafferettspleien svikter. Etterforskningen og rettsbehandlingen må selvsagt holde høy kvalitet. Men vi trenger også en offentlighet som har reelle muligheter til å undersøke om myndighetene har gjort jobben sin. Det handler ikke bare om journalisters arbeidsvilkår. Det handler om rettssikkerheten til alle som kommer i kontakt med strafferettspleien.
Justisministeren bør nå innfri regjeringens egen forpliktelse til større åpenhet: Sett ned en hurtigarbeidende arbeidsgruppe, følg opp Aarli-utredningen og sørg for et regelverk som gir pressen reell tilgang til straffesaksdokumenter.