Intervjuet ble foretatt i 2012
Mennesker, ikke maskiner!
- Da jeg ba Olav Hestenes om å få en diktafon sa han: Jeg snakker med mennesker, ikke maskiner! Det ble ingen diktafon. Nå har man alle mulige hjelpemidler, men effektiviteten har sin pris, sier forsvarerveteran Kjell Holden.
Kontoret til Kjell Holden er en etterlevning fra tiden "Mad Men" prøver å etterlikne. Her er det tunge møbler, askebegre og symboltunge pyntegjenstander. Maksimalismen er en skrikende kontrast til de minimalistiske forretningsadvokatkontorene i Oslo sentrum. "Klienten er fornøyde med å slippe respatex-bord, og noen er glade for å få lov til å røyke", smiler Holden mens han setter seg i godstolen på enden av møtebordet og foran det gamle skrivebordet. Kontoret kunne knapt ha vært mer sentralt beliggende. Tinghuset er et lite kjerringkast unna, og Holden kunne se terror-søylen over VG-bygget 22. juli fra kontorvinduet sitt. "Da skjønte jeg at garasjen kom til å bli stengt, og at jeg ikke kom hjem på en stund", kommenterer han.
Veteranen fra Forsvarergruppen
Vi har møtt veteranen før, intervjuet ham om Forsvarergruppen og den opphetede stemningen mellom radikale forsvarere på en side, og staten/en konservativ Advokatforening på den andre siden. Holden var en av de 16 advokatene som stiftet Forsvarergruppen i disse nervepirrende dagene - på et møte i Akersgata med 130 advokater og statsadvokater i etasjen over. Nå er de fleste av disse 16 ute av bildet, men Kjell Holden holder stand. Han drar inn til kontoret hver dag, jobber tre fjerdedels dag og drar ofte rett fra jobb til barnehagen - der han henter barnebarn slik at hans egne unger ikke skal havne i tidsklemmen. I sitt 71. år har han ikke tenkt å gi seg før helsa setter en endelig stopp for yrkeskarrieren. Kontorleia er uansett så lav at han kan fortsette selv om klientene faller fra en etter en.
Sitter så lenge det kommer klienter
- Jeg sitter her på en tidsubegrenset kontrakt. For 15 år skrev jeg en tidsbegrenset kontrakt med Olav Thon, men han glemte å sende ny kontrakt. Han hadde skrevet brevet, men glemte å sende det. Dermed slipper jeg unna med prisjustering på 3-4 % hvert år. Her sitter jeg så lenge jeg klarer å surre meg til kontoret, og så lenge det kommer noen klienter, ler Holden.
Effektiviteten har sin pris
Det er nå 40 år siden han begynte som Fullmektig hos forsvarerlegenden Olav Hestenes. Siden da er det lagt til mange sider i lovboka, internett er kommet for å bli også for jurister og radisser har sluttet å ta jusstudiet. Arbeidshverdagen til en advokat er snudd helt på hodet, og Holden mener at sjarmen ikke lengre er den samme. Effektiviteten har sin pris, og Holden tror slett ikke at effektiviteten har gagnet klienten i særlig stor grad. Særlig er han oppgitt over de eventyrlige salærkravene som mange presenterer i retten.
Ingen er verd 3000 kroner timen
- Ikke noe menneskehode uten ekstrem spisskompetanse er verdt 3000 kroner i timen. Utviklingen med de store advokatfirmaene skremmer meg. Det har ført til at kostnadsnivået for å drive advokatvirksomhet er blitt noe helt annet. I tillegg er mange av de store firmaene blitt for avhengig av en eller flere store klienter. Man blir en kjøpt håndlanger og ingen frittstående advokat. For klientene blir bildet veldig skjevt der en vanlig privatperson går mot et firma eller staten. Der privatpersonen må betale høye honorarer av egen lønn - og betale moms av salæret på toppen, kan firmaet som er motpart gå til de dyreste advokatene, skrive av utgiftene som driftsutgifter og slippe momsen helt. Det samme gjelder om staten er motpart. I tillegg til at den lille klienten må betale alt selv, risikerer han å ende opp med å måtte betale motpartens saksomkostninger. Dommerne burde bli flinkere til å tilkjenne saksomkostninger, og de bør legge seg på et snittnivå, slik at man ikke får dekket de dyreste advokathonorarene. At den ene parten velger en kostbar måte å gjøre det på bør parten bære selv, sier Holden.
For mye ansvar på dommerfullmektiger
- Dommerne hevder jo at man skal få sin rett i domstolen, selv om man er selvprosederende, fordi dommeren uansett skal vurdere saken objektivt og selvstendig.
- Dommerne plikter å anvende loven, men i faktum, forskrifter og andre rettskilder kan en rik part bruke mengder av fullmektiger for å lete etter noe som taler for klienten. Faktum kan ikke dommerne gjøre noe med. Jeg vil tro at 80-90% av sakene i tingretten går på bevisbedømmelse og ikke rettsanvendelse. En annen uheldig utvikling er at dommerfullmektigene har fått så stort ansvar i norske domstoler. Jeg har selv vært dommerfullmektig, og vet at dommerfullmektigens evne til bevisvurdering er noe helt annet enn en erfaren dommers. Fullmektigene kan mye jus og har gode karakterer fra universitetet, men det innebærer ikke at de er flinke til for eksempel å vurdere aktsomhetsnormen. Tvert i mot er dette mennesker som jo selv aldri har gjort noe feil, sier Holden.
Urimelig timeforbruk
- Er dette et rettssikkerhetsproblem?
- Det er i alle fall et stort økonomisk problem for klientene så lenge advokathonorarene er så høye. I en barnefordelingssak jeg hadde før jul kom jeg tuslende med et krav på 25.000,- Motpartens advokat - som vel hadde få års erfaring, hadde et krav på 53.000,-. Jeg stusset veldig på hva han hadde brukt timene til, og ba om å få se på detaljene i salæroppgaven. Det viste seg at etter at han hadde hatt et kvarters samtale med klienten sin brukte han tre timer for å slå opp i Lovdata. Om man trenger så mye tid på å søke i loven bør man ikke ta på seg saken. Man lurer av og til på om salæroppgavene er riktige. Jeg kjenner til store firmaer som har krav om 60 fakturerbare timer i uken. Det er ikke mulig å få til i praksis. Den gamle tommelfingerregelen var at man for hver dag i retten trenger to dager på å forberede seg, stemmer. Det har jeg i alle fall erfart nå når jeg har ført timeliste en stund. 120-130 fakurerbare timer i måneden bør være maks av hva som er forsvarlig. Kommer man stort over det gjør man ikke forsvarlig arbeid - eller man fusker med antall timer, sier Holden.
Ærlige kjeltringer
Kjell Holdens største sak var Hadelandsaken som han prosederte sammen med Olav Hestenes og Alf Nordhus. De dramatiske drapene fant sted 22. februar 1981, da to menn ble drept ved en bro i et øde skogsområde på Hadeland. Espen Lund, medlem av «Norges Germanske Armé» og med bakgrunn fra hæren og Heimeværnet, hadde foranlediget tyveri av våpen fra et av Heimevernets våpenlanger. Da to av de som var med å tyveriet ville ha betaling, ga Lund ordre om at disse skulle likvideres. De to hadde imidlertid allerede sprukket under avhør med politiet, som var til stede i området og forberedte seg å å pågripe dem. Lunds medsammensvorne Johnny Olsen skjøt de to andre i nakken med en pistol, Og Charles Hoff fulgte opp med en maskinpistol. På vei bort fra åstedet møtte Olsen og Hoff en politisperring som de klarte å komme seg forbi ved å avfyre flere skuddsalver. Etter en biljakt endte flukten, da bilen kjørte av veien og ble stående fast i snøen. Olsen og Lund ble dømt til 18 års fengsel. Etter 12 år bak murene ble de løslatt på prøve i 1993. Hoff ble dømt til 12 år for dobbeltdrapet og sonet 7 år. Saken gjorde sterkt inntrykk på de som fulgte saken, og selv erfarne journalister slet med å forstå det de hørte.
Høyreekstremisme i 1981
John Olav Egeland skrev følgende i 1996 i en kommentar om det høyreekstreme miljøet før og etter Hadelandsdrapene: "Vi som dekket Hadeland-saken i 1982 har ikke glemt Johnny Olsen. Han tilsto ugjerningen med en åpenhet og en grotesk æreskodeks som gjorde journalistene forvirret. Vitneprov gjorde det klart at guttehjemseleven kjøpte de første politiske holdninger han fikk over disk. Der lå det et våpenarsenal armert med kommunistspøkelser og fremmedhat. Likevel kunne vi merke at guttungen (atten år) var gjort av hel ved, men at noe på et eller annet tidspunkt hadde gått helt galt. Det er en gammel historie i Norge." Egeland kan nok gjenta mange av sine bekymringer i sine kommentarer om 22. juli. Kjell Holden kritiserte etter rettssaken Politiets Overvåkingstjeneste og mente drapene kunne ha vært unngått. " Det ble ikke fokusert på politiets rolle under rettssaken. Jeg mener at disse drapene kunne vært forhindret, men at dette ikke skjedde fordi politiet ikke tok dette miljøet så alvorlig", uttalte Holden til TV2-nyhetene så sent som i 2010.
Tragisk skjebne
- Hadelandsaken var den saken som gjorde mest inntrykk på meg. Min klient hadde en tragisk skjebne oppi det hele, og kom i kontakt med noen gamle nazister. I tillegg til at saken i seg selv var såpass spesiell, fikk jeg prosedere den sammen med Olav Hestenes og Alf Nordhus, og mot en glitrende aktor, Jostein Erstad, sier Holden som også vil trekke frem en mindre kjent sak:
–Jeg prosederte i 1981 – 1982 en erstatningssak for en gårdbruker mot en advokat som hadde vært formann i Den norske advokatforening. Gårdbrukeren hadde vansker med å skaffe en norsk advokat på grunn av motpartens posisjon, og endte med å henvende seg til den da kjente svenske advokat Henning Sjøstrøm. Advokat Sjøstrøm og jeg hadde tidligere samarbeidet, og advokat Sjøstrøm ba meg prosedere saken. Utallet i lagmannsretten gikk i gårdbrukerens favør. Det spesielle er at det av premissenene fremgår at vedkommende fikk erstattet noen del av de ekstrautgifter han hadde hatt ved å engasjere svensk advokat, siden ingen norske hadde villet ta saken. Jeg synes ikke resultatet tjente daværende advokatstand til ære, men det hjalp sikkert at vi hadde 4 gårdbrukere som domsmenn i lagmannsretten. Hva resultatet av en slik konflikt hadde blitt i dag, vet man jo ikke, men det kan være greit å tenke på i påkommende tilfeller at man har kollegaer i nabolandet.
Alle kjente alle før
- Med 40 års erfaring som forsvarer har du sett mange typer kjeltringer komme og gå. Er jobben svært forskjellig nå?
- For 40 år siden var miljøet så lite at alle kjente alle. Kriminalitetsbildet var helt annerledes, og jeg pleier å si at det tidligere bare var ærlige kjeltringer som var ute og gikk. Nå er det også såpass stor konkurranse om oppdragene at avhengigheten til klientene kan bli for stor. Det er neppe fordi det er så mange frifinnelser, at klientene går til de samme forsvarerne, for å si det slik. Det er lite en forsvarer faktisk kan gjøre for klientene i dag. Bevisbildet er slik at bevisene ofte spikrer klienten til åstedet, ved hjelp av DNA-spor, trafikkdata fra mobiltelefonen og andre tekniske spor. Muligheten for en advokat til å gjøre noe for klienten er blitt mye mindre. Jeg har inntrykk av at en del saker er så godt forberedt fra politiets side at de omtrent er ferdig prosedert før man går i retten. Jeg er også svært kritisk til at forsvarerne i så stor grad går ut i mediene. Er det klientene som ønsker fokus på sin egen sak? Neppe, men dette er god reklame for advokatene. Før så leste han i avisa at Nordhus hadde frifunnet klienten sin, i dag leser man kort etter tiltalen at advokaten mener at klienten er uskyldig, og så kommer saken opp om to år. Hvilken verdi har det for klienten, spør Holden.
- Klarer Forsvarergruppen å gjøre noe med utfordringene?
- Vi er blitt en høringsinstans, men vi har vel ikke fått til så mye. Det ser man jo særlig når det gjelder salærsats og stykkpris, som står på stedet hvil og har gjort det i mange år. Men, vi har skapt et miljø for forsvarere og videreutdanner advokater, så det er jo noe.
BT: Høyesterettsadvokat Holden fikk bare en uke å forberede seg til sin første prøvesak. - Hestenes ringte med mandag i en uke der jeg hadde en to dagers straffesak i Arendal, og spurte om jeg kunne gå i Høyesterett mandagen etter. Jeg sa ja og gjennomførte begge delene uten hjelp, mens man i dag bruker en måned på å forberede prøvesaker, sier Holden.
BT: Hadelandssaken er den saken som gjorde sterkest inntrykk på meg. Min klient hadde en tragisk skjebne og hele saken kunne ha vært unngått dersom politiet hadde håndtert den bedre, sier Holden.
BT: Kontorfasilitetene i dag er noe helt annet enn da jeg begynte. Hos Hestenes hadde vi ikke en gang skrivemaskiner med kulehode, mimrer Kjell Holden.
Undersak forsvarerforeningen:
(Tidligere trykket i 2008. Kan kortes ned betraktelig)
Etablerte egen forsvarerforening
Det eneste skikkelige opprøret som fant sted i Advokatforeningen, var i 1977 da forsvarerne rev seg løs og startet Forsvarergruppen. Det var imidlertid en svært opphetet stemning, og foreningen gikk med planer om å ekskludere forsvarerne som tok side mot påtalemyndigheten.
Advokatforeningen var servil og sa lite i den opphissede situasjonen som oppstod høsten 1977. Kjell Holden, som var med å stifte Forsvarergruppen mener han underhånden fikk rede på at Advokatforeningen vurderte eksklusjon av de som stiftet Forsvarergruppen.
- Sterke røster innen Advokatforeningen ville ekskludere oss for å drive ulovlig fraksjonsvirksomhet, sier Holden om den tilspissede situasjonen
Bakgrunnen:
Nesten alle som jobbet som forsvarere ble oppringt 10. august 1977 av Bjørn Pettersen, Ole Jacob Bae eller Olav Hestenes. Kjell Holden var under ekstra stort press, siden han hadde vært fullmektig hos Hestenes frem til 1975. Forsvarerne ble bedt om å komme på et møte samme kveld, der man skulle diskutere rettssikkerheten til informasjonssjef Trond Jensen i Club 7. 16 forsvarere møtte opp til det som skulle bli opptakten til Forsvarergruppen av 1977.
Vi er tilbake til tiden med kalde krig og store politiske motsetninger i Norge så vel som i Europa. Major Svein Blindheim stod frem i Ny Tid og fortalte at han var to ganger i Finland i 1953 for å lære opp finner til spionasje- og sabotasjevirksomhet for den norske etterretningstjenesten. Samtidig med dette trykket Dagbladet den hemmelige delen av Melby-rapporten, hvor det fremgikk at det har foregått politisk overvåking i Norge, i alle fall frem til 1968.
Tidligere major Chr. Christensen i Morgenbladet bekreftet Blindheims historie dagen etter, og riksadvokat Lauritz Jensen Dorenfeldt fikk i oppdrag å vurdere hva som skal gjøres med de to majorene for å få tettet lekkasjene. Situasjonen spisset seg ytterligere til 1. august da kontorsjef, nå en kjent SV-politiker, Ivar Johansen opplyste at han hadde laget lister over alle som arbeidet i overvåkingspolitiet, sikkerhetstjenesten og etterretningstjenesten. Listene hadde han overlevert til Ny Tid, som vurderte å trykke dem.
Ny tid ble straks truet med anmeldelse etter spionparagrafene. 29. august innkaltes journalist i Ny Tid Ingolf Håkon Teigene til politiavhør. Der kom det frem at listene befant seg hos Trond Jensen. Politiet dro til Tostrupkjelleren der journalistkollega av Teigene, Jan Otto Hauge befant seg. Hauge fikk nyss om aksjonen og rømte ut bakdøren. Politiet fikk likevel tak i Trond Jensen og hans kopier av listene. Jensen ble siktet og varetektsfengslet med brev- og besøksforbud.
Bråket startet
Trond Jensen fikk ikke vanlige juridiske rettigheter. Dorenfeldt børstet støv av landssvikerrettergangsloven av 21. februar 1947, som formelt sett enda ikke var opphevet, selv om dette ble foreslått i utvalget som i 1969 kom med et forslag til ny straffeprosesslov. Jensen ble nektet kontakt med advokat, det samme ble Ingolf Håkon Teigene i forbindelse med politiavhøret av ham.
Alf Nordhus forsvarte major Blindheim, og angrep tidlig i august de krenkelser av ytringsfriheten som siktelsen av de to majorene innebar.
- Ole Jacob Bae tok initiativet til det første møtet, men det var nok Alf Nordhus som stod bak. Han ville nok ikke fronte dette selv, siden han var forsvarer for Blindheim, men han allierte seg med Bjørn Pettersen og Bae, som da delte kontor. Det handlet ikke om partipolitikk, men jeg antar at de ville ha meg med som et konservativt element. Vi følte på den tiden at Advokatforeningen bare var opptatt av forretningsadvokatene og ikke backet opp oss forsvarere. Men, samtidig, så var dette en tid der en advokat var en advokat. Alle drev for seg selv - stort sett med juridisk landhandleri. I halvparten av rettssakene brukte man også privatpraktiserende advokater som aktorer, så vi kjente alle hverandre, sier Kjell Holden, den eneste av de opprinnelige 16 som startet Forsvarergruppen og som fremdeles er medlem.
Pressemelding
16 av de som regnet seg som først og fremst forsvarere klarte i løpet av møtet å samle seg om følgende pressemelding:
"Adgangen til å la seg bistå av jurist i enhver strafferettslig sammenheng bør være en fundamental rettighet i et rettssamfunn. Når politiet i "Ny Tid-saken" anvender de utvidede fullmakter i landssvikloven av 1947, med forklaringsplikt overfor politiet, er det av spesiell betydning at denne viktige rettssikkerhetsgaranti ikke krenkes. Undertegnede advokater vil sterkt ta avstand fra at politiet har nektet personer som er til avhør å rådføre seg med advokat i anledning avhøret."
- Det var et kort møte. Vi diskuterte utkastet som var skrevet på forhånd og endret litt på det. Jeg antar det var Bae som hadde skrevet utkastet, han var jo den mest intellektuelle av oss, sier Holden.
Dagen etter brøt rabalderet løs. Påtalemyndigheten, høyrepressen og de andre Oslo-advokatene ropte over seg og stemplet pressemeldingen som et venstrepolitisk utspill. Dorenfeldt gikk til frontalangrep. Han omtalte forsvarernes utspill som "ufattelig". "Det er ubegripelig at disse såkalte stjerneadvokatene kan uttale seg som de gjør. De skulle visst bedre. De skulle ha kunnet sin straffeprosess", sa Dorenfeldt i VG 19. august. VG fulgte ytterligere opp dagen etter med å omtale de 16 som en ren "stjernemafia". Kriminalsjef Grindhaug uttalte at "man ikke kunne ha hvilke som helst advokater tilstede ved avhør hos politiet".
Forsvarerne raser
Forsvarerne var selvsagt ikke tause i debatten. "Hvor lenge må vi leve med Dorenfeldt", sa Tor Erling Staff til Dagbladet, og konkluderer med at "han er autoritær, doktrinær, mistenkeliggjørende og mistenksom". Da debatten ikke la seg, bestemte Pettersen, Nordhus og Hestenes seg til å innkalle til ytterligere et møte på Håndverkeren den 23. august.
Møtet ble omtalt dagen før i Dagbladet, og Andreas Arntzen stilte seg i spissen for et motmøte. I en tid der alle kjente alle og var like, tilspisset konflikten seg mellom forsvarerne og de andre. Mens Nordhus og Hestenes med sine menn samlet seg på Håndverkeren, møttes 116 dresskledte advokater i etasjen under for å støtte riksadvokat Dorenfeldt. Den politiske nerven mellom etasjene var tydelig. Annæus Schjødt, som var en av de 16 som hadde skrevet under pressemeldingen, valgte å gå en etasje ned og delta på motmøtet fordi: "Jeg forstår at jeg har havnet til venstre for alle landegrenser".
Måtte en kvinne til
- Ingen av oss var noen utpregede organisasjonstalenter. Heldigvis brakte Hestenes med seg Berit Holm. Hun ble en drivende kraft, og holdt foreningen sammen. Dessuten var vi få. Vi hadde nok aldri holdt ut presset fra påtalemyndighet, presse og Advokatforeningen om vi var flere, ler Holden samtidig som at han understreker alvoret:
- Det var bittert alvor denne høsten. 16-20 advokater gikk rundt i Oslo by og var redde for å bli pågrepet.
13. oktober arrangerte Advokatforeningen et møte med Dorenfeldt og Schjødt som innledere. Pettersen mente at valget av innledere var symptomatisk for situasjonen i Advokatforeningen. Bae og Hestenes kom da også med kraftig kritikk mot innlederne på møtet, der de mente at ingen snakket om hensynet til klientene og Hestenes mente at Schjødt "logret for landets påtalemyndighet uten en eneste gang å nevne ordet rettssikkerhet".
Ut over høsten kjølnet imidlertid debattnivået betraktelig. Ny Tid trykket aldri listene, Advokatforeningen ekskluderte ingen og saken fikk ingen følger for noen av forsvarerne.
Ivar Johansen ble dømt til delvis betinget fengsel i ett år, hvorav han sonte 60 dager. Journalistene Ingolf Håkon Teigene og Jan Otto Hauge, samt informasjonssekretær i Club-7, Trond Jensen, fikk betingede dommer.
